Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det heter jo at de dummeste bøndene får de største potetene. Og hvis intelligens er så nyttig, hvorfor er da så mange dyr så dumme? Hvorfor dette mangfoldet om det ikke er noen kostnader forbundet med det å være smart? Eller er intelligens bare en av mange mulige evolusjonære strategier?
I en artikkel i New Scientist 17. juli skriver atferdsforskeren Simon Reader om at de fleste dyr greier seg godt med små hjerner og begrensede evner. Er det intelligente, kreative og lærehungrige mennesket en blindvei i evolusjonen?
- Læring er en sårbar strategi, sier Reader.
- Læring koster tid, og man risikerer også å gjøre feil. Dyr som reagerer på instinkt har ofte en fordel i kampen for å overleve.
Intelligens ikke gratis
Selv ikke det å lære raskere enn andre er noen ubetinget fordel. Frederic Mery og hans kolleger mener deres eksperiment med bananfluer viser at de smarteste fluene ikke fikk sin intelligens gratis.
På larvestadiet tapte de i kampen om maten mot sine dummere artsfrender. Intelligensen senket farten på de medfødte komponentene.
- Hjernen krever dessuten mye energi. Hos mennesker som hviler står hjernen for 20 prosent av energiforbruket, sier Reader.
Dette kan sammenlignes med rundt tre prosent hos et typisk pattedyr med mindre hjerne.
Dessuten er det kostnader med å beskytte dette sensitive området. Man trenger en tykk skalle, spesiell regulering av temperaturen og en presis kontroll av kjemien.
I tillegg tar det lenger tid å utvikle en stor hjerne, så foreldrene må investere mer i hvert avkom. Arter med mindre hjerne kan rett og slett reprodusere seg fortere.
Nød lærer naken kvinne å spinne
Intelligens og læring har likevel sine fordeler, men Reader mener det særlig er når livsbetingelsene er i rask endring. Når omgivelsene endres langsomt mener han arvede instinkter er overlegent.
- Intelligens er overvurdert, sier Reader.
- Det er kun når situasjonen er håpløs og man må finne på noe nytt for å overleve at intelligens virkelig er en fordel. Nød skaper oppfinnsomhet.
- Mine eksperimenter med guppier har vist at små fisk som ikke rivaliserte så mye og som var sultne, gjerne var de mest oppfinnsomme.
"Alligatorer og krokodiller er de eneste overlevende archiosaurer, en klasse som ellers omfattet dinosaurer og flygeøgler. De har overlevd mer enn 200 millioner år på jorden, men smarte er de ikke."
Mennesker er også vanetenkere
Annonse
Mennesket er særpreget ved sin kreativitet og tilpasningsevne. Reader nevner at det finnes flere registrerte patenter enn det antallet levende arter som finnes.
Det viser seg likevel også i forretningsliv at man helst beholder gamle og utprøvde strategier, om det bare er mulig. Nytenkningen kommer når man er nødt.
Her kan det tilføyes at filosofen Thomas Kuhn i sin bok “The Structure of Scientific Revolutions” viste at dette også var en tendens innen vitenskap. Man holdt på gamle modeller til det var helt tydelig at det ikke gikk lenger. Først da var det åpning for nytenking.
- Hvis kreativitet var en mirakelkur, er det umulig å forstå denne motvillighet til å benytte den, sier Reader.
- Men ser du intelligens som en av flere mulige strategier gir det bedre mening.
Intet universalmiddel
- Intelligens er ikke det eneste saliggjørende i evolusjonen, sier Reader.
- Det er bare én av mange mulige strategier. Kreativitet er viktig når man står med ryggen mot veggen og det er siste utvei.
- Kreativitet er en høyrisikostrategi. Man kan bomme fatalt. Til gjengjeld kan man vinne stort om man treffer.
Vi sikter ikke mot skyene
Reader sier at den menneskelige intelligens og dens utvikling ikke er historien om folk som stadig vil forbedre ting.
- Det er historien om tapere som gjør ting annerledes for å få det mindre ille.
Annonse
Med sine tankevekkende spissformuleringer har unge Reader fra Universitetet i Utrecht plassert seg på kartet. Vi får se om påstandene klarer å dra i gang en debatt. I forskning.no kommenterte vi Mery og Kaweckis forskning i fjor: Ikke så lurt å være smart?.
Referanse
New Scientist (papir) 17.juli 2004, 34-37: “Don’t call me clever”, Simon Reader.
