– La oss si at du glemmer fødselsdagen til en venninne. Men dette er noe du ikke har kontroll over, du husket det jo ikke. Likevel klandrer du deg selv for det. Kanskje klandres du også av andre.

– Eller la oss si at du føler skadefryd når du slår en rival. Men denne følelsen er heller ikke noe vi har direkte kontroll over, og altså er heller ikke dette noe du kan klandres for.

Bør du i det hele tatt klandres for forglemmelser eller følelser som dette? Eller bør du klandre andre for tilsvarende?

Nei, du fortjener klander langt sjeldnere enn det som er vanlig å anta, hevder Andreas Brekke Carlsson.

I dag forsvarer han denne påstanden under en doktorgradsdisputas i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Klander for uvitenhet

Kanskje mest radikalt er Carlssons argument om at vi heller ikke fortjener klander for det vi gjør av moralsk uvitenhet.  

Velger vi bevisst å ikke skaffe oss kunnskap om noe, så kan vi være ansvarlige for handlinger som springer ut av vår egen uvitenhet.

– Men ofte kan ikke uvitenheten vår spores tilbake til slike bevisste handlinger, sier han.

Revurder din egen klander

Noen klandrer deg for å ha glemt noe. Noen kan klandre deg for følelsesreaksjoner du har. Du blir også klandret for handlinger du utfører på grunn av uvitenhet.

– Alt dette er tilstander og handlinger du ikke har direkte kontroll over, mener Carlsson og følger opp med spørsmålet:

– Kan vi egentlig være moralsk ansvarlige for slikt vi ikke har kontroll over?

Nei, svarer filosofen selv. Som foreslår at mange av oss bør revurdere våre dagligdagse oppfatninger om når andre personer rundt oss fortjener klander.

Og kanskje bør du ta opp med deg selv om du også klandrer din egen person for ofte.

Bare om du fortjener smerten

Det å føle skyld, innebærer alltid en form for smerte. Klandrer du deg selv eller andre for noe, innebærer det at du påfører deg selv eller en annen denne smerten.

– Men vi fortjener  ikke å føle smerte for noe vi ikke har kontroll over.

Carlsson har med bakgrunn i denne påstanden utviklet en ny teori om hva klanderverdighet er. Kort oppsummert sier den: Skal du klandre andre, må det være fordi de virkelig fortjener smerten det innebærer å bli den som må klandre seg selv, det vil si å føle skyld. 

Referanse:

Andreas Brekke Carlsson: «Ignorance and Control. Essays on Moral Blameworthiness», avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) på Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.