Og hva har egentlig moral med religion å gjøre? Finnes det ikke gode biologiske forklaringer på hvorfor de aller fleste av oss instinktivt oppfører oss mot vår neste, slik vi ønsker han skal oppføre seg mot oss?

“Moderne moral, hvor enn den måtte komme fra, så kommer den ikke fra Bibelen”, skriver evolusjonsbiologen Richard Dawkins i sin siste bok, “The God Delusion”.

Kommentaren kommer etter at han påpeker at boka som etter sigende skal hindre samfunnet i å gå i moralsk oppløsning, selv forherliger handlinger vi i dag ville fordømme, som folkemord og barnedrap.

Og den kommer etter at han påpeker det åpenbare, nemlig at religion ligger til grunn for veldig mye av dagens terror og væpnede konflikter.

Moral et naturlig fenomen?

Så kan det være at det vi i dag betrakter som kristen dyd og moral, egentlig er et naturlig menneskelig fenomen som ville ha vært her - uansett religion eller ikke?

Men dette er Dawkins, religionshateren, kan vi innvende. Han er imidlertid ikke alene, i hvert fall ikke med det siste spørsmålet: De siste årene har vi fått en rekke bøker der fremstående vitenskapsfolk velger å betrakte religion og moral fra et vitenskapelig ståsted.

Filosofen Daniel Dennett ga ut sin “Breaking the Spell” tidligere i år, evolusjonsteoretikeren David Sloan Wilson ga ut “Darwin’s Cathedral” i 2002, medisineren Robert Buckman ga ut “Can we be good without God?” samme år og året før kom Cambridge-psykologen Robert Hindes “Why Good is Good”. For bare å nevne noen få.

Mer utdannelse, mindre gudstro

Fenomenet burde ikke overraske. En undersøkelse publisert i tidsskriftet Nature i 1998 viste at bare sju prosent av USA fremste vitenskapsfolk tror på en personlig Gud, mot 90 prosent i befolkningen ellers. Tilsvarende tall fra Det britiske samveldet viser at bare 3,3 prosent av deres fremste vitenskapsfolk har en slik tro.

Så selv om mange hevder det ikke er noen konflikt mellom religion og vitenskap, for eksempel i spørsmålet om evolusjon, så er det i hvert fall en motsetning mellom religion og vitenskapsfolk.

Ikke overraskende da, at noen av dem leter fram moralens biologiske røtter.

Ta for eksempel Den gylne regel, “Du skal elske din neste som deg selv” som det står i Tredje Mosebok (19:18). Regelen finnes over alt, i alle kulturer, og kan ikke betraktes som noe bevis for noen særegen form for kristen nestekjærlighet skriver mange av forfattere, blant annet Michael Shermer i boka “The Science of Good and Evil: Why People Cheat, Gossip, Care, Share, and Follow the Golden Rule” fra 2004.

Snill fordi Gud befaler?

Så hva er da forklaringen på moral? Hvorfor oppfører vi oss stort sett ålreit mot vår neste?

Er vi snille fordi Gud og hellige skrifter befaler oss, eller velger vi det selv - for eksempel fordi det faller oss helt naturlig?

En antydning til svar får du, hvis du stiller deg selv spørsmålet: Dersom jeg ikke trodde på Gud, ville jeg da forlate mine barn, svikte min kone og ellers bare myrde for fote?

Mange av forfatterne mener svaret ligger i våre gener - gjerne i samspill med vår kultur, og at vi må tilbake til menneskets aller tidligste utvikling for å finne svaret.

Egoister

Ovenfor nevnte Dawkins er kjent for uttrykket “det egoistiske gen”, det fenomen at genenes eneste anliggende, er å sørge for sin egen overlevelse.

Dette betyr imidlertid ikke at individer, mennesker og dyr, behøver å være egoister. De fleste foreldre er for eksempel villige til å ofre nærmest hva det skal være, å gå i døden om det så kreves, for sine barn. De er vårt kjøtt og blod - og gener.

Men problemet er at veldig mange også er villige til å ofre svært mye for andres barn, kanskje særlig hvis vi kjenner dem fra før. Og som om ikke det er underlig nok, så er mange også villige til å ofre mye ikke bare for barn, men for alle mennesker i nød, tsunamiofre, jordskjelvofre, sultende, hvor enn de måtte befinne seg.

Hvorfor det, hvis moral er et resultat av egoistisk genetikk?

Verdien av samarbeid

Svaret er, som antydet over, at selv om genene kan være egoister, så trenger ikke individene å være det. Hvis vi (og våre egoistiske gener) overlever bedre gjennom samarbeid i en flokk eller i et samfunn, da blir det slik. De som ikke blir med på leken, får ikke legge igjen sitt arvemateriale for ettertiden. De som derimot samarbeider, overlever, og viljen til samarbeid øker med tiden.

Moralen utviklet seg altså som en nødvendig forutsetning for det menneskelige samfunn, vår kultur. Og en av tommelfingerreglene evolusjonen nedfelte i hjernen for å få dette til å gå, lyder noe i retning av “ta vare på de svake”.

Kan det være at det er denne trangen til å ta vare på de sårbare i vår egen familie, senere gruppen og stammen, opp gjennom årene har blitt så sterk at den nå - for mange omfatter ikke bare alle mennesker, men også dyr?

David Sloan Wilson legger vekt på at det vi i dag ser av moral antagelig har utviklet seg parallelt ad to veier - en genetisk og en kulturell. Den kulturelle faktoren kan jo blant annet være redselen for hva dine naboer vil si, snarere enn Gud, dersom de oppdager at du stjeler og jukser, og kan samtidig forklare noe av det mangfold vi tross alt ser innen moral og religion.

Religionens røtter

Religion er et tilsynelatende enda merkeligere fenomen enn moral. Store deler av verdens befolkning er overbevist om at universet styres av et usynlig overnaturlig vesen. Vi lever i angst for dette vesenets vrede, eller henrykkes over dets godhet. Mange mener til og med å kunne kommunisere personlig med det, og at det, samtidig som det styrer med galakser milliarder av lysår borte, også tar seg tid til å helbrede forkjølelse og fett hår.

Og som om dette ikke er nok, vi bygger storslåtte bygninger, holder oss med kostbare presteskap, bruker år av våre liv på ritualer og bønn.

Det man til slutt må innse, er at når man studerer religion, studerer man menneskets natur:

“Det er virkelig ikke noen tilfeldighet at språket som brukes for å beskrive romantisk kjærlighet og det som brukes for å beskrive religiøs hengivenhet er så å si identisk”, skriver Daniel Dennett i sin “Breaking the Spell”.

Så hvordan har dette utviklet seg. Og hvorfor er det så utbredt?

Religiøse fordeler

Forskerne har sett på mange mulige evolusjonære fordeler av det å være religiøs. Noen undersøkelser har konkludert med at religiøse mennesker skal være ørlite mer lykkelige enn ateister.

Kan denne mulige, men omstridte sammenhengen forklare noe?

Eller kan sammenhengen være at religion fungerer som en slags placebo? Mange religioner lover deg evig liv. Fører dette til at du er mindre redd for å dø, og øker det i så fall dine muligheter for å overleve, eller i det minste føre genene videre? Sammenhengen er uklar.

David Sloan Wilson, kjent som en av vår tids få tilhengere av tanken om evolusjon på gruppe- snarere enn individnivå, foreslår i sin bok at religionen har overlevd og er blitt universell fordi styrker samholdet innad i samfunnet og beskytter det i konkurransen med andre samfunn.

Gjør som mora di sier!

Problemet med gruppeforklaringer er at alle grupper består av individer. Richard Dawkins skisserer i sin bok i stedet fram en mer individavhengig variant. Han mener religion er et biprodukt av en ellers svært nyttig og nedarvet leveregel, omtrent slik moral kan være et biprodukt av vår trang til å verne våre små barn.

For små barn, skriver Dawkins, gjelder en regel framfor alle andre: “Gjør som mora di sier!” Eller som far sier. Poenget er at menneskebarn er hjelpeløse og uten mange av de instinktene dyr er utstyrt med.

Derimot har vi evnen til å lære av hverandre. Og særlig for små barn, er det viktig å lære fort og uten forbehold. Så for små barn, gjelder det å gjøre det stikk motsatte av hva Karius og Baktus roper. Det øker rett og slett deres sjanser for å overleve.

Ikke rør den slangen! Ikke gå ut i mørket! Ikke balanser på kanten av stupet! Tro på Gud!

Ooops! Hvor kom den siste fra?

Gode salgsargumenter

Dawkins stiller seg selv spørsmålet. Trangen til å tro på Gud kan skyldes vår trang til å gjøre som vi blir befalt - men hvor kommer i så fall tanken om en Gud fra? Hvorfor er det ikke “Tro på fotball!”, eller “Spill tennis i hvite sokker!” som har vandret sin seiersgang over kloden?

Her beveger vi oss over i den såkalte memetikken, teoriene om hvordan ideer oppstår og biter seg fast i våre sinn, som “tankevirus i hjernen”. Noen ideer er kraftige, som ideen om Gud, mens andre ikke har lyktes like godt.

Og grunnen til at nettopp ideen “Gud” har klart seg så godt, er at den har så mange gode salgsargumenter, skiver Dawkins, og det uavhengig av om disse virkelig representerer noen form for biologisk fordel:

- Du vil overleve din egen død.

- Hvis du dør som martyr blir du reservert en spesielt herlig del av himmelriket.

- Blasfemikere og ateister, derimot, vil gå en grusom skjebne i møte.

- Tro er en dyd, og jo mer du tror, jo mer dydig er du.

- Alle må respektere religiøs tro. Den skal ikke betviles. Kritiske spørsmål fører lukt til Helvete.

- Det er visse ting ved religionen, som treenigheten og jomfrufødsler og slikt, som du rett og slett ikke skal forstå.

Planter du en slik idé, vil den leve trygt videre på egenhånd.

Her kan du lese mer:

Scott Atran
In Gods We Trust: The Evolutionary Landscape of Religion
Oxford University Press, 2002
388 sider

Pascal Boyer
Religion explained: The evolutionary origins of religious thought
Basic Books. 2001
300 sider

Robert Buckman
Can we be good without God?
Prometheus Books, 2002
278 sider

David Buss
Evolutionary psychology: The new science of the mind
Allyn and Bacon, 1999
480 sider

Richard Dawkins
The God Delusion
Bantam Press, 2006
406 sider

Daniel C. Dennett
Breaking the Spell
Penguin - Allen Lane, 2006
448 sider

Robert Hinde
Why Good is Good: The Sources of Morality
Routledge, 2002
256 sider

David Sloan Wilson
Darwin’s Cathedral - Evolution, Religion, and the Nature of Society
University of Chicago Press, 2002
268 sider

Sam Harris
The End of Faith - Religion, Terror, and the future of Reason
Simon and Schuster, 2004
336 sider

Michael Shermer
The Science of Good and Evil: Why People Cheat, Gossip, Care, Share, and Follow the Golden Rule
Owl Books, 2002
350 sider