Hendelser ute i verdensrommet kan ha påvirket våre forfedres egenskaper. (Foto: Richard Kail / Getty Images)
Hendelser ute i verdensrommet kan ha påvirket våre forfedres egenskaper. (Foto: Richard Kail / Getty Images)

Var det eksploderende stjerner som gjorde at mennesket reiste seg opp på to bein?

Forskere skriver at eksploderende supernovaer kan ha forårsaket skogbranner her på jorden. Det kan ha fått store konsekvenser for forfedrene våre.

Publisert

På et eller annet tidspunkt gjorde mennesket et stort evolusjonært sprang. Vi reiste oss opp.

Fordelene med å stå oppreist på den afrikanske savannen er ganske åpenbare, men det er langt fra klart hva det var som fikk førmenneskene til å reise seg.

Nå peker forskere fra The University of Kansas på en uventet teori: Kan hendelser ute i verdensrommet ha påvirket våre forfedres egenskaper?

Fysiker og astronom Adrian Melott sier at stjerneeksplosjonene kan ha fremskyndet våre forfedres evner til å stå på to ben. (Foto: The University of Kansas)
Fysiker og astronom Adrian Melott sier at stjerneeksplosjonene kan ha fremskyndet våre forfedres evner til å stå på to ben. (Foto: The University of Kansas)

Ifølge forskerne foregikk det et kosmisk opprør i vår del av Melkeveien for 7 millioner år siden. Da eksploderte en rekke stjerner, og dette fortsatte i lang tid.

Fra stjerneeksplosjon til skogbrann

Supernovaer slynger ut kraftig kosmisk stråling i alle retninger. Strålingen som kom fra de gigantiske eksplosjonene var på sitt mest intense her på jorden for cirka 2,6 millioner år siden.

Den økte strålingen utløste en rekke hendelser, skriver forskerne. Kosmisk stråling dekket planeten og det kan ha ført til at det ble flere lynnedslag på jorden.

– Lyn har lenge blitt ansett som den viktigste årsaken til at skogbrann oppsto, sa professor i fysikk og astronomi, Adrian Melott, til avisa The Guardian. Han er en av forskerne bak den nye studien.

– Og med mange branner får vi ødeleggelse av store områder, sa han.

Skogbrannene kan ha ført til ødeleggelsen av afrikanske skoger, og ført til gressletter og savanner, skriver de i studien som er publisert i tidsskriftet Journal of Geology.

Med færre trær tilgjengelig, tilpasset forfedrene våre seg, og de som gikk oppreist klarte å berge seg selv. Melott fortalte at det er en fordel å kunne speide etter rovdyr over det høye gresset, når skog skiftes ut med gressletter.

Melott sa også at forfedrene våre syslet med å stå oppreist allerede før supernovaene viste seg. Han mener likevel at de ødeleggende eksplosjonene kan ha spilt en rolle, og at de kan ha fremskyndet prosessen.

B<i>etelgeuse </i>i stjernebildet <i>Orion. (Foto: </i>Hubble European Space, Akira Fujii)
Betelgeuse i stjernebildet Orion. (Foto: Hubble European Space, Akira Fujii)

Stjernebildet Orion nest ut

Den kosmiske strålingen ioniserer atmosfæren ved at de slår elektroner ut av atomer og molekyler som de slenger ut i luften. Kosmisk stråling ioniserer som regel bare den øverste delen av atmosfæren, men kraftige eksplosjoner fra supernovaer kan trenge gjennom hele atmosfæren og ionisere hele veien ned til bakken.

– Vi er sikre på at dette ville ha økt lynnedslagene, men årsaken til lynnedslag er ikke så godt forstått, så vi kan ikke belage oss på dette, sa Melott.

Hvis forskerne har rett, kan fremtidige supernovaer potensielt utløse flere branner på jorden. Stjernen med størst sannsynlighet for å eksplodere de neste milliarder årene, er Betelgeuse, én av de sterkest skinnende stjernene i stjernebildet Orion. Planeten vår ser altså ut til å være trygg for øyeblikket.

Forskerne innrømmer at mer forskning må til for å forstå om kosmisk stråling virkelig fører til lynnedslag.

– Hvis den lyn-kosmiske strålingstilkoblingen viser seg å være feil, faller dette hele fra hverandre, sa Melott.

Istiden spiller inn

Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk museum i Oslo, har lest forskningsartikkelen. Han påpeker istidens rolle på denne tiden.

– Denne novaen gikk av for 2,6 millioner siden. Det sammenfaller med starten av periodene som vi anser som istidenes begynnelse, sier han til forskning.no.

Han forteller at stredet mellom Nord- og Sør-Amerika ble såpass smalt under istiden, at det ikke var en effektiv vannutskylling. Det ble dermed mindre utjevning mellom temperaturene.

Australopheticus. En av våre forfedre som gikk på to ben. (Illustrasjon: Nicolas Primola/NTB scanpix)
Australopheticus. En av våre forfedre som gikk på to ben. (Illustrasjon: Nicolas Primola/NTB scanpix)

Bøckmann forteller at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre. Det kan være at supernovaer var en del av det som gjorde at det ble flere store sletter på jorden.

Starten på mennesket som kjøtteter

– Våre forfedre valset rundt på to ben lenge før dette, sier han.

Arten Australopithecus gikk for eksempel rundt på to bein.

– Det vi derimot ser på denne tiden er overgangen fra det en kan kalle apemennesker, Australopithecus, til mennesker.

Denne menneskearten ble kalt Homo habilis.

– Overgangen til Homo habilis sammenfaller med supereksplosjonen. Denne menneskearten begynte å lage steinredskaper, og kunne leve av kadavre. Dette la veien åpen for å utvikle oss som kjøttetere, sier han.

Klimaet ble kaldere, og resultatet var at det ble mer åpne gressletter.

– Da ble det også mer av ulike typer arter vi kan se den dag i dag, for eksempel zebraer. Med disse dyrene var det flere kadavre. Dermed fikk vi mulighet til å leve av kadavrene, og leve som åtseletere, sier han.

Oppreist på sletta

– Det å stå på to bein har vi knyttet til nettopp det å leve på sletter, forteller Bøckman.

Det er en stor fordel å stå på to bein med ryggen oppover i slike omgivelser.

– Aper og mennesker løper ikke særlig fort. Når vi skal leve i åpent lende og søke tilflukt i trær, så er vi avhengig av å se farlige dyr før de ser deg, sier han.

Han nevner arten surikat.

Surikater lever på sletter slik forfedrene våre kan ha gjort. De står på to ben for å få oversikt. (Foto: Patrick Rohr, Shutterstock, NTB scanpix)
Surikater lever på sletter slik forfedrene våre kan ha gjort. De står på to ben for å få oversikt. (Foto: Patrick Rohr, Shutterstock, NTB scanpix)

– Denne arten har samme grunnleggende løsning på samme grunnleggende problem. De løper ikke så veldig fort, men de speider utover for å se etter rovdyr før de selv blir sett, sier han.

Han forteller at det sannsynligvis er denne tilpasningen vi ser hos mennesker. Vi trengte rett og slett å få bedre oversikt..

Referanse:

Adrian L. Melott og Brian C. Thomas, From cosmic explosions to terrestrial fires? The Journal of Geology, publisert 28. mai 2019, doi: https://doi.org/10.1086/703418