Skal du unnskylde deg, bør du for all del unngå «jeg kunne bare ikke motstå det» eller «det var for fristende». (Foto: nakaridore/NTB scanpix)
Skal du unnskylde deg, bør du for all del unngå «jeg kunne bare ikke motstå det» eller «det var for fristende». (Foto: nakaridore/NTB scanpix)

Hva er en god unnskyldning?

En filosof fra Cambridge University mener at det er tanken som teller.

Publisert

Vi har alle unnskyldt oss. For dårlig oppførsel og krasse reaksjoner, for at vi glemmer noe eller ikke møter opp til avtaler.

Paulina Sliwa, forsker og filosof ved universitetet i Cambridge, har undersøkt hva som gjør unnskyldninger gode. (Foto: University of Cambridge)
Paulina Sliwa, forsker og filosof ved universitetet i Cambridge, har undersøkt hva som gjør unnskyldninger gode. (Foto: University of Cambridge)

Unnskyldninger er vanlige, og de er et forsøk på å forklare og rettferdiggjøre oppførsel vi kanskje ikke er så stolte av.

Og unnskyldningene vi tyr til er varierte: Tretthet, stress, krevende barn, dårlig økonomi, migrene eller at vi rett og slett «ikke visste bedre».

Men hva har disse forskjellige unnskyldningene til felles? Hva gjør dem troverdige? Og kan egentlig en unnskyldning renvaske oss fra alle synder?

Gode hensikter

Forsker og filosof Paulina Sliwa fra britiske Cambridge University mener at svaret ligger i det unnskyldningene forteller om vår underliggende motivasjon. Blir unnskyldningen godtatt, er det fordi den kan vise til at handlingen var feil, mens hensiktene var gode. Det var bare noe som gikk galt da du utførte handlingen og satte ting til verks.

Kanskje du snublet, og mistet handleposen du bar for noen. Eller så var du så stresset og utmattet, at du ikke klarte å utføre en ellers velment plan.

I en pressemelding på Cambridge University sine hjemmesider, forteller Sliwa at en moralsk god intensjon er den avgjørende ingrediensen.

Hun hevder at det er tanken bak handlingen som kan unnskylde handlingene våre.

Sliwas forklarer at det går en grense for hvor mye vi kan akspetere. Hun sier at gode unnskyldninger kan begrense skylden vår, men at de ikke renvasker oss helt.

– Å si at vi var slitne eller stressa, frigjør oss ikke helt fra moralsk ansvar, selv om det endrer andres oppfatninger av hva som må til for å gjøre opp for seg, og hvordan den fornærmede burde føle om feilene vi har begått.

Når vi unnskylder oss, forsøker vi å prute. Det blir en forhandling mellom det å fortjene sinne og straff, og hvor mye vi må unnskylde oss.

Samme som ved rettssaker

Er de hverdagslige unnskyldningene egentlige forskjellige fra unnskyldninger som brukes ved rettssaker, der den tiltalte gjerne skylder på tvang eller at en har blitt truet?

Ikke egentlig, mener Sliwa.

Når advokater viser til tvang og provokasjon til klientens forsvar, hevder de at klienten kan ha brutt loven, men at de hadde en moralsk sett riktig baktanke. Hun eller han ble bare forhindret i å handle, fordi frykt eller sinne førte personen til å miste selvkontroll.

Utenfor din kontroll

Sliwa sier at en vellykket unnskyldning gjør det troverdig at baktanken din egentlig var moralsk riktig - men at noe utenfor din kontroll forhindret deg i å gjøre det.

Følgende unnskyldninger vil derfor ofte virke:

  • Jeg beklager at jeg glemte avtalen fordi jeg hadde en forferdelig migrene.
  • Jeg har ikke sovet de siste tre nettene fordi jeg var bekymret for helsa til moren min.
  • Eller: jeg beklager at jeg knuste vasen din, jeg snublet over teppet.

    Alle disse viser en tilstrekkelig og holdbar moralsk motivasjon som ble stoppet av hendelser som var utenfor din kontroll.

– Noe som aldri vil fungere, er å vise til svakheter i egen vilje, sier Silwas.

Hun nevner unnskyldninger som «jeg kunne bare ikke motstå det» eller «det var for fristende». Unnskyldninger som viser til oppførsel som åpenbart er umoralsk vil heller ikke fungere, ifølge Sliwa.

Referanse:

Paulina A. Sliwa. Publisert 01. juli 2019. The Power of Excuses: Philosophy & Public Affairs. Doi: https://doi.org/10.1111/papa.12139

En versjon med åpen tilgang finnes på forfatterens hjemmeside: The Power of Excuses