Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Svart hav skyldes overfiske, tenker mange. Og selv om fisket har betydning, har en gruppe forskere nå funnet ut at naturen selv har sine langsomme svingninger på opp mot 200 år.
Disse svingningene bør vi ta hensyn til. Vi bør ikke regne yngelproduksjonen som konstant, mener forskerne i en artikkel som nylig er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).
De har sett hvordan bestanden av stillehavslaksen Oncorhynchus nerka vokser og synker i innsjøene i den vestre delen av Alaska.
Rundt tre fjerdedeler av denne laksen fanges her.
Nitrogen fra fortida
Forskerne ville se de naturlige svingningene i bestanden, helt tilbake til år 1500.
Boreprøver fra bunnen av innsjøene har blitt som en tidsmaskin for forskerne. De har kunnet følge laksebestanden takket være en bestemt type av grunnstoffet nitrogen.
Når laksen svømmer inn fra Stillehavet mot innsjøene for å gyte, har de nemlig med seg en annen variant av nitrogen fra havet enn den som finnes i ferskvann og landjorda.
Fra rød til død
Når Oncorhynchus nerka kommer fet og fin fra havet, er den sølvblå i fargen. Når den svømmer opp i ferskvannet, blir den enda mer rød i skinnet enn i kjøttet. Den har fortjent sitt uoffisielle norske navn: rødlaks.
Etter gytingen dør livsflammen ut i de ildrøde laksene. Restene av dem synker ned på havbunnen, og avleirer seg lag på lag av nitrogen.
Med radioaktive dateringer kunne forskerne bestemme alderen på lagene. Mye av det spesielle nitrogenenet i ett lag betyr mye fisk på den tida.
Hardfør fisk
Etter år 1900 er ikke målingene fra borekjernene pålitelige. Da begynte fisket i området, og mye av fisken havnet i hermetikkboks istedenfor på havbunnen.
Men resultatene fra rundt år 1500 fram til 1900 viser at bestanden kan svinge like mye naturlig som når rødlaksen havner i fiskegarnet.
De langsomme, naturlige svingningene kan blant annet komme av klimaendringer, tilgang på næring og sykdommer.
Dette kompliserte samspillet slår ulikt ut i de 20 forskjellige innsjøene forskerne har studert. Bestanden svinger altså ikke i takt i innsjøene.
Det betyr at fiskerne bør forflytte seg fra innsjø til innsjø etter hvor bestanden er størst. På den måten vil det intense fisket ikke så lett true bestanden.
Annonse
Forskerne tror også at fisken er flink til å ta seg opp igjen, også etter flittig fangst. Men dette gjelder bare der den får svømme i uberørt natur.
I andre deler av USA har demninger, jordbruk og andre menneskeskapte forandringer sendt rødlaksen inn på rødlista over truede fiskearter.
Kanskje også i Norge
Lauren Rogers (Foto: Universitetet i Oslo)
Kan lærdommen fra innsjøene i Alaska overføres til andre fiskeslag og farvann, for eksempel vårt norske torskefiske?
- Det er sikkert mulig, men vanskelig å vite sikkert. Vi vet at store endringer i fiskebestanden kan komme plutselig, og vare i år eller tiår, skriver Lauren Rogers til forskning.no.
Hun er postdoktor ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis ved Universitetet i Oslo, og en av forfatterne bak studien.
- Uansett er det nå en stor utfordring i fiskeriforskningen å oppdage slike endringer tidlig, slik at de kan tas hensyn til når fisket skal reguleres, avslutter Rogers.
