Hver dag blir jeg imponert over klokskapen omkring meg. Naturen er lysende begavet. Faktisk setter den de beste fagfolk i skyggen.

Ta vår egen klode som eksempel. Den har en dyp teoretisk forståelse av Keplers lover for hvordan den skal bevege seg rundt sola.

Ikke nok med det: Våre teoretikere sliter med å løse det som kalles trekropps-problemet: Hvordan beskriver man teoretisk banene til tre himmellegemer som beveger seg i forhold til hverandre?

De åtte planetene i solsystemet har for lengst løst åttekropps-problemet.  Og de uendelig mange større og mindre steinene som også svirrer der ute? No problemo.

Finner veien

De ørsmå atomene er ikke snauere. De kjenner den siste utvikling innen superstrengteorier og annen kvantefysikk.

Slik kan vi fortsette, med store og små fenomener i den døde natur.

Steinene i et steinras akselererer etter Newtons andre lov.  Vannet i en elv finner den minste motstands vei fra fjellet over slettene ned mot havet. 

Labyrintløser

Og slimsoppen Physarum polycephalum finner korteste vei til matfatet.

Stopp litt! Nå har vi passert en grense. Slimsoppen er jo levende?

Levende, ja, men ganske hjernedød likevel. Den har nemlig ikke hjerne.

Likevel klarte slimsoppen å finne fram til lekre proteiner og karbohydrater gjennom en labyrint, fant japanske forskere ut i år 2000.

Ikke nok med det: Slimsoppen kunne huske. Hvis den fant en blindvei, lette den ikke der flere ganger. Dette oppdaget australske forskere nå i høst.

Trafikkplanlegger

Og det er mer: De japanske forskerne plasserte slimsoppene i en glasskål, og la ut matbiter i et mønster som japanske byer på et kart.

Slimsoppene spredte seg etter hvert utover i et mønster som nesten perfekt tilsvarte nettet av veier og jernbaner rundt de virkelige byene i Japan.

Video fra Scientific American, i samarbeid med det populærvitenskapelige programmet Nova fra den amerikanske allmennkringkasteren PBS.

Brukte slimet

Hvordan klarte slimsoppen å være så intelligent, helt uten hjerne?

Den brukte slimet sitt. Soppene vokste i alle retninger. Der den vokste, la den fra seg slim.

Ettersom den vokste, fant den riktig vei gjennom labyrinten, eller snarveiene over matkartet i skålen. Bingo! Her fortsatte den å spre seg. Den hadde da næringsvett!

Men blindveiene i labyrinten, eller omvei ene på matkartet i skålen? Gamle slimspor advarte:  Her trengte du ikke å prøve deg en gang til.

Bløff?

Enda så imponerende slimsoppens strategier synes å være, er de med andre ord bare en variant over elvas dovne ferd mot havet, langs minste motstands vei.

Og her kan vel bløffen avsløres: Dette er jo ikke intelligens!

Planetene kjenner ikke Keplers lover eller løsningen på åttekropps-problemet. Atomene vet ingenting om superstrenger og annen kvantefysikk. 

Og slimsoppen er bare glupsk og doven. De slimsoppene som var mindre glupske og dovne, sløste med kreftene. Dermed tapte de livskampen i evolusjonens store spill. De døde ut.

Ubehagelig tanke

Annerledes er det med oss mennesker. Vi er har en hjerne. Vi er intelligente. Vi tenker.

Eller – renner vi bare gjennom det samme landskapet som resten av naturen? Er det slik at tankene renner oss i hu, på samme måte som elva renner mot havet og slimsoppen finner veien gjennom labyrinten?

Denne tanken – om våre tanker – er ubehagelig. Vi kan forsvare oss mot den med to barrierer.

For det første: Elva er død. Vi er levende.  For det andre: Slimsoppen har ikke hjerne. Vi har hjerne.

Død vitalisme

Idéen om at livet er grunnleggende forskjellig fra det døde, døde ut på midten av 1800-tallet.

Fram til da hadde vitalismen hevdet at livet har en spesiell kvalitet, som ikke er materiell.

Jo mer vi lærer om livet, desto mer forstår vi at livet er avansert teknologi.  Vi er i ferd med å mestre denne teknologien selv.  Første barriere er brutt. Liv er materie.

Simulert hjerne

Hva med den andre barrieren? Vi har en hjerne. Den skiller oss fra tanketomme slimsopper.

Hjernen er ennå et mystisk sted. Men hjerneforskere arbeider trutt for å gjøre den mindre mystisk.

Blant imponerende prosjekter er de som tar mål av seg til å lage datasimuleringer av menneskehjernen. Ett slikt prosjekt er det EU-støttede Human Brain Project, et annet det sveitsiske Blue Brain Project.

Disse prosjektene vil garantert gi ny forståelse av menneskehjernen, og utvikle ny datateknologi. Men vil de lykkes i å simulere hjernen?

Video fra The Human Brain Project.

Tre etasjer med skepsis

En norsk hjerneforsker fortalte meg nylig at mange fagfolk er skeptiske til disse prosjektene. For meg kan skepsisen brytes ned i tre nivåer.

Det første nivået er trivielt, hvor overveldende det enn kan synes: Vil vi noensinne kunne lage en modell av noe så komplisert som en menneskehjerne?

Som den norske hjerneforskeren viste meg, er nervesignalene i hjernen så sammensatte, og hjernecellene så mange, at hjernen er som et eget univers.

Likevel er det ingen umulighet å modellere dette systemet. En modell er per definisjon alltid en stilisert, forenklet utgave. Den er et bilde av hjernen, ikke hjernen selv.

Simulere, ikke bare modellere

Det andre nivået er mindre trivielt. Hvis vi ikke bare vil modellere hjernen, men faktisk simulere den, må vi i praksis ikke bare lage en avbildning av hjernen.

Vi må gjenskape den, i plast, silisium, nanokarbon og forskerne vet hva. Vil vi klare det?

Hvis svaret er ja, vil denne gjenskapte hjernen stille oss overfor det tredje og kanskje uoverstigelige nivået: Hvis vi har gjenskapt hjernen, vil vi da være i stand til å forstå det vi har skapt?

Dette kan synes selvmotsigende: Kan vi gjenskape noe vi ikke forstår? Og kan vi mislykkes i å forstå noe vi har skapt?

Denne runddansen av tanker er egentlig en umulighet. Vi forsøker å tenke om tanker. Tankene våre er ikke virkeligheten. De modellerer virkeligheten. Det som modellerer, forsøker her å modellere seg selv.

Kan noen være så snill å trekke ut den mentale sikringen?

Renn deg i hu

Når sikringen går, blir det stille og mørkt. Da kan det være godt å lytte til flyten fra tankenes elv.

For sett at det ikke er noen barrierer mellom oss og elva? At naturlovene som får elva til å renne mot havet, også bærer kompleksiteten i cellene til slimsoppen og menneskehjernen i seg?

Et enkelt utgangspunkt kan få komplekse følger. En femåring kan forstå reglene i sjakk. Å mestre sjakkspillet, krever derimot talent og et menneskeliv.

Slik sjakkspillet utspiller seg på brettet, slik utspiller virkeligheten seg, ut fra det første store smellet som skapte spillereglene, videre fram i evolusjonen, som lever dem ut.

Det vanskelige er at vi både er spillet og spilleren. Og spilleren er i ferd med å endre spillereglene.

Så renn deg i hu.

Lenker:

How brainless slime molds redefine intelligence, artikkel på nettsidene til Scientific American

The Human Brain Project