Det var i skogen vi lærte å gå

Våre forfedre og formødre kan ha tatt de første skritt på to bein i skogen. 4,4 millioner år gamle Ardi levde i et åpent skoglandskap i det nordøstlige Etiopia.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vår nye, felles stammor Ardi er den eldste menneskelignende skapning vi kjenner til som gikk på to bein. Hun levde i et åpent skoglandskap, ikke på savannen. (Illustrasjon: J. H. Matternes/Science)
Vår nye, felles stammor Ardi er den eldste menneskelignende skapning vi kjenner til som gikk på to bein. Hun levde i et åpent skoglandskap, ikke på savannen. (Illustrasjon: J. H. Matternes/Science)

Et stort internasjonalt forskerteam har denne uka presentert vår nye stammor Ardi i full bredde etter år med forskning. Ardi er det eldste kjente eksempelet på oppreist gange blant menneskets forløpere.

Hennes art Ardipithecus ramidus er ifølge forskerne dessuten et bindeledd bakover mot et felles opphav mellom mennesker og menneskeaper.

- Dette er et veldig vesentlig funn, sier paleontolog Natascha Heintz.

Viktig funn

Heintz peker på at Ardi ikke hadde større hjerne enn en sjimpanse. Det viktigste med funnet som peker framover mot det moderne menneske, er det faktum at Ardi kunne gå oppreist. Beskrivelsen av bekken, hender og føtter viser dette tydelig.

- Vi har fått et kikkehull inn mot hvordan det typiske menneskelige trekket tobeint gange har utviklet seg, sier Heintz begeistret til forskning.no.

Hun sier at føttene til Ardi både har beholdt funksjoner egnet for klatring, samtidig med at en utvikling mot en fot spesialisert for gange har begynt.

Våre forfedre kan ha utviklet oppreist gange i skogen, ikke på savannen. (Foto: iStockphoto)
Våre forfedre kan ha utviklet oppreist gange i skogen, ikke på savannen. (Foto: iStockphoto)

Vulkansk


De amerikanske og etiopiske forskerne - med bidrag fra kolleager fra Europa, andre afrikanske land og Japan, har lagt fram et omfattende materiale.

Heintz peker på at den kritiske dateringen til 4,4 millioner år tilbake i tid er svært god, takket være vulkansk aktivitet i området.

At det i tillegg er gjort så mange funn som forklarer hva slags miljø Ardi levde i, er et viktig pluss.

Det har vært lansert mange teorier om hvorfor våre forfedre og formødre reiste seg opp på to bein og begynte å gå.

En av disse er at det var mer hensiktsmessig for et liv på den åpne afrikanske savannen, og at det kan ha vært klimaendringer som gjorde at området med gresskledd savanne vokste.

Den teorien rimer ikke med det forskerne bak studien som nå er presentert i tidsskriftet Science legger fram, konkluderer Heintz.

Åpen skog

Ardi og artsfrendene levde i et åpent skoglandskap med god plass mellom trærne og gress på bakken. Dette åpne landskapet var avløst av små områder med tette skogholt.

Både analyse av diett basert på karbonisotoper i tenner, analyse av fossile rester av trær, og spor etter hvilke andre dyr som har levd i området peker i samme retning.

Det var verken ren savanne eller tett, sammenhengende skog.

Forskerne tegner et bilde av et klima på funnstedet som var kjøligere og fuktigere enn i dagens nordøstlige Etiopia. De har funnet spor av fiken, palmetrær og et treslag beslektet med vår alm.

Det var et rikt fugleliv med arter som er beslektet med dagens moderne arter av tårnugle, påfugl, papegøyer og dvergpapegøyer, duer, rovfugler i falkefamilien, perlehøns, tårnseiler og spurv.

På bakken var det et rikt utvalg av smågnagere, og av de større pattedyra fantes spesielle typer antiloper og små aper. Alle disse artene rimer med et frodig, åpent skoglandskap.

Ikke “missing link”

Ardi presenteres som et bindeledd mellom den siste felles stamformen mellom mennesker og menneskeaper og nyere og mer utviklede former.

Men forskerteamet har unngått å bruke uttrykk som “the missing link”, utrykk som kan få en til å tro at evolusjonen har gått i rette linjer.

Heintz mener dette er positivt, og slår fast at utviklingen innen forskningsfeltet har gått fra å tro på utvikling i én linje, til at menneskets stamtavle tegnes som et tre med mange greiner.

Hun sier at det afrikanske miljøet ser ut til å ha fremmet utviklingen av mange ulike tidlige menneskeformer gjennom en periode på flere millioner år.

- Ofte spinkelt grunnlag

Også professor i biologi ved NTNU, Arne Moksnes, advarer mot å trekke for klare konklusjoner om avstamming.

- Når det gjelder forskning på menneskets avstamming, er det gjort mange antagelser på spinkelt grunnlag. Det er også mye faglig prestisje involvert, mener han.

Moksnes peker på at selv om slektstre som publiseres kan se overbevisende ut, må også disse betraktes som hypoteser som kan motbevises ved neste funn.

Genomet forteller ikke alt

Forskerteamet som har gitt oss Ardi legger vekt på at hun også kan fortelle oss om det siste felles opphavet til menneskeaper og mennesker. Forskerne mener at dette opphavet må være mindre sjimpanse-likt enn mange hittil har trodd.

Samtidig forteller genforskerne oss at mennesker og sjimpanser deler 98-99 prosent av genene.

Moksnes’ professorkollega ved NTNU, Trond Amundsen, sier at det ikke er noen motsetning mellom dette.

Riktignok deler vi mange av genene med sjimpanser. Men genomet, det samlede arvematerialet til en organisme, forteller ikke alt.

- Genomet kan ikke sammenlignes med en film som på enkelt vis fremkalles til et bilde. Det er en veldig lang og kompleks vei fra den genetiske koden til hvordan individer ser ut i den virkelige verden.

- Du kan tenke deg at du har en gitt mengde ingredienser når du skal lage middag. Du kan lage en lang rekke ulike retter med de samme ingrediensene, sier biologiprofessoren.

Referanser:

G. WoldeGabriel, S. H. Ambrose, D. Barboni, R. Bonnefille, L. Bremond, B. Currie, W. K. Hart, D. DeGusta, A. M. Murray, P. R. Renne, M. C. Jolly-Saad, K. M. Stewart, T. D. White: “The Geological, Isotopic, Botanical, Invertebrate, and Lower Vertebrate Surroundings of Ardipithecus ramidus,” Science, 2. oktober 2009.

A. Louchart, H. Wesselman, R. J. Blumenschine, L. J. Hlusko; J. K. Njau; M. T. Black; T. D. White, M. Asnake: “Taphonomic, Avian, and Small-Vertebrate Indicators of Ardipithecus ramidus Habitat,” Science, 2. oktober 2009.

T. D. White m. fl: “Macrovertebrate Paleontology and the Pliocene Habitat of Ardipithecus ramidus,” Science 2. oktober 2009.

Se også øvrige artikler om Ardipithecus ramidus i Science 2. oktober 2009.

Powered by Labrador CMS