De fleste kjenner etter hvert til ingeniøren og oppfinneren Elon Musk, som står bak Tesla, SpaceX og Paypal.

Det er ingen tvil om at han er en innovativ og fremsynt forretningsmann. Nylig sendte han for eksempel en rød sportsbil ut i bane rundt solen, men det er bare et av flere sprø innfall.

Sommeren 2016 avslørte han at han tror vi lever i en datasimulering.

– Sjansen for at vi lever i den opprinnelige verden, er en milliard til en, sa han på konferansen Code i California.

Men hvordan skulle det gå til? Og hvordan kan vi vite om vi gjør det?

Eksisterer vi? Det er et gammelt problem

At verden slett ikke finnes, er ikke noe Musk har funnet på selv. Ideen er eldgammel og kan spores helt tilbake til det antikke Hellas.

Ideen er grundig behandlet av den franske filosofen René Descartes i 1641.

Han satte nemlig spørsmålstegn ved om vi kan stole på sansene våre. Og hvis ikke, kan vi da i det hele tatt vite noe om verden.

For kan det ikke tenkes at sansene våre bedrar oss akkurat som i en drøm, eller at vi blir narret av en ond demon?

Descartes kom imidlertid frem til at vi i hvert fall kan vite én ting. At vi tenker og undrer oss, for det var jo nettopp det han gjorde.

Den konklusjonen brukte han til å bevise at han selv måtte eksistere, for den tanken kunne ikke komme fra ingenting.

På 1980-tallet oppsto ideen om hjerner i kar

Siden har verden endret seg, og det samme har argumentene.

I den amerikanske filosofen og matematiker Hilary Putnams utgave av tankeeksperimentet fra 1981 er vi redusert til hjerner som ligger i en næringsrik væske som holder oss i live.

Hjernene våre er koblet til en datamaskin som leverer alle de sanseinntrykkene vi opplever. Litt som The Matrix.

Den svenske filosofen Nick Bostrom publiserte en teori i det filosofiske tidsskriftet Philosophical Quarterly, som satte spørsmålstegn ved om vi kan tenkes å befinne oss i en datasimulering.

Hvordan kan vi være del av en datasimulering?

Bostroms argument bygger på at vi i fremtiden vil få nok datakraft til å simulere mange verdener med personer som deg og meg som vil ha opplevelser, tanker og sanser.

Og siden det bare kan være én opprinnelig verden, så er det rent statistisk mer sannsynlig at vi befinner oss i en simulering.

Bostrom mener en fremtidig kunstig intelligens vil være interessert i å kjøre simuleringer av tidligere sivilisasjoner.

• Les også: Elon Musk satser alt på Mars

Bevisbyrden ligger hos skeptikeren

Ifølge Thor Grünbaum, som er forsker på bevissthetsfilosofi ved Institut for Medier, Erkendelse og Formidling ved Københavns Universitet, er det mange kameler vi må sluke i dette argumentet.

– Det er en variant av et tradisjonelt skeptisk argument. Og det som er veldig typisk for skeptiske argumenter, er at det vanskelig å tilbakevise. Men bevisbyrden bør ligge hos skeptikeren, sier han.

Og argumentet beviser altså ikke at vi befinner oss i en simulering – bare at det er en hypotetisk mulighet.

For Grünbaum er et avgjørende spørsmål om simuleringer faktisk vil inneholde bevissthet.

Eller sagt på filosofspråk: Om bevisstheten kan beskrives funksjonelt.

Bevisste datamaskiner

– Bostroms teori bygger på noen spesielle ideer om hva bevissthet er, og han argumenterer ikke for dem. Det hele bygger blant annet på funksjonalismen. Det vil si at alle sansene våre og alt det vi opplever, føler og tenker, kan forklares med en funksjon.

Ifølge funksjonalismen kan bevisstheten defineres ut fra funksjonen, det vil si den oppgaven den skal utføre. Derfor trenger ikke bevisstheten nødvendigvis en menneskehjerne, men kan like gjerne finnes i en datachip.

Derfor vil en datamaskin være bevisst, ifølge Bostrom og Musk, hvis den kan alt det vi kan. Men det er ikke sikkert at det forholder seg slik, sier Grünbaum.

– Det kan like godt være du bare har laget en maskin som oppfører seg akkurat som oss, men ikke har bevissthet.

Zombieargumentet

For å forstå Grünbaums argument, hjelper det å kjenne til et gammelt problem for funksjonalismen innen bevissthetsfilosofien: «Zombieargumentet».

Er det mulig å lage en maskin som fungerer som et menneske, men som aldri opplever eller føler noe?

Du kan for eksempel forestille seg en robot. Inne i hodet har den ikke en hjerne. I steden har den mange små menn. Hver av dem ser et symbol på en tavle. Når en mann ser at symbolet hans blir vist, skal han trykke på en knapp. Ellers skal han ikke gjøre noe.

Hver av de små mennenes symboler fungerer som en input, og knappene fungerer som en output. Utad kan roboten på denne måten reagere på en hvilken som helst situasjon. For eksempel smile eller si pent god dag.

Roboten oppfører seg som om den var bevisst, selv om det «ikke er noen hjemme». Alt foregår automatisk.

Hver enkelt av de små mennene har ytterst begrenset kunnskap om hva som foregår, men som helhet klarer de likevel å få maskinen til å oppføre seg «bevisst».

Hva er funksjonen til lakris?

Men vi trenger kanskje ikke engang tenke så abstrakt for å komme på et motargument til funksjonalister som Musk og Bostrom.

Kanskje kan vi bare se på om det er noen av våre følelser, tanker eller andre reaksjoner som ikke har noen funksjon.

Hvis vi ser på en følelse som smerte, så vil funksjonalisten beskrive funksjonen som å unngå skade.

Men det er andre følelser som det er vanskeligere å se en direkte funksjon av. Spesielt fordi vi har individuelle opplevelser av dem.

Smaken av lakris, lyden av trompeter og duften av hav. En generell funksjon av slike opplevelser er vanskeligere å få øye på, ettersom forskjellige mennesker reagerer ulikt på samme opplevelse.

Vi kan ikke vite om vi er en i simulering

Elon Musk og Nick Bostrom forutsetter altså at bevissthet kan oppstå i en datamaskin som funksjonelt kan utføre noen av de samme oppgavene som oss.

Men hva tror filosofen? Tror han vi kan finne ut om vi faktisk lever i en simulering?

– Hvis du har akseptert skeptikerens premisser, er det ingenting du kan gjøre. Du kan ikke motbevise skeptisismen, sier Thor Grünbaum.

Det betyr imidlertid ikke at du må gi opp alt, forsvinne ned i skeptikerens kaninhull og tro at vi lever i The Matrix.

– Du kan insistere på at du ikke vil spille spillet. De innledende antakelsene kan du sette spørsmålstegn ved. Det er skeptikerne som må bevise at vi lever i en simulering, ikke omvendt. Derfor er det de som må overbevise oss om at bevisstheten kan oppstå i en datamaskin, og det har de, så vidt jeg vet, ikke gjort enda, sier Grünbaum.

Derfor mener han at risikoen for at vi befinner oss en simulering er 50/50 – alt etter om bevissthet viser seg å være mulig i en maskin.

En bevisst datamaskin vil ikke være som oss

Hvis vi forlater den filosofiske diskusjonen litt og spør de forskerne som prøver å utvikle kunstig intelligens om det er mulig å simulere bevissthet i en datamaskin, er de ikke fullt og helt avvisende.

– Om det er mulig rent teknisk? I prinsippet ja, sier Thomas Bolander, som er førsteamanuensis ved DTU og forsker på logikk og kunstig intelligens.

– Vi simulerer jo allerede fysiske prosesser. Vi kjenner det fra dataspill, der ting beveger seg i en 3D-verden, litt på samme måte som i virkeligheten. Det kan vi gjøre fordi vi har ganske gode modeller for gravitasjon og aerodynamikk, forteller han.

Kunstig intelligens vil være annerledes

Thomas Bolander vedgår at vi ikke har nådd langt nok til å kunne si om den menneskelige bevisstheten kan simuleres. Han mener det er mer sannsynlig at vi kan utvikle en annen form for bevissthet enn den vi kjenner i oss selv.

– Den måten vi oppfatter verden på, de driftene vi opplever, de ligger så dypt i kroppen vår og hjernen vår. Hvis man gjør det bare littegrann annerledes i en datamaskin, så vil man sikkert få et helt annet resultat, sier han.

Det ser man for eksempel allerede hos Googles AlphaZero og AlphaGo, som er inspirert av menneskelige sjakk- og go-spillere.

• Les også: Kunstig intelligens slo europeisk mester i superkomplisert brettspill

– Men de tenker ikke hundre prosent som oss. De har for eksempel mer regnekraft. Og hvis vi skulle lage en menneskeliknende bevissthet, så skulle vi jo også lage begrensninger for den, sier Bolander.

Han påpeker imidlertid at dette er langt inn i framtiden.

– Hvis vi skal ha datamaskiner til å gjøre veldig kompliserte ting, må vi fortsatt programmere mye av løsningen inn i dem fra starten av. Systemer som kan lære ut av nesten ingenting, kan vi fortsatt ikke lage. Men det blir forsket veldig mye på det, sier han.

Langt fra bevisste roboter

Mikkel Rath Pedersen, som er forsker og robotutvikler ved Teknologisk Institut, mener vi ikke trenger å være redde for at robotene våkner opp og blir bevisste i morgen.

– De kan ikke tenke selv. De kan bare gjøre ting vi lærer dem. De er flinke til å hente inn en masse data og finne mønstre, sier han.

Til spørsmålet om man kan simulere bevissthet, er han heller ikke så sikker.

– Det er vi veldig langt fra. Vi får sikkert nok datakraft, men vi vet ikke om det er mulig, sier Pedersen.

Om 15-20 år

I tillegg til å tro at vi er en del av en simulering, var Elon Musk en av de fremtredende personene som signerte en advarsel mot kunstig intelligens i et åpent brev i 2015.

• Les også: - Forskeren har selv ansvar for at kunstig intelligens ikke utgjør en fare

Og selv om han synes det er en god idé å diskutere hvordan teknologien brukes, synes han det ofte blir malt et skremmebilde av kunstig intelligens.

– Det er ikke nødvendigvis relevant. Hvis vi forsøker å se så langt i fremtiden, kan det gå alle veier. Hvis du ser på uttalelsene fra de siste 50 årene om når vi har generell kunstig intelligens, så er det alltid noen som sier at det kommer om 15–20 år. Men det har fortsatt ikke skjedd. 

– Jeg tror også det går 15–20 år til, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.