- Poenget er egentlig banalt. For å møte fremtidige trusler mot arten må evolusjonen sørge for at artens spredning i form av genetiske variasjoner er stor nok til å kunne ha kimen til å møte slike trusler, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)
- Poenget er egentlig banalt. For å møte fremtidige trusler mot arten må evolusjonen sørge for at artens spredning i form av genetiske variasjoner er stor nok til å kunne ha kimen til å møte slike trusler, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Vi trenger alle genetiske sammensetninger hvis menneskeheten skal overleve

Alle artsindivider, enten de er sterke, svake, dumme, snille, dumsnille eller har hang til å forelske seg i eget kjønn, er akkurat like mye verdt ­evolusjonært. 

Published

Referanser:

A. Schopenhauer, “Parerga and Paralipomena: Short Philosphical Essays”, Oxford University Press, 1974

C. Darwin, “On the origin of species”, John Murray, London, 1859

O. M. Moen, “Bright new world”, Cambridge Quarterly of Healthcare ethics, 25 (2), 282-287, 2016

K. K. Haugen, K. P. Heen, S. K. Bjørkly, Verdien av IQ – en kommentar til ”Bright new world” av Ole Martin Moen, Norsk filosofisk Tidsskrift, 52 (4), 180-186, 2017

A. B. Sterri, “Et forsvar for sorteringssamfunnet”, Essay i Morgenbladet, 9/10-2014

«Vi burde behandle enhver menneskelig dumhet, brist og last med overbærenhet, i visshet om at det vi har foran oss er våre egne brister, dumheter og laster. De er kun bristene til menneskeheten som vi tilhører, derav har vi alle de samme bristene i oss selv. Vi bør ikke rase mot andre for disse lastene, selv om de ikke er synlige hos oss i øyeblikket.»

Sitatet ovenfor er hentet fra filosofen Arthur Schopenhauers Parerga and Paralipomena, originalt utgitt i 1851 (Sitatet er oversatt fra engelsk av forskning.no, red. anm.). Den store filosofen er nærmere sannheten enn han selv aner her. Her uttaler han seg nemlig i god tid før Darwins Artenes opprinnelse fra 1859, (antageligvis) lykkelig uvitende om hvilken moderne tolking av evolusjonsteorien han her bidrar med.

Evolusjonsteorien er dessverre en av de mest misforståtte teorier i historien. Denne misforståelsen har øyensynlig oppstått grunnet følgende enkle betraktning: Om det er slik at evolusjonen selekterer individer i en art med gode egenskaper, hvordan og hvorfor observerer vi så mange avvikere som i henhold til mange forståsegpåeres synspunkter ikke synes å ha særlig gode egenskaper? Hva skal vi med Downs syndrom eller kortvokste? Hvorfor har vi homoseksuelle, eller kreft og narkomani?

Joda, det er korrekt at evolusjonen dynamisk selekterer individer med best tilpasningsmulighet, men som enhver sportsinteressert innser, det blir ikke mye aktivitet om ikke resultatlista også inneholder tapere. Evolusjonen fungere ved to prinsipp, optimering (velge de sterkeste), men minst like viktig, selekteringsbasen eller mulighetsrommet. Om mulighetsrommet er begrenset, altså få å velge fra, blir evolusjonen lite robust.

Poenget er egentlig banalt. For å møte fremtidige trusler mot arten må evolusjonen sørge for at artens spredning i form av genetiske variasjoner er stor nok til å kunne ha kimen til å møte slike trusler.

Tilfeldig fordeling beskytter mot utforutsigbare trusler

Et enkelt eksempel kan kanskje være illustrativt. La oss nå, i god vitenskapelig ånd, anta at en fremtidig verdenshersker finner det for godt å drepe alle individer som er høyere enn 150 centimeter. Etter en slik apokalyptisk inngripen vil resterende individer av menneskeheten kun inneholde barn og kortvokste. Barna vokser selvsagt til, men om verdensherskeren står fast på sine prinsipper vil vi etterhvert kun ha kortvokste mennesker. Da ser vi jo evolusjonens styrke. De kortvokste som neppe kan sies å ha særlige fortrinn i en normal verden ble plutselig de «sterkeste».

Enkelte vil kanskje argumentere med at eksemplet er spesielt, urealistisk eller kanskje til og med akademisk. Da anfører vi enkelt at vi har faktisk hatt aspirerende verdensherskere som har funnet det for godt å forsøke å drepe alle jøder, kanskje er ikke eksemplet veldig urealistisk allikevel.

Kunne vi ha forutsett en verdenshersker som finner det riktig å fjerne alle jøder? Kanskje. Hva med en som har høye mennesker i vrangstrupen? Kanskje ikke. Hvordan har så evolusjonen løst dette problemet. Jo, ved randomisering. Ved å sørge for at artens egenskaper er tilstrekkelig tilfeldig fordelt, vil også tilfeldig (uforutsigbare) trusler kunne møtes.

Vi trenger alle genetiske sammensetninger

Den siste i rekke av «kontraevolusjonære misforståere» er nok Ole Martin Moen, som i en artikkel foreslår å skape færre uintelligente mennesker. Vi har i ydmyke ordelag imøtegått denne planen, i hovedsak med argumentasjon som antydet ovenfor. Det faktum at Ole Martins forslag både blir dyrere enn han predikerer og kanskje ikke engang er mulig, indikerer svakheten i slike forslag. Det er selvsagt ekstra morsomt at slikt innspill kommer fra filosofenes rekker, men vi skal ikke harselere mer enn nødvendig med ærverdige kolleger.

Det mest interessante ved vår tolking av evolusjonsteorien er nok at vi en gang for alle har gitt en god logisk begrunnelse for hvorfor alle artsindivider, høye, tynne, sterke, svake, dumme, snille, dumsnille eller med hang til å forelske seg i eget kjønn, faktisk er akkurat like mye verdt ­evolusjonært. Vi har faktisk like god bruk for alle.

Vi ønsker vel at homo sapiens skal overleve, gjør vi ikke? Vi trenger dermed alle de forskjellige genetiske sammensetninger som tenkes kan, nettopp for å møte de uforutsigbare trusler som natur eller mennesket selv han ha i ermet. Da blir det faktisk viktig å imøtegå forslag som Moens, eller hans kumpan Aksel Braanen Sterri som har fått det for seg at mennesker med Downs syndrom er mindre verdt enn andre.