Kunstner og innvandrerbarn

Å satse på en usikker karriere som kunstner er et tøft valg – særlig når du kommer fra en innvandrerbakgrunn med misbilligende foreldre.

Publisert
Sosial mobilitet og klassereise er viktig for innvandrerforeldre, skriver forskerne. (Foto: Colourbox)
Sosial mobilitet og klassereise er viktig for innvandrerforeldre, skriver forskerne. (Foto: Colourbox)

De begynner å dukke opp i økende grad, men det er fortsatt få kunstnere med innvandrerbakgrunn i det norske kunstmiljøet. Til tross for politiske målsetninger om kulturelt mangfold, er det stadig et stykke å gå før kulturmiljøet avspeiler det multikulturelle norske samfunnet.

Forskning på hva som bremser rekrutteringen har stort sett fokusert på barrierer i kulturinstitusjonene, men Anders Vassenden og Nils Arne Bergsgard ved IRIS (International Research Institute of Stavanger) har undersøkt etniske minoritetsmiljøer og familiebakgrunn, og hvordan disse påvirker karrierevalget.

- Man vet lite om deres arbeidsvilkår, motiver for å velge yrket, samt hvilke barrierer de eventuelt møter, i minoritetsmiljøer og i kulturlivet, konstaterer de i artikkelen Et skritt tilbake?, som er publisert i Norsk kulturpolitisk tidsskrift.

Intervjuet 20 kunstnere

For å fylle ut dette bildet dybdeintervjuet Vassenden og Bergsgard 20 kunstnere og kreative utøvere fra etniske minoriteter - de fleste skuespillere, men også  dansere, musikere, billedkunstnere, forfattere og filmskapere. Intervjuobjektenes familier kom fra land som India, Pakistan, Vietnam, Iran, Somalia, Marokko, Irak, med flere.

Undersøkelsen viser barrierene som aspirerende kunstnere fra etniske minoriteter møter i sitt lokalmiljø. En typisk historie skildrer et barn som fikk lov til å prøve seg på kreative og kunstneriske aktiviteter under oppveksten, men med klare forventninger fra foreldrene om en skikkelig og høytlønnet jobb – gjerne som lege, advokat eller ingeniør.

- Som min far sier til meg: 'Du kan bli hva du vil, bare du blir advokat eller lege til slutt' – og det mener han, forteller en av intervjupersonene. 

Ønsker å klatre i samfunnet

Sosial mobilitet og klassereise – å klatre opp samfunnsstigen fra en lav sosioøkonomisk klasse – er en viktig faktor for innvandrerforeldre.

- Dette skaper forventninger om at barna gjennom utdanning – helst til eliteprofesjoner – bidrar til familiens fulle inklusjon i det norske samfunnet, skriver forskerne.

- I dette perspektivet ses kunstner- og kulturyrker gjerne som et skritt tilbake.

- De kom for å jobbe og tjene penger, og når man har bygget seg opp og klart å bygge det første hjemmet, så forventer de at barna sine skal ta det opp til neste nivå, og få seg en utdanning, er en av kommentarene.

- Dette har ikke noen fremtid, nå har du holdt på med det så lenge, du må gjøre noe annet. Det har mine foreldre presset på meg, og mange andre foreldre gjør også det, sier en annen som er intervjuet.

 Anseelse i lokalmiljøet

En kunstnerkarriere bryter ikke bare med foreldrenes håp om å stige i samfunnet, det skaper også bekymringer om økonomisk trygghet og kan slå ut negativt på familiens - og foreldrenes - anseelse i lokalmiljøet.

Flere av deltakerne i undersøkelsen trakk fram at å bo utenfor Oslo og de større innvandrermiljøene førte til større rom for alternative karrierer.

- Det er slående at de kunstnerne som har vokst opp andre steder i landet, på steder hvor minoritetsmiljøene er mindre, ser ut til å ha stått friere vis-à-vis egen familie til å forfølge kunstnerambisjonene, påpeker Vassenden og Bergsgard.

En skuespiller som hadde vokst opp på Nord-Vestlandet mente at foreldrene ville ha møtt motstand i lokalmiljøet i Oslo, med moralske krav om barneoppdragelse og kommentarer om for mye frihet - særlig for en datter.

Flere motivasjoner for kunstnere

Ironisk nok kan et innvandrermiljø der alle bruker musikk og dans også skape en barriere. I miljøer uten tradisjon for kulturinstitusjoner og profesjonelle utøvere kan det være liten forståelse for kunstutøvelse som et karrierevalg.

Undersøkelsen avdekker flere motivasjoner for å bli kunstner, fra et spesielt talent til et slags kall til å bli kunstner eller ønske om å utfordre majoritetskulturens dominans i kulturlivet.

Man skulle kanskje tro at religion kunne være en potensiell barriere til kunstnerlivet, men dette nevnes knapt nok i intervjuene. De dominerende faktorene er økonomisk sikkerhet, status, familiens renommé i lokalmiljøet og klatring på samfunnsstigen. 

Gjelder også for majoritetskulturen

Men dette er ikke noe som bare gjelder innvandrermiljøer.

- Vår studie tyder på at mange av de mekanismene som fører til lav minoritetsetnisk deltakelse i kunst- og kulturlivet, er generelle mekanismer som også vil medføre lav rekruttering av majoritetsnordmenn fra lavere sosiale lag, tilføyer forskerne.

- Slik sett kunne man forestille seg kulturpolitiske tiltak rettet mot å fremme deltakelsen til utøvere fra så vel spesifikke klassemessige bakgrunner som minoritetsetniske bakgrunner, konkluderer de.

Referanse:

Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard: “One step back”?: The choice of artistic career among young people with migrant backgrounds and the family’s mobility aspirations., Norsk kulturpolitisk tidsskrift, 1/2012 (sammendrag)