Egghode

UNDER RADAREN: Tanken er kimen, hjernen er plommen. Men egget må klekkes.

Publisert
Adlai Stevenson, 23. juni 1961. (Foto: United States Library of Congress, Warren K. Leffler)
Adlai Stevenson, 23. juni 1961. (Foto: United States Library of Congress, Warren K. Leffler)

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Ett av verdens første egghoder var demokratenes presidentkandidat Adlai Stevenson. Under valgkampen i 1952 fikk han denne merkelappen av republikaneren Richard Nixon.

Den var ikke pent ment. Stevenson var riktignok kjent for sine talegaver, men egghode er amerikansk antiintellektuell slang for bare å ha det i hue og kjeften.

Frelser og skurk

Som gutt så jeg for meg egghoder som klassiske tegneserieprofessorer, med en enorm, blankpolert skalle. Og hva var inni skallet?

Ren intelligens, lyn gjennom grå hjernemasse. I femtitallets tegneserier var egghodene verdens frelsere og verdens skurker.

De laget proteinpiller og flygende brødristere den ene dagen, og dommedagsvåpen den neste. Heldigvis ble egghodene voktet av hardkokte militærgutter med begge støvla på bakken. Top secret.

Tanken før lanken

Idéen om intelligens som kimen inni hjerneskallet er gammel som filosofien selv. Idealismen hevder at ånd kom før hånd, tanken kom før lanken. Med andre ord: Verden er tenkt. Intellektet er den egentlige virkelighet.

Så er spørsmålet: Er det noen tanke uten lanke? Sagt med andre ord: Hva var hjernen uten hånden, det dataingeniørene kaller et mekanisk og haptisk brukergrensesnitt?

Input/output

Menneskehjernen er intimt innfiltret med resten av verden gjennom stammer og grener av nervetråder og videre ut gjennom hele kroppen. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))
Menneskehjernen er intimt innfiltret med resten av verden gjennom stammer og grener av nervetråder og videre ut gjennom hele kroppen. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))

Brukergrensesnittet til datamaskiner er primitivt: Skjerm, tastatur og mus. Hjernen er derimot intimt innfiltret med resten av verden gjennom stammer og grener av nervetråder og videre ut gjennom hele kroppen.

Nervene gir hjernen det dataingeniørene kaller I/O-enheter, input-output.

Input er alt vi  ser, hører, føler, smaker og lukter. Output er rundt regnet 800 muskler, som blant annet lar oss snakke, gå og gripe.

Ingen tanke uten lanke. Vi kan ikke begripe uten å gripe. Det samme gjelder input: Uten syn, ingen refleksjon.

Armbåndet MYO

Nå kan også datamaskinene være i ferd med å få et bedre brukergrensesnitt. Nylig lanserte det kanadiske firmaet Thalmic Labs armbåndet MYO.

MYO kan fange opp og skjelne mellom elektriske signaler fra muskler i arm og hånd. Dermed kan bevegelser i arm, hånd og fingre lynraskt sendes videre, for eksempel til en spillkonsoll.

I tillegg har MYO de samme følerne som de fleste mobiltelefoner og nettbrett og noen spillkontroller: Akselerometeret fanger opp bevegelse, og  gyroskopet måler stillingen i rommet.
 

Video som demonstrerer armbåndet MYO.

Den neste store veiven

MYO gir med andre ord datahjernen en hånd som kan gripe. Ikke en robothånd, men en menneskehånd.

Hva kan MYO brukes til? Fantasien flyr: Du kan skyve fram gasshåndtaket i en virtuell jetjager, sjonglere virtuelle baller, skrive på et virtuelt tastatur, klappe en virtuell katt.

Du kan gripe fatt i en ny og syntetisk virkelighet. Men så kommer det interessante spørsmålet: Hvor slutter tanken, og hvor begynner lanken?

Fram til nå har mye forskning dreid seg om tanken, om å ruge på kimen i egget: Å utvikle dataprogrammer i datahjernen.

MYO er kanskje en del av neste store veiven i kunstig intelligens: Å koble datahjernen til virkeligheten utenfor.

Mer enn gener

En spennende parallell kan hentes fra genetikken: Det blir stadig klarere at genene i seg selv bare forteller en brøkdel av livets historie. Det er genene i samspill med miljøet som folder seg ut gjennom evolusjonen.

Kimen inneholder arvestoffet. Plommen gir arvestoffet næring til å vokse. Men livet må knuse skallet for å oppfylle Guds løfte til Abraham: Å bli en ætt så tallrik som stjernene.

Robby the Robot

MYO viser kanskje også vei på en annen måte: Armbåndet knytter sammen maskin og menneske. Dette er en annen visjon enn 1950-tallets Robby the Robot, den mekaniske bestevennen til egghodet dr. Morbius.

I filmen Forbitten Planet rugger den fram på stødige leddbein. Den har kraft i egen klype, og en tørrvittig form for kunstig intelligens under skallen med roterende antenner og blinkende lys.

Men hvorfor skal våre nye venner med kunstig intelligens ha egne bein og armer? Skal de noen steder på egen hånd?

Deler kropp

MYO spisser dette spørsmålet. Armbåndet setter idéen om menneske og maskin sammen, den kybernetiske organismen eller kyborgen, opp mot idéen om Robby the Robot, den mekaniske frifant.

I kyborgen er menneske og maskin kanskje enda mer intimt sammen enn mann og kvinne, som apostelen Markus skildrer det: Så er de ikke lenger to; de er én kropp.

Og hvorfor ikke? Er det ikke nettopp ved å leve sammen at vi utvikler og styrker det beste i oss selv?

Hvis vi har forstått dypt nok, så er det beste for meg også det beste for min neste. Og det gjelder kanskje også når min neste er neste generasjon kunstig intelligens, som jeg deler kropp, sanser og muskler med, både input og output.

Hvem bestemmer?

På den andre siden: Ekteskap kan ende i skilsmisse og bitre oppgjør. Det samme kan skje mellom menneske og maskin. Kan den kunstige intelligensen ta grepet om min lanke og tanke?

Når du ser de repeterende, robotlignende håndbevegelsene og det glassaktige blikket til en ivrig dataspiller, kan du bli fristet til å svare ja. Men det blir for enkelt. Spillet trenger en spiller.

- Det er våre handlinger i dataspillene som gjør dem virkelige, sa dataspillfilosofen John Richard Sageng til meg for noen uker siden.

Likevel - denne påstanden er sett fra menneskets perspektiv. Kanskje vil de kunstige intelligensene speilvende perspektivet: Det er først når menneskene spiller spillene at de blir virkelige.

Uansett er det samspillet som skaper tanker. Vi har ruget på tankekimene lenge nok. Egghodenes tid er forbi. Det er på tide å klekke ut nye tankeverdener - tanker i verden.

Lenke:

Nettsidene til Thalmic Labs, som lager armbåndet MYO