- Vi trener for å få et bedre liv. Men for at vi skal lykkes, må vi se aktivitetene våre i en større religiøs sammenheng, og nedtone vårt vitenskapelige syn på verden, mener filosofihistoriker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvis du vil være lykkelig, må du lære å se treningen i en større, positiv sammenheng. (Foto: Colourbox)
Treningssentre skyter opp over hele landet. Folk løper for å holde seg i god fysisk form. Og mange går til psykolog eller coach for å få et bedre liv.
Det er blitt vanlig at moderne mennesker passer på seg selv både fysisk og psykisk.
Men kan det gi oss et bedre liv? Og gjør det oss lykkelige?
Overraskende nok kan 1500 år gamle tekster hjelpe oss med å svare på det spørsmålet. I hvert fall hvis man skal tro filosofihistoriker Johannes Aa. Steenbuch fra Center for Nyplatonsk Dydsetik, Københavns Universitet.
Kirkefedrene
I ph.d.-prosjektet sitt forsker han på noen av de første kristne filosofene – de såkalte kirkefedrene. Og han mener at synet deres på Gud og mennesker kan hjelpe moderne mennesker til å få et godt liv.
«Kirkefedrene» er en felles betegnelse for de første kristne filosofene. De levde i området omkring Middelhavet i de første 600 årene etter Kristus.
De hadde som regel en stor kunnskap om gresk filosofi. Den brukte de når de filosoferte over kristendommen. Tankene deres betraktes i dag som grunnlaget for den kristne, teologiske tradisjon. Det er derfor de er kjent som «kirkens fedre».
Fordypelse krever selvdisiplin
– Dameblader, psykologer, coaching og myndighetene forteller oss hvordan vi skal legge om livet vårt ved å få has på dårlige vaner. Hvordan vi skal utøve selvdisiplin.
– Og nettopp selvdisiplin er et viktig emne for kirkefedrene. De mente at det er nødvendig at vi utøver selvdisiplin. Det er forutsetningen for å kunne søke det gode – altså Gud. Og den letingen skaper sammenheng i tilværelsen, sier Steenbuch.
Han mener at selvdisiplinen hjelper oss til å bli lykkelige.
– Men det er viktig at vi ikke ser selvdisiplin som et middel til å oppnå materielle goder. Selvdisiplin er først og fremst en forutsetning for fordypelse.
Søken etter det gode gir sammenheng i livet
Steenbuchs forskning dreier seg om den såkalte «dydsetikken». Det er en form for filosofi hvor filosofen forsøker å finne ut hvilke karaktertrekk mennesker bør ha for å bli lykkelige.
Akkurat som kirkefedrene mener han at en leting etter «det gode» skaper sammenheng i tilværelsen.
– Moderne mennesker opplever hverdagen som fragmentert. Jeg løper for å bli sunn. Punktum. Jeg går på kino for å more meg. Punktum. Jeg spiser god mat med vennene mine for å hygge meg. Punktum.
– Men hvis ikke man forsøker å se handlingene sine i en større sammenheng, under evighetens synsvinkel, er det vanskelig å finne en dypere mening med de tingene man gjør, sier Steenbuch.
Annonse
Se religiøst på verden i stedet for vitenskapelig
Han erkjenner at tankene kan virke litt mystiske.
Men det er fordi vi velger å forstå dem rasjonalistisk. Og det forsøker han å unngå i forskningen sin. For slik tenkte ikke kirkefedrene.
Dessuten så de heller ikke tro og fornuft som motsetninger.
– Det er snarere det moderne, naturvitenskapelige verdensbildet som er ufornuftig fordi det begrenser fornuften til bare å handle om det håndgripelige og målbare.
– Kirkefedrene minner oss i stedet om at naturens skjønnhet er tegn på noe dypere og mer vesentlig.
– Naturens skjønnhet reflekterer Guds skjønnhet. Og det kan man ikke beskrive når man beskriver naturen med vitenskapens språk. Derimot må man bruke poetiske bilder, og det gjør kirkefedrene ofte, sier Steenbuch.
