Jo, visst var vi klar over at vi mennesker står i særstilling i økosystemene på jorda.

Vi har eksplodert i antall og spredt oss over alle klodens kontinenter. Vi allierte oss tidlig med hunder og har med åra utviklet jaktteknologi uten sidestykke.

• Les også: Jeger og rovdyr konkurrerer om bytte

Men hvordan påvirker vi egentlig alle dyra som vi jakter på til lands og til vanns, sammenlignet med alle de andre rovdyra på planeten?

Det er dette forsker Chris Darimont og kollegaene hans har undersøkt. Nå presenterer de resultatene sine i siste utgave av vitenskapstidsskriftet Science.

Superrovdyr

Mennesker fungerer som et slags superrovdyr, skriver forskerne i artikkelen.

Etter å ha analysert data fra nesten 400 arter som vi beskatter, konkluderer de med at menneskene i alle tilfellene utnytter disse bestandene mer enn det rovdyret som dreper mest. Spesielt i havet tar vi langt flere bytter enn alle andre rovdyr til sammen.

– Dette er en svært interessant studie, kommenterer Anne Maria Eikeset, forsker ved Center for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved UiO.

• Les også: Slik overtok bøndene for jegere og sankere

– Man vet at mennesker er meget effektive predatorer, men her har de brukt data til å si noe om hvor store forskjellene faktisk er.

Og det er ikke bare omfanget av fangsten som skiller mennesker fra andre rovdyr, mener Darimont og kollegaene. De trekker fram et særegent trekk ved menneskenes jakt:

Vi feller i all hovedsak voksne bytter.

Det kan bety at vi endrer kursen på evolusjonen hos dyrearter over hele verden, tror forskerne.

Kan drepe hva vi vil

Jakt er ingen enkel eller kostnadsfri geskjeft. Byttedyra er ofte gode til å komme seg unna, og noen av dem kan sparke solid fra seg i kampen for tilværelsen. Skal jegeren øke sjansene for middag og redusere risikoen for skader, bør den angripe et bytte som er lite, svakt og uerfarent:

Et ungdyr.

Men vi mennesker har skaffet oss jaktteknologi som er ekstremt mye mer effektiv enn de andre rovdyra. Den gjør det lettere og tryggere å ta bytter. Dermed kan vi velge hvilke dyr vi vil. 

Og vi velger altså voksne dyr, skriver Darimont. Det kan få konsekvenser. Nyere forskning antyder nemlig at vi endrer dyra vi jakter på. 

Sau fikk mindre horn

– Det er gjort mye forskning på såkalt høstings-indusert evolusjon, sier Eikeset fra CEES.  

Det er for eksempel kjent at tykkhornsau har fått mindre horn i løpet av de siste 30 åra. Noen forskere mener det er fordi jegere foretrekker bukkene med størst horn. Dette kan gjøre at genene for digre horn dermed blir mindre vanlig etter hvert.

I fiskebestander som vi driver mye fiske på, ser vi også en utvikling mot at fiskene blir kjønnsmodne når de er yngre og mindre enn før, forteller Eikeset.

Da har de større sjanse til å få barn før de blir store nok til å havne i nota. 

Spiser av kapitalen

Darimot og kollegaenemener at praksisen vår ikke er helt bærekraftig.

Ved å drepe så mange voksne, spiser vi av den reproduktive kapitalen til bestandene, argumenterer de, og bruker en sparekonto i banken som bilde:

De voksne dyra representerer kapitalen – altså formuen på kontoen, som kan kaste av seg nye verdier, i form av renter eller unger. Jakter vi mest på ungene, tar vi ut en del av rentene, men rører ikke kapitalen. Men tar vi de voksne, tærer vi på formuen, og altså ressursene vi trenger for å lage nye unger.

• Les også: Gammel jeger hadde mørk hud og blå øyne

Og dessuten: Har vi tenkt på at vi fjerner en hel masse energi og næringsstoffer fra ett sted – for eksempel havet, og dumper restene et helt annet sted – på søppelfyllinga og i kloakken.

Hva gjør dette med økosystemene etter hvert?

Få svar

Foreløpig er det langt flere spørsmål enn svar rundt dette temaet. Darimont og co foreslår at vi kanskje burde begynne å drive jakt og fiske på måter som ligner mer på det rovdyra i naturen gjør.

Utfordringen er å ikke ta ut flere dyr enn at du fortsatt har sunne og tilpasningsdyktige bestander igjen. Da må man også huske at artene påvirker hverandre, forklarer Eikeset.

– Hvis én høstes mye vil det påvirke de andre. Derfor er det viktig å regulere langsiktig og fornuftig. Men hvordan dette skal organiseres og løses er derimot ikke lett: Skal det styres av en sterk myndighet, eller skal beslutningene tas mer nedenfra av lokalbefolkningen og jegerne og fiskerne, sier Eikeset.

Uansett synes CEES-forskeren temaet som Darimont og kollegaene tar opp er spennende.

– Det er interessant at de setter disse tingene på dagsorden og gir oss tall på hvor mye som faktisk tas ut av mennesker. Det skjerper hodene til forskerne og bringer ny kunnskap til diskusjonen om bærekraftig utnyttelse, sier hun.

Referanse:

C. T. Darimont, C. H. Fox, H. M. Bryan, T. E. Reimchen, The unique ecology of human predators, Science, august 2015, DOI: 10.1126/science.aac4249. Sammendrag.