Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Ære være de som gir katten i konvensjonene og lar pelsen gro.
De litt mindre modige av oss sitter der med høvel i hånd og banner over krattet av gjenstridige ugress som tyter ut av den vinterbleke huden. Alt mens vi spør oss: Hva i granskauen er vitsen med denne glisne behåringa?
Det har vitenskapsfolk gjort også.
Og nå tror britiske forskere at de i det minste har ett mulig svar: Håret sakker veggedyr og annet utøy som forsøker å finne en god hudflate å hogge seg inn i. Dessuten øker det sjansen for at vi oppdager krypene på veien.
Kanskje balanserer vår hårvekst akkurat på grensa mellom fordelene og ulempene med pels?
Hårete hårløs ape
Menneskene blir ofte omtalt som den hårløse apen. Men faktum er at kroppen vår har den samme tettheten av hårsekker som man ville forventet å finne hos en ape i menneskestørrelse.
De fleste av disse lager tynne, bleke vellushår som vi knapt legger merke til.
I løpet av puberteten forvandler imidlertid en del av vellushåra seg til terminalhår, den velkjente mørke og stive busta som holder til under armene og i skrittet, og i større eller mindre grad på legger og underarmer.
Hos menn tyter terminalhåra også frem på brystet og ryggen.
Men til tross for sin struttende tilstedeværelse er det lite som tyder på at pelsen av vellushår og terminalhår er tykk nok til å gjøre nytte som ekstra strømpebukse under skidressen.
Til tross for mange forslag til mulige funksjoner har forskerne slitt med å vise hva håra har for hensikt. Men nå har altså forskere fra University of Sheffield gjort et eksperiment som har kastet lys over saken.
Kavet seg igjennom håret
Isabelle Dean og Michael T. Siva-Jothy lot blodsugende veggedyr prøve seg på barberte og ubarberte armer hos flere forsøkspersoner. Resultatene viste at parasittene brukte vesentlig lenger tid på å lete seg fram til et sted å bite på en hårete arm.
Veggedyr, eller Cimex lectularius. (Foto: CDC/WHO, se lisens)
I tillegg er de små håra koblet til nerver som registrerer bevegelse. Forskerne lurte på om flere hår også kunne øke mulighetene for å oppdage utøy. Og ganske riktig. Jo mer pels, desto større sjanse var det for at forsøkspersonene tok blodnaskerne på fersken.
Forskerne vet ennå ikke om det er vellushåra, terminalhåra eller begge to som gjør susen. Men de mener det er flere forhold som støtter ideen om at hår holder dyra unna.
Foretrekker hårløs hud
Annonse
Det er kjent at veggedyr og andre parasitter i gruppa Cimicidae foretrekker å bite i hårløse eller fjærløse områder av hud. Er det for å unngå å bli oppdaget?
Det finnes også forskning som antyder at myggen helst stikker i de relativt hårfattige hudflatene på undersida av håndleddet og anklene, skriver Dean og Siva-Jothy i siste utgave av Biology Letters.
Grunnen kan være at disse områdene er lettere tilgjengelige. Men det er heller ikke umulig at evolusjonen har favorisert blodsugerne som foretrekker hårløs hud.
En mygg som blir oppdaget har i hvert fall betydelig dårligere sjanser til å bringe sine gener videre til nye generasjoner.
Hårfin balanse
Dersom det viser seg at håret faktisk beskytter oss mot parasitter, kan kunnskapen representere et aldri så lite paradoks. Noen mener nemlig at nettopp kampen mot parasitter kan ha vært litt av grunnen til at vi kvittet oss med pelsen i utgangspunktet.
Å leve sammen i gruppe, på det samme bostedet, kan ha gjort de tidlige menneskene temmelig utsatte for alskens utøy.
En reduksjon av kroppshår kan ha vært en tilpasning for å fjerne tilholdssteder for parasitter på kroppen, og å gjøre det lettere å finne og fjerne krypene, skriver forskerne.
I så fall er det faktisk mulig at vår sparsomme pels er et resultat av et evolusjonært krysspress. Det er fordeler og ulemper ved både hår og nakenhet, og kanskje har seleksjon i begge retninger plassert oss hårfint midt imellom.
–
Et uløst mysterium er imidlertid hvorfor noen representanter for arten har fått den idiotiske ideen at de stakkars hårene omhyggelig skal utraderes. For ikke å snakke om hvilken gåte det er at resten av oss nautene dilter med i dusteriet.
