Heliconius heurippa er en vakker og fargerik sommerfugl som flagrer rundt i Colombias skoger. Nå viser det seg at artens fortid kan være om mulig enda mer fargerik. Forskere har nemlig frembragt arten kunstig i laboratoriet, ved å krysse individer fra to andre arter.

Entomologen Jesus Mavarez ved Smithsonian Tropical Research Institute i Panama krysset to nær beslektede sommerfuglartene, Heliconius cydno og Heliconius melpomene. Resultatet ble altså ovenfor omtalte, og allerede eksisterende Heliconius heurippa, med vingemønster og DNA midt mellom sine to foreldrearter.

Vanlig blant planter

Hybridisering er nokså vanlig innen botanikken, hvor enkelte slekter nærmest rutinemessig produserer nye livskraftige blandinger av allerede eksisterende arter. Problemet er velkjent for folk som har forsøkt å skape system i det vell som finnes av løvetann-liknende blomster rundt omkring på åker og eng.

Blant dyr er det åpenbart annerledes. Krysninger, hybrider, kan oppstå mellom nært beslektede arter, men de er som regel enten sterile i første eller andre generasjon, eller de har redusert fruktbarhet.

Løver og tigere

Alle kjenner fenomenet muldyr og mulesel, altså blandinger av hest og esel. Disse er som regel sterile, men i noen tilfelle formeringsdyktige. På samme vis dukker det av og til opp blandinger av løver og tigere. Disse kalles ligere (og av en eller annen grunn ikke “tøver”), og selv om de er formeringsdyktige, får de sterile unger dersom de prøver seg på å produsere flere som seg selv.

Grunnen til at det vi til daglig betrakter som klart definerte og adskilte arter, for eksempel løver og tigere, av og til kan oppføre seg på denne måten, er at artene er nært beslektet. I biologiske termer betyr dette at det ikke er så fryktelig lenge siden de skilte lag - altså oppsto fra en felles stamform.

Nyere forskning tyder for eksempel på at menneskenes og sjimpansenes forfedre paret seg flittig med hverandre i lang tid etter at de to artene første gang skilte lag.

Årsak til artsdannelse?

Spørsmålet har således vært om hybridiseringen i seg selv kan føre til artsdannelse. Fra før vet vi at en art kan utvikle seg til en eller flere nye arter gjennom for eksempel mutasjoner og geografisk isolasjon - men hvorvidt to kan bli til en har vært uklart.

I de aller fleste tilfelle vil dette neppe kunne skje. Selv om hybridene skulle kunne formere seg, er formeringsevnen som regel redusert, hvilket mange har tolket dit hen at de nye formene snart ville enten konkurreres ut av sine foreldrearter, eller pares tilbake i disse.

Man har derfor tenkt seg at hvis artsdannelse skal oppstå på denne måten, må hybridene fort bli geografisk isolert fra sitt opphav - hvilket vel kan skje en og annen gang opp gjennom historien.

Foretrekker sine egne

Så kan man kanskje innvende at Heliconius heurippa i utgangspunktet ikke var noen egen art, men at de individene som flagrer rundt i Colombias skoger bare en hyppig forekommende hybrid mellom de to andre?

For å teste dette, ga forskerne dem (altså de nyskapte individene i laboratoriet) muligheten til å pare seg med både individer fra de to foreldreartene og individer av sin egen, nyskapte art. De viste en klar tendens til å foretrekke andre som seg selv - H. heurippa parer seg med H. heurippa.

Dette kan tyde på at den nye arten kunne ha en sjanse til å overleve også ute i naturen, selv om den ikke ble isolert fra sitt opphav. Hvilket vel forekomsten av H. heurippa allerede indikerer.

Kan dette bety at artsdannelse gjennom hybridisering er vanligere enn vi har trodd?

Les mer “her”: http://press.nature.com/pdf/press_files/nature/15-06-2006/Edinburgh_Jigg....