Rett i musefella

Kreasjonistenes stjerne, biokjemikeren Michael Behe, plassert der han hører hjemme - i musefella.

Publisert

Kan du forestille deg en musefelle som virker, dersom du tar bort en av delene?

Nei, svarer en hel verden av kreasjonister. Musefella er “et enkelt system komponert av flere veltilpassede deler som bidrar til dets funksjon, et system som ville slutte å fungere hvis en del blir fjernet”, for å sitere Michael Behes bok “Darwin’s Black Box” fra 1996.

Det er derfor vi kan vite at musefella er skapt av et tenkende vesen.

Det samme kan vi si om naturen, hevder kreasjonistene: Det finnes strukturer i naturen som ikke kan eksistere uten at de er komplette. Derfor kan vi også slutte at “noen” har designet (les: “skapt”) naturen.

Men er det vitenskap?

De sier at musefella og de angivelige naturlige strukturene er eksempler på ikke-reduserbar kompleksitet, et begrep innført av den kreasjonistiske biokjemikeren Behe i den ovenfor nevnte boka. Det høres unektelig vitenskapelig ut, og blir av de troende betraktet som én av en håndfull nye og sterke teoretiske kort i kampen mot evolusjonsteorien.

Men hvor vitenskapelige og hvor holdbare er egentlig disse argumentene? Ikke veldig, er konklusjonen du trekker etter å ha lest boka “God, the Devil and Darwin - A critique of intelligent design theory”, skrevet av fysikeren, astronomen, biologen og filosofen Niall Shanks.

4 400 musefeller

Shanks serverer stor komikk når han tar tak i nettopp Behes Musefelle.

Siden Det amerikanske patentkontoret ble opprettet i 1838 har det blitt utlyst mer enn 4 400 patenter på musefeller, kan han fortelle på side 168. For tiden dukker det opp cirka 40 nye musefellepatenter årlig. Ti ganger så mange avvises.

For å lette arbeidet med å patentere stadig nye varianter av denne ikke-reduserbart komplekse oppfinnelsen, har patentkontoret opprettet 39 underklasser av musefeller, for eksempel “spiddere”, “kvelere”, “grillere” og “sprengere”.

Og Behes musefelle, den klassiske vi alle tenker på, dukket opp på 1890-tallet, og ble patentert av en John Mast i 1903 (patentnummer 744379). Den er således en teknologisk hybrid hvis historie kan beskrives med modifikasjoner av tidligere løsninger, gjennom en kompleks, historisk evolusjonær prosess.

Går vi med på at Behes musefelleanalogi holder, tvinges vi dermed til å åpne for at naturens designer kanskje også forbedrer sine produkter, for eksempel gjennom evolusjon? Og, uavhengig av dette; hva sier musefellas forhistorie oss om det påstått ikke-reduserbare?

Finnes det virkelig noe slikt i naturen? I så fall ville det være en kraftig utfordring for darwinistisk evolusjon, innrømmer Shanks.

Kan ikke deles?

Et ikke-reduserbart komplekst system er altså definert som et velintegrert system som ikke kan klare seg uten at alle delene er på plass. Argumentet er, som jeg har påvist i artikler tidligere, gammelt som alle hauger. Naturfilosofen William Paley brukte det allerede på 1700-tallet, da han brukte sammenlikningen mellom en blomst og et lommeur for å bevise at Gud skapte verden.

Behe er mer moderne, og trekker heller inn mikrobiologiske prosesser for å underbygge sine argumenter. Hans argument rundt bakteriecellenes “flageller” er velkjent (se for eksempel lenkene under), andre dreier seg rundt biokjemiske reaksjoner inne i cellene. Tar du bort et ledd i én av disse mange og lange reaksjonene, og vips er (for eksempel) metabolismen en saga blott, blir det sagt.

Behe trekker for eksempel fram den reaksjonsrekken som produserer c-vitaminer hos pattedyr, men som ikke fungerer hos oss mennesker, fordi vi mangler genet for L-gulono-gamma-laktonoksidase.

Shanks har brukt mye tid på å undersøke dette, og han bruker flere titalls sider av sin bok på å vise at Behes argumenter rett og slett ikke holder vann. For finnes det virkelig ikke-reduserbare systemer? Og hvis de finnes: Er det utenkelig at de kan ha utviklet seg gjennom darwinistisk evolusjon?

Svaret på begge spørsmålene er, pussig nok og antagelig “nei”.

Selv Behe innrømmer at han er enig i det siste: “Å demonstrere at et system er ikke-reduserbart komplekst beviser ikke at det ikke kan ha utviklet seg gradvis?” skriver han for eksempel på side 94 i Dembskis og Kusiners antologi “Signs of Intelligence: Understanding Intelligent Design” fra 2001, selv om han legger til at han ikke finner det veldig sannsynlig.

Men enda viktigere er spørsmålet om disse systemene virkelig finnes i naturen. De fleste ekte biokjemiske systemer er slett ikke ikke-reduserbare, sier Shanks, de inneholder alle mer eller mindre overflødige ledd, og har alle opptil flere overlappende og alternative metabolske veier de kan gå, dersom ett ledd faller ut. Kanskje blir effektiviteten redusert, men organismen fungerer fremdeles.

Så hvor blir det av dette uomtvistelige Guds fingeravtrykk i skaperverket? Var det bare Behes? Også her må Behe krype til korset, og innrømme at Shanks kan ha rett når det gjelder forekomsten av såkalt redundant complexity (Philosophy of Science, 67:155 - 162).

Tre stjerner

Biokjemikeren Behe er én av tre stjerner innen intelligent designteori, også kjent under forkortelsen ID. Selv om de iherdig forsøker å skjule det, snakker vi egentlig bare om siste mote innen den religiøst begrunnet antidarwinisme, kreasjonismen.

De to andre stjernene er matematikeren William Dembski og juristen Phillip Johnson. Sammen har de tre nærmest alene utviklet all teoretisk ammunisjon for den nye “kilestrategien”, strategien som går ut på å lete etter ørsmå påståtte feil i evolusjonsteorien, kile inn et argument - og deretter dunke løs, helt til hele det evolusjonistiske byggverk faller fra hverandre.

Og mens tidligere tiders mer vulgære kreasjonistiske argumenter, som at Jorda ble skapt for 4 000 år siden, komplett med årringer i trærne og Adam og Eva med navler, var nokså enkle å avvise fra et vitenskapelig ståsted, er dagens variant vanskeligere å håndtere. Behes irreducible complexity og Dembskis tilsvarende bidrag, “complexity specification criterion” har, som vi har sett, om ikke virkelig originalitet, så i hvert fall mer av vitenskapens talespråk og manerer over seg.

Hvem når han?

Men selv om de kan være provoserende nok, befinner Dembskis, Behes og Johnsons argumenter seg fremdeles bare i den tynne, mer renhårige enden av kilen, skriver Shanks. I den tykke enden, sier han, finner vi langt mer uspiselige forekomster av undertrykkelse, intoleranse, reaksjon og antiintellektualitet.

Slik sett, får vi være glade for at skarpe hjerner som Shanks tar seg bryet med å polemisere. Men hvor langt når han egentlig med å bruke avansert vitenskapsteori til å vise at de påståtte kiler, enten de dreier seg om mikrobiologiske prosesser eller Universets opprinnelse og termodynamikkens andre lov (et annet briljant turnert moment i Shanks bok), egentlig bare er en ideologisk drevet bløff?

Det er antagelig bortimot umulig å omvende en frelst kreasjonist, og overbeviste darwinister som undertegnede trenger Shanks ikke å bry seg med. Kampen om evolusjonsteorien står om alle de som ikke riktig vet. Alle de som ikke vet hvor sterkt evolusjonsteorien og termodynamikkens lover faktisk står. Alle de som ikke ser bort fra at Gud har en finger med i spillet (eller de som vet det, men ikke innser at gudstro godt kan forenes med vitenskap).

For å nå disse, burde Shanks kanskje ha konsentrert seg mer om de større linjene.

Slik han gjør i et av flere lyse øyeblikk: Hvis det virkelig er slik at ID er vitenskap, hvorfor stiller de ikke de spørsmålene som bare trenger seg på? Hva er dette designet? Hvem laget det? Når ble det laget? Hvordan ble det laget? Og hvorfor?

ID-teoretikere er veldig interessert i tings opprinnelse, drodler han videre. De hevder med bravur at alt vi ser i naturen har sin opprinnelse i intelligent design. Men straks de har lagt fram denne påstanden, opphører på mystisk vis all videre interesse for å finne ut mer.

Er dette vitenskapelig tenkemåte?

Selv blir jeg mer enn lei av å lese Behes, Johnsons og Dembskis stadig mer finurlige filosofiske krav om kausal spesifisitet og konkrete eksperimentelle detaljer, om ikke-reduserbart komplekse systemer og kompleksspesifiseringskriterier. Hvordan i all verden har de mage til å komme trekkende med den type kvasi-visdom, samtidig som de uten forbehold sier seg tilfreds med en teori om livets opprinnelse som kan sammenfattes i én setning: Det ble skapt av et overnaturlig vesen. Punktum!

God, the Devil and Darwin - A critique of intelligent design theory
Av Niall Shanks
Oxford University Press, 2004
273 sider
ISBN 0195161998