Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
Jeg blir rørt av å se barn som tegner. Nesa ned i arket, tunga mot kinnet, fingrene krøket om fargestiften.
En linje blir hav. En runding blir sol. Barnet er en liten gud som skaper sin verden på det blanke arket. Og den lille guden er ett med sin verden.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Slik åpner evangeliet etter apostelen Johannes. Går det en linje fra disse ordene til streken som barnet tegner? Og hva tegner den linjen?
Protoskrift
(Foto: (Figur: Wikimedia Commons/forskning.no))
Ett svar risses opp av de eldste tegn fra de første kulturer. Tegnet for sol er ett av rundt 600 piktogrammer som er funnet på kinesiske orakelben fra 1200-tallet før Kristus.
Slike piktogrammer, og enda eldre protoskrift i Asia og Europa, hadde mye til felles med det enkle prinsipp bak Alf Prøysens verselinjer:
Jo han kan tegne en krusedull og tydelig se det er sau som har ull
Krusedullen lignet bare litt, men Lillebror og de første tegnmakere diktet virkeligheten inn i symbolene. Siden utviklet tegnekunsten og tegnkunsten seg i to motsatte retninger.
Til venstre: Claude Loorain: Havn ved solnedgang, 1649, utsnitt. Til høyre: Det moderne kinesiske tegnet for sol. ) (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons/forskning.no))
Tegningene ble virkelighetstro. Idealet var at tegningen av sola skulle se ut som sola selv. Aller helst skulle kunstneren trylle fram en fargepalett som fikk den malte sola til å overstråle den virkelige.
Den naturtro avbildningen var en stor kunst, men den var også en blindvei. Fotografiet tok over.
Superrealismen er i mål den dagen vi ikke lenger kan skilne mellom virkelighet og avbildning. Den dagen kommer kanskje før vi tror, med 3D-briller og ørepropper og deretter kanskje implantert hjernestimulering.
Færre symboler
Tegnene, symbolene, har derimot et uendelig utviklingspotensiale. Men de gikk den andre veien. Symbolene ble mer og mer stiliserte. Tegnet til høyre på illustrasjonen over er det moderne kinesiske piktogrammet for sol.
Symbolene ble abstraksjoner. Tegnene lignet ikke lenger på det de beskrev. Det kinesiske språket har i dag rundt 40 000 tegn, selv om bare 3000 av dem trengs for å lese hverdagsspråk i aviser.
Annonse
Men kinesisk språk bærer kimen til forenkling i seg. De fleste tegn inneholder lydmalende deler, altså hvordan ordet uttales, ikke bare hva det betyr.
Grekerne, og seinere romerne, utviklet tegn som var rent lydmalende. Siden ganen, tunga og munnhulen ikke kan lage så veldig mange forskjellige lyder, ble det mye færre tegn å holde rede på.
Lydmalende tegn betød også at avstanden mellom tale og skrift ble mindre. På den andre siden ble avstanden mellom skrift og mening større.
Slik ser datamaskinen våre ord. Bokstavene er kodet som tall. På bildet er de tre bokstavene klynget sammen i tre grupper.
Tallkoden som er brukt her, kalles ASCII, American Standard Code for Information Interchange.
Skal vi skrive koden i vanlig titallssystem, er 111 tegnet for O, 114 tegnet for R og 100 tegnet for D. I totallssystemet blir det som på bildet over: 01101111 01110010 01100100.
Nå kan ikke forenklingen komme lenger. Men abstraksjonene kan fortsette i det uendelige. Hvorfor?
Se på bildet over. Det du ser, er et fysisk sett enkelt mønster. Men hvis du prøver å tolke mønsteret, åpner det seg en slukt av umulighet.
Ordet ”ord” er ordet for ord. Ordet ”ord” er ordet som er ordet for ”ord”. Ordet ”ord” er ordet som er ordet for det ordet som er ordet for ord.
Symbolet symboliserer seg selv. Du må bruke symbolet for å lage symbolet. Men hva kom først, symbolet for symbolet eller symbolet? ”Ordet” eller ordet?
Beskrive og skrive
Annonse
Det er her vi nærmer oss mirakelet i det lille barnet med nesa mot papiret, og ordene til apostelen Johannes, som ser Gud i det lille barnet.
Barnet beskriver ikke virkeligheten. Johannes beskriver ikke hvordan Gud beskriver virkeligheten. Barnet og Gud skriver virkeligheten.
En artikkel har lagt igjen tegn på dataskjermen min sist uke. Den er skrevet av filosofen Jan Westerhoff, fra University of Durham i Storbritannia.
Artikkelen viser meg forskjellen på å beskrive og skrive, betegne og tegne.
Sannsynlighetsbølge
Westerhoff skriver om kvantefysikk. Han tenker seg ned i den underlige verden av de aller minste ting. Elektronet er en ørliten partikkel, men kan også beskrives som en bølge.
I form av bølge, har elektronet ingen fast posisjon. Elektronet er det Westerhoff kaller en sannsynlighetsbølge, probability wave. Først idet forskeren observerer det, velger elektronet en bestemt av disse uendelig mange sannsynlige posisjonene.
Hvordan foregår denne observasjonen? Fysikeren lager et eksperiment, der elektronet trekkes av et elektrisk felt mot en skjerm. Den er dekket av et fosforiserende stoff. Når elektronet treffer, lager det et lite lysglimt.
Høres sært ut? Nei, dette er prinsippet bak de gamle tube-Tvene vi alle satt og så på før flatskjermene kom.
TV- bildet ble tegnet da elektronstrålen og lyspunktet flyttet seg rasende fort fram og tilbake over skjermen. Men det er en annen historie.
von Neumann-kjeden
For i vårt forsøk setter forskeren et kamera opp for å registrere akkurat hvor elektronet treffer skjermen og lysglimtet kommer. Bildet i kameraet mates kanskje inn i en datamaskin, hvor punktet registreres og beskrives som tall – enere og nuller.
Slik kan vi fortsette å føye ledd til ledd i oppsettet som fysikeren bruker. Men alle leddene i dette oppsettet består også av materielle ting.
Annonse
Og alle slike ting er laget av atomer. Atomer er laget av protoner, nøytroner – og elektroner. Alle er sannsynlighetsbølger. Ingen har en helt fast posisjon.
Denne kjeden av sannsynligheter kalles von Neumann-kjeden, etter fysikeren og matematikeren John von Neumann.
Men hvordan skal så elektronet da få en fast posisjon?
Qbit og katta
Det samme problemet er beskrevet av andre, og på andre måter. Ett eksempel er kvantedatamaskiner. De har enorme muligheter, blant annet til å overføre data sikkert.
Men forskerne strever med å lage kvantedatamaskiner. Det er fordi kvanteutgavene av ”enerne og nullene” i en vanlig datamaskin, qbits, oppfører seg som sannsynlighetsbølgen.
De er nemlig mangetydige. Denne mangetydigheten vil forskerne utnytte. Men i det øyeblikk forskerne skal lese av en qbit, mister den sin mangetydighet.
Den østerriske fysikeren Erwin Schrödinger laget et morsomt tankeeksperiment. Tenk deg en katt i en kasse. Inne i kassa er også noen få atomer av et radioaktivt stoff. Hvis de spaltes og sender ut stråling, tikker det i en geigerteller. Den utløser en mekanisme. Mekanismen knekker en giftampulle. Katten dør.
Problemet er bare at ingen kan si helt sikkert om de radioaktive atomene spaltet seg eller ikke. De er foreløpig bare en sannsynlighetsbølge. Dermed kan ingen heller helt sikkert si om katten er levende eller død.
Som fysikeren Erwin Schrödinger påpekte i sitt tankeeksperiment i 1935, betyr det at katten kan være både død og levende på en gang.
I alle fall så lenge vi ikke åpner kassa og kikker inni. Det er vi, som med vårt bevisste valg om å se inni, dreper katta eller lar katta leve. Men hva er så vår bevissthet? Er den spesiell, siden den tvinger fram sikkerhet av uvissa?
Underlig hjernesløyfe
Filosofen Jan Westerhoff bruker forskningens egne verktøy når han svarer. Og svaret gir en gjenklang av hvordan skriftspråkenes symboler har gått fra mange og konkrete til få og abstrakte.
Bevisstheten oppstår i hjernen, og hjernen er biokjemi. Biokjemi er kjemi. Kjemien følger fysikkens lover, helt ned til de aller minste partikler – og sannsynlighetsbølger.
Men Westerhoff stopper ikke der. For å beskrive de fysiske lovmessigheter, bruker forskerne matematikk. Matematikken beskriver rene abstraksjoner, slik vår bevissthet har konstruert dem.
Altså er vi tilbake der vi startet. Bevissthet beskrevet av bevisstheten.
Uten endestasjon
Westerhoff konkluderer som den tørre brite han tydeligvis er. Resultatet er at verken elektronet, den fosforiserende skjermen, kameraet, datamaskinen eller forskeren som ser resultatene, er fundamentalt virkeligere enn de andre leddene i kjeden.
Det hele går rundt og rundt i gjensidig avhengighet, uten begynnelse og slutt, som T-banelinjen Circle Line i London.
Denne uendelige sløyfen er ifølge Westerhoff en konsekvens av hvordan flertallet av forskere tolker usikkerheten i sannsynlighetsbølgen, det som kalles København-tolkningen av kvantemekanikken. Den ble utviklet av blant andre dansken Niels Bohr.
Mer enn materie?
Men det finnes en annen og mindre utbredt tolkning. Den ble lansert av den ungarsk-amerikanske fysikeren og matematikeren Eugene Wigner i 1960.
Når elektronet utløser hele von Neumann-kjeden i forsøket til fysikeren, når qbiten i kvantedatamaskinen skal avleses, når vi kikker inn i esken til Schrödinger for å se åssen det stakkars katteskinnet har det, hva er det som skjer?
Von Neumann-kjeden ender først i det øyeblikk den møter noe som riktignok er død materie og dermed sannsynlighetsbølger, men også noe mer: Menneskets bevissthet.
Når bevisstheten til forskeren blir oppmerksom på observasjonen, kollapser sannsynlighetsbølgen og blir til en partikkel, med en fast posisjon.
Sagt på en annen måte: Det er bevisstheten til forskeren som gjør sannsynlighet til virkelighet.
Eugene Wigner sa det slik: Biologi og kognisjon, tankevirksomhet, kan være opprinnelsen til fysiske begreper.
Westerhoff omformulerer enda klarere: Bevissthet gjør virkeligheten virkelig.
Barnet betegner ikke virkeligheten. Det tegner virkeligheten. Forskeren beskriver ikke virkeligheten. Forskeren skriver virkeligheten.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
