Denne lille haien Falcatus fra begynnelsen av karbontida ble rundt 30 centimeter lang. Den er typisk for hvordan fisk ble mindre etter Hangenberg-masseutdøingen for rundt 360 millioner år siden, på slutten av devontida. Effekten kalles Lilliput-effekten, og er nå for første gang bekreftet etter en stor gjennomgang av fiskefossiler fra denne perioden. (Illustrasjon: Smokeybjb, https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en)
Småfisken overlevde masseutryddelse
Når katastrofen truer, er det lurt å være mange små som yngler fort.
Forskerne kaller det for Lilliput-effekten, og den er omdiskutert. Er det virkelig slik at når de store masseutryddelsene har rammet jorda, så har artene krympet i størrelse?
– Vitenskap på sitt beste
Ja, sier de amerikanske forskerne Lauren Sallan og Andrew K. Galimberti. Og de mener at de har bekreftet årsaken: Små dyr får flere barn i raskere tempo. Dermed skyter evolusjonen fart, og de små kan tilpasse seg raskere. De store og treige dør ut.
– Dette er et grundig og fint arbeid og vitenskap på sitt beste. Forskerne har gått inn i en faglig diskusjon og har testet en antagelse, sier Petter Bøckman, universitetslektor ved Naturhistorisk museum i Oslo.
Over ni av ti arter døde ut
Testingen betyr her at forskerne har saumfart over 1200 fossiler fra tida etter det som kalles Hangenberg-utdøingshendelsen for 359 millioner år siden.
I perioden før utryddelsen skjedde ble plantene mye større og jordsmonnet tykkere. Forskerne tror – men vet ikke sikkert – at utryddelsen skyldtes råtnende plantedeler som gjødslet havvannet.
Gjødslingen førte til at alger blomstret og oksygenet forsvant. Dermed ble det usle kår for livet i havet. Over ni tideler av artene ble utryddet. Ifølge hypotesen.
– Skal vi være helt ærlige, så vet vi ikke sikkert hva som skjedde. Det vi ser, er at det er et tomt gap uten fossiler i berglagene i denne perioden, kommenterer Bøckman.
Kjempe dømt til døden: Dunkleosteus terrelli levde på slutten av devontiden og kunne bli opp til elleve meter lang. Den hadde et bitt som var fire ganger kraftigere enn det til Tyrannosaurus Rex, og kunne åpne og lukke kjeven på brøkdeler av et sekund. Dermed var den typisk for de stabile forholdene under devontida, da arter kunne vokse seg større og sterkere, oftest på bekostning av evnen til å formere seg raskt. Da masseutryddelsen kom, tok Lilliput-effekten over. Kjempen klarte ikke å tilpasse seg raskt nok, og døde ut. (Foto: (Illustrasjon: Nobu Tamura, https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/deed.en))
Varig lilliputeffekt
Uansett – forskerne sammenlignet størrelsen på fiskefossilene med oksygennivået i berglagene og temperaturen de fortalte at vannet må ha hatt på denne tida.
Var det noen sammenheng mellom disse miljøforholdene og størrelsen på fiskene? Nei, svarer forskerne.
– Våre undersøkelser tyder på at Hangenberg-hendelsen utløste en lilliput-effekt, sier Lauren Sallan i en video fra University of Pennsylvania, der hun arbeider.
Stabile forhold gir større dyr
Annonse
Lilliput-effekten har fått navnet fra romanen Gullivers reiser av Jonathan Swift. Lilliput var landet med dverger, mens Brobdingnag var landet med kjemper.
Nå som lilliput-effekten trolig er bekreftet, kan nysgjerrige stille et motsatt spørsmål: Hvorfor var det brobdingnag-fisker før masseutdøingen?
Svaret ligger i en annen effekt, som kalles Copes regel. Den sier at når levekårene er jevne og stabile, vil dyr utvikle seg til å bli større og større.
Spis og bli ikke spist
Tida før Hangenberg-hendelsen var en slik periode. Devon-tida strakk seg fra 415 til 360 millioner år før vår tid. Ikke bare plantene ble større i dette tidsrommet.
Det er mange fordeler med å bli større. Er du stor, så er det lettere for deg å drepe og spise andre, og vanskeligere for andre å drepe og spise deg.
Du har også mer kjøtt på beinet i dårlige tider, kan lettere holde varmen, leve lenger og ha nok energiomsetning til å livnære en stor og – forhåpentligvis – gløgg hjerne.
Masseutdøing – nå
Vi mennesker har nemlig startet jordas sjette masseutryddelse, mener forskerne bak studien i tidsskriftet Science.
– Vår forskning bør advare oss om hvor lang tid store arter vil bruke på å komme tilbake og hvordan det vil påvirke fiskerinæringen. Sushitallerkener kan bli mye mindre, sier Sallan i videoen.
Beveren og musa
Annonse
Petter Bøckman trekker også sammenligninger til arter som lever i vår tid – store og små gnagere.
– Beveren ble nesten utryddet på 1880-tallet. Først nå har bestanden kommet tilbake. Hadde du nesten utryddet mus i forfjor, ville du ikke merket forskjell i år, sier han.
Lauren Sallan and Andrew K. Galimberti: Body-size reduction in vertebrates following the end-Devonian mass extinction, Science 12. november 2015, doi:10.1126/science.aad6283, sammendrag.
