Intelligens i rommet?

Hvis vi ikke finner liv på Titan, og det gjør vi bortimot garantert ikke, da er det slutt på drømmen. Vi kommer aldri til å se liv utenfor vår egen klode. Og vi kommer antagelig heller aldri til å høre det. Biologene tror ikke lenger på SETI.

Først Mars, så Titan. Vi dro dit ikke primært for å finne liv, men noen håpet. Og håpet er ennå ikke definitivt ute.

Men snart er det det. Og da må vi se det i øynene: Det vil i beste fall ta hundrevis av år før vi får en slik sjanse igjen.

Men min pessimisme må ikke tolkes dit hen at jeg ikke tror det finnes liv andre steder enn på Jorda. Snarere tvert imot.

Slik jeg ser det, er det fullstendig urimelig å tro at det ikke finnes liv på tusener, kanskje millioner av planeter rundt om i universet. Å tro noe annet, krever en nesten religiøs tro på livet er skapt, unikt for oss.

Forskerne mener tre av planetene i vårt solsystem har hatt levelige forhold på ett eller annet tidspunkt; jorda, Mars og Venus. Og i tillegg altså, Saturns måne Titan.

Det finnes milliarder av galakser. Hver av dem inneholder milliarder av stjerner - og sjansene er store for at mange av disse stjernene har planeter rundt seg.

Hvis dette stemmer, finnes det milliarder av planeter, og hvis en femtedel av dem (som i vårt solsystem) kan ha levelige forhold, burde ikke oddsene være så ille.

Når vi i tillegg ser på hvor fort livet oppsto på Jorda, virker oddsen enda bedre. Det tok kanskje ikke mer enn 300 millioner år fra Jorda fikk levelige forhold, til de første mikrobene dukket opp.

Slik sett, kan det altså bugne av liv der ute. I all verdens fasonger, ting vi ikke verken kan fatte eller forestille oss. Skapninger som ville få Star Wars til å fremstå som fantasiløst.

Men vil vi noensinne få vite det?

Med dagens teknologi? Neppe! Det er langt til neste solsystem, for å si det forsiktig.

Det eneste håpet vi da har igjen, er SETI, forskningsprogrammet som leter etter radiosignaler fra rommet. Sjøl har jeg lenge klamret meg til dette halmstrået. Forskerne virker så optimistiske, og ideen lyder så spennende: Ett sted der ute finnes det noen som oss - intelligente vesener som sender radiobølger vi kan forstå.

Men: SETI har åpenbare svakheter. Det er ikke en jakt på liv, det er en jakt på intelligent liv. Og ikke bare det: Det er en jakt på intelligent liv, som bruker radioteknologi og som befinner seg ikke veldig langt fra Jorda. Og som sender signaler vi kan tolke som intelligente. Og som er interessert i å snakke med oss?

Oddsene synker.

Og de synker ytterligere, sammen med humøret, etter hvert som stadig mer pessimistiske evolusjonsbiologer har kommet på banen. Det har etter hvert gått opp for meg at det ikke er “forskerne” som “virker så optimistiske”, men “fysikerne og astrofysikerne”. Biologene er derimot uenige.

Alle husker Carl Sagan, som med stor entusiasme fremmet SETI som et realistisk og vitenskapelig prosjekt. Romanen hans, Contact, ble filmet i 1997 med Jodie Foster i hovedrollen. Og Jodie får, ganske riktig, kontakt med de utenomjordiske.

Sagan var astrofysiker.

Marvin Minsky er også kjent som en entusiast mht intelligent liv i rommet. I boka Extraterrestrials fra 1985 (redigert av Ed Regis), kan vi i essayet “Why Intelligent Aliens will be Intelligible” (side 117 - 128) lese at Minsky mener de utenomjordiske selvsagt vil forstå og tolke matematikk på samme måte som oss, for “matematikk er jo riktig”. Og det som er riktig på Jorda vil også være riktig i Andromedatåken.

Han utviklet også sitt eget “sparsommelighetsprinsipp”: “Når to relativt enkle systemer har systemer som er like, vil disse produktene være fullstendig identiske!”

Vi vil, med andre ord, kunne møte skapninger der ute som vi kan kommunisere med. MIT-professoren Minsky er ellers kjent som en av grunnleggerne av vitenskapen om kunstig intelligens.

Matematiker og fysiker, altså, ikke biolog.

På samme vis sier den såkalte astrobiologen James Annis at det er “sannsynlig at intelligente livsformer har spiret mange steder i galaksen den senere tiden, og at i det minste noen av dem nå er opptatt med å spre seg.” (Journal of the British Plantetary Society, vol 52, side 19 - 22, 1999.)

Men hva er en astrobiolog? Som regel fysikere og astrofysikere. Ikke biologer.

Når vi så går til biologene, blir tonen en annen.

Biologen og Nobelprisvinneren George Beadle siteres for eksempel i The Annals of the New York Academy of Sciences i 2001 (Beadle døde i 1989) med at “den a priori sannsynlighet for at mennesket skulle utvikle seg må ha vært ekstremt liten - for det fantes så uendelig mange andre muligheter.”

Evolusjonsbiologen Simon Conway Morris er primært kjent fra funnene i Burgess Shale, og for at han i sin tid gikk hardt ut mot Stephen Jay Gould, da denne tolket Burgess-funnene som et tegn på at livets utvikling ikke er forutsigelig og deterministisk. Et syn som lett kan tolkes i retning av at det slett ikke er gitt at intelligent liv skulle dukke opp, dersom man fikk anledning til å starte livet på jorda forfra igjen.

Likevel bruker Conway Morris store deler av sin siste bok Life’s Solution - Inevitable Humans in a Lonely Universe på å argumentere for at selv om det meste i evolusjon har en meget sterk ingrediens av konvergens - at ulike skapninger på ny og på ny “finner opp” samme løsning på gitt problem - finnes det ikke mye intelligent liv utenfor vår planet.

Og den kanskje største nålevende evolusjonsbiolog, Ernst Mayr, hva sier han? I sin siste bok, “What Makes Biology Unique?”, skriver han at årsaken til uenigheten mellom fysikere og biologer når det gjelder mulighetene for intelligent liv i rommet, er at fysikere opererer innen en deterministisk vitenskap. Hvis du slipper en stein, faller den til jorda. A fører til B.

Slik er det ikke i biologien, skriver han.

Mens fysikere synes å ta det for gitt at liv med nær nødvendighet fører til intelligent liv, er Mayr uenig. “Smart is better”, sa Carl Sagan, og så for seg et evolusjonært press som tvinger fram intelligens som den best mulige og tenkelige løsning. “Vel, er det virkelig det?” repliserer Mayr. Det har eksistert omtrent en milliard arter på Jorda siden livet oppsto. Intelligens har oppstått kun én gang. Så presset kan umulig ha vært SÅ stort.

Ifølge Mayr er det altså ingen nødvendighet i at eksistensen av liv fører til intelligent liv.

Og hva er det egentlig vi snakker om, når vi snakker om liv i rommet? Ikke astronomi. Det er biologi. Så vi burde kanskje lytte til biologene?

Sjøl tror jeg jeg for en gangs skyld skal la det være. Jeg foretrekker optimistene?

Powered by Labrador CMS