Mennesker har massevis av hår på hodet, og menn har skjegg, men på kroppen er vi nakne sammenlignet med våre nærmeste slektninger.
Mennesker har massevis av hår på hodet, og menn har skjegg, men på kroppen er vi nakne sammenlignet med våre nærmeste slektninger.

Hvorfor har mennesket så lite hår på kroppen?

Vi mistet sannsynligvis pelsen da vi ble jegere.

Publisert

Ta en titt på deg selv.

Du er naken. Eller: Du har på sannsynligvis klær på deg. Men under klærne er du naken.

Som det trolig eneste dyret i verden går vi mennesker rundt i klær hver dag for å holde varmen, mens våre nærmeste slektninger – sjimpansen, gorillaen og orangutangen – har langt, tykt hår på hele kroppen.

Har du noensinne tenkt over hvorfor vi mennesker ikke har pels? Når bestemte naturen at det var lurt?

Det undersøker vi nærmere i denne artikkelen.

Det oppreiste mennesket

Historien om hårtapet begynner høyst sannsynlig i Afrika for 1,8 millioner år siden. Homo sapiens fantes ikke, men det gjorde stamfaren vår, Homo erectus.

– Selv om Homo erectus har en mindre hjerne, minner kroppen mye om vår. Den er særlig tilpasset en oppreist levemåte, der langdistanseløp og kasting har vært viktige ferdigheter. Hele kroppen er som et stort fjærsystem, forteller Peter C. Kjærgaard, som er museumsdirektør og professor ved Statens Naturhistoriske Museum.

Til sammenligning kan ikke sjimpansen løpe på to bein. Og den har heller ikke det runde skulderleddet som gjorde Homo erectus i stand til å kaste hardt og presist.

– Sjimpanser er noen av de dårligste kasterne blant primatene, ler Kjærgaard varmt, selv om sjimpansen er både raskere og sterkere enn mennesket.

– Det har nok ikke vært det viktigste for Homo erectus å være raskest. Det har vært viktigere å holde ut lenge, forklarer han.

Homo erectus

Homo erectus er latin for «det oppreiste mennesket».

De tidligste funnene man har gjort av Homo erectus, kan være opptil 1,9 millioner år gamle og er funnet i blant annet Kenya, Indonesia og Georgia.

Homo erectus døde ut først for vel 100 000 år siden. Til sammenligning har det moderne menneske «bare» eksistert i om lag 300.000 år.

Homo erectus utvandret både til Asia og Europa, lenge før Homo sapiens fantes.

Et fossil av en eldre mann funnet i Georgia fra for 1,8–1,7 millioner år siden hadde så dårlige tenner at man regner med at stammen hans har pleiet ham for å holde ham i live.

Hårløse jegere kunne løpe uten pauser

Men hva har denne maratonløpende stamfaren å gjøre med vår nakne kropp, spør du kanskje?

Jo, Homo erectus var naken, slik vi er i dag. Og det var veldig viktig for denne tidlige menneskearten.

For Homo erectus var en jeger.

– Alle de andre dyrene på savannen har pels. Og når de bruker energi, må de stoppe og stikke ut tungen av munnen for å kvitte seg med varmen, ellers dør de rett og slett. Men vi mennesker har massevis av svettekjertler over hele kroppen, og det regner vi med at Homo erectus også hadde, forklarer Kjærgaard.

Manglende pels og svettekjertler har altså gjort Homo erectus i stand til å slite ut byttedyr.

– Antilopen må før eller seneere stoppe og legge seg ned. Og da kommer kasteteknikken inn i bildet.

Bang! En stor stein i hodet. Mat på bordet.

Vi mistet ikke pelsen over natten

Peter C. Kjærgaard har naturligvis ikke noen tidsmaskin. Derfor kan han heller ikke vite dette er hele forklaringen.

Men han understreker at mange forskere aksepterer den teorien.

– Når vi ser på fossilene, kan vi se at Homo habilis, som kom umiddelbart før Homo erectus, ikke var tilpasset løping på samme måte. Det gir oss en indikasjon om at det skjer noe her, sier han.

Han legger imidlertid til at det er en utvikling som har skjedd gradvis.

– Det har ikke skjedd fra den ene dagen til den andre. Det skjer heller ikke over et par generasjoner. Så det har vært en utvikling som har startet lenge før vi mistet håret, sier Kjærgaard.

Ifølge Peter C. Kjærgaard skjedde tapet av kroppshår gradvis, og skjøt for alvor fart da Homo erectus jaktet på dyr på savannen.
Ifølge Peter C. Kjærgaard skjedde tapet av kroppshår gradvis, og skjøt for alvor fart da Homo erectus jaktet på dyr på savannen.

Frøs vi ikke?

Nakne kropper ga altså mat på bordet på savannen i Afrika.

Men historien stopper ikke her. For Homo erectus vandret også ut i verden. Blant annet til Asia, men også opp gjennom Europa, der det ikke var like varmt.

Angret de ikke på at de hadde mistet pelsen?

– I noen situasjoner, kanskje, men Homo erectus kunne holde seg varm på andre måter. Det var trolig Homo erectus som lærte å mestre ilden, sier Kjærgaard.

Og det hadde flere virkninger. Det var et paradigmeskifte for steinalderkjøkkenet.

– Når vi tilbereder maten, får vi et mye høyere energiutbytte enn hvis vi for eksempel spiser rått kjøtt, sier Kjærgaard.

I de kalde vintermånedene har du kanskje ønsket at du hadde mer pels. Men forfedrene våre mistet altså ikke pelsen uten grunn.
I de kalde vintermånedene har du kanskje ønsket at du hadde mer pels. Men forfedrene våre mistet altså ikke pelsen uten grunn.

Like mange hårrøtter som sjimpanser

Nå sitter vi her nesten to millioner år senere med de hårløse kroppene våre.

Det er ikke lenger en bransje i vekst å løpe etter antiloper. Så hvorfor har ikke pelsen kommet tilbake?

– Slik virker ikke evolusjonen. Det må være med på å sikre overlevelsen vår i mange år hvis vi på noen måte skulle få pels igjen. Og vi har jo funnet på en smartere løsning: klær. Det har vi antagelig nesten helt siden vi mistet pelsen, forklarer Mikkel Heide Schierup, som er professor ved Center for Bioinformatik ved Aarhus Universitet, der han forsker på tidlige menneskers genetikk.

Han legger imidlertid til at man fortsatt kan se at vi har hatt hår over hele kroppen.

– Det har vi faktisk fortsatt. Over hele kroppen. Men hårene vokser seg ikke så tykke, og vi mister dem raskt. Det blir ikke så mye ut av det, sammenlignet med sjimpansen, sier han.

Får mennesker vinterpels?

Vi har også fått inn et annet pelsrelatert leserspørsmål:

«Mange dyr får vinterpels i de kalde månedene. Får mennesker også det?» har en av våre lesere spurt.

Jørgen Vedelskov Serup, som er hudlege og forsker ved Bispebjerg Hospital, svarer ganske kort:

– Mennesker skifter ikke hår noen steder etter årstidene. De frie hårene er dødt vev. Håret dannes dypt inne i huden helt ned på grensen til fettvevet, der klima ikke gjør seg gjeldende. Så enkelt er det egentlig.

Hvorfor har vi hår noen steder?

Det er imidlertid noen steder på kroppen der håret fortsetter å gro. På hodet. Under armene. Skjegget. Og omkring kjønnsdelene.

Spørsmålet er så hvilken livsviktig funksjon det har hatt.

–Det har handlet om seksuell seleksjon. Vår begrensede pels har vi fordi forfedrene våre syntes det var attraktivt. Det eksisterer jo enormt mange paringsritualer i dyreriket, og her er vi akkurat som alle andre, sier Peter C. Kjærgaard.

Mikkel Heide Schierup forteller imidlertid at tykkelsen av håret ikke nødvendigvis skyldes hva som er attraktivt, men også kan påvirkes av andre tilpassinger.

– Det finnes noen gener der en mutasjon ikke bare vil påvirke et enkelt karaktertrekk. I stedet vil en endring gi personen flere ting med på kjøpet. Slike gener kalles pleiotropiske gener, sier han.

For eksempel har mange asiater tykkere hårstrå enn andre mennesker. Men det skyldes ikke nødvendigvis at det var attraktivt, forklarer Schierup.

– Det har nemlig vist seg at genet som påvirker tykkelsen av håret, også påvirker formen av tennene. Genet for de tykke hårstråene har også gitt noen krokete tenner i overmunnen, som man regner med var en fordel når man laget redskaper med tennene, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken her på videnskab.dk.