Videnskab.dks leser Thomas Hansen ville gjerne vite hvor mye uran det er igjen i verden. For hvor lenge er det tilstrekkelige uranforekomster til nåværende og planlagte reaktorer?

Erik Nonbøl, seniorforsker på Risø DTU og ekspert på kjernekraft, er ikke redd for å komme med tall:

- Det er til cirka 100 år hvis man fortsetter med å bruke den nåværende teknologien.

Det fremgår av den rapporten om uran som OECD og Det internasjonale atomenergibyrået utgir annethvert år. På bakgrunn av informasjon fra en rekke land forsøker man her å skape et overblikk over hvor mye uran om kan produseres, og hvor mye det er bruk for.

Forbruket er større enn produksjonen

2009-utgaven er enda ikke kommet, så vi må nøye oss med 2007-utgaven. Og her fremgår det at det brukes langt mer uran enn det utvinnes. Etterspørselen etter uran er stigende, og lagerbeholdningen er synkende.

Behovet for uran til atomreaktorer vil stige fra 66 500 tonn i året til et sted mellom 94 000 og 122 000 tonn i 2030. Det vil nemlig komme langt flere atomkraftverk, ikke minst i Asia.

I 2006 ble det bare produsert 39 600 tonn uran. Derfor er gruveselskapene i full gang med å åpne nye gruver og dermed utvinne mer uran.

Uran kan også til en viss grad gjenbrukes. Brukt uran fra atomkraftverk kan raffineres slik at det kan brukes om igjen, og uran fra atombomber kan også brukes.

Kanskje er det uran til 10 000 år

Det er massevis av uran i jorden, men det er ikke like lett å utvinne.

OECD og Det internasjonale atomenergibyrået har regnet seg frem til at det med sikkerhet eksisterer cirka 5 500 000 tonn uran som kan utvinnes for under 130 dollar per kilo, noe man kan få atomkraftverkene til å betale.

I tillegg kommer forekomster som enda ikke er oppdaget.

Da det er i hvert fall uran nok til mange tiår framover, men før eller siden tar det slutt. Men kanskje kan ny teknologi endre bildet. En ny generasjon av atomkraftverk kan nemlig være på vei.

– Hvis man går over til de såkalte formeringsreaktorene, er det uran nok til cirka 10 000 år, forteller Nonbøl.

– I de nåværende reaktorene utnytter man faktisk bare én prosent av det uranet man graver opp av jorden. Med formeringsreaktorer kan man utnytte 90 ganger så mye.

En ny generasjon er kanskje klar i 2030

De nye atomreaktorene er imidlertid ikke like rundt hjørnet. Teknologien er ikke helt på plass enda, og det vil gå et par tiår før formeringsreaktorene vil være klare.

Et av problemene er at prosessene går raskere i en formeringsreaktor, noe som gir nye sikkerhetsutfordringer.

– Men det er jo noe av det man holder på å undersøke. Det foretas alle mulige sikkerhetsanalyser, og man har enda ikke bestemt seg for et spesielt design, sier Nonbøl.

Uran er for øvrig ikke det eneste materialet som kan brukes som drivstoff i en atomreaktor. Thorium er også en mulighet det forskes på – ikke minst i India, hvor man har store forekomster av dette grunnstoffet.

Thorium eller fusjon kan være framtiden

Det er noen fordeler ved kjernekraft basert på thorium.

For det første finnes det mer thorium enn uran i naturen, og for det andre er avfallsproblemet mindre, for det produseres stort sett ikke plutonium eller andre grunnstoffer som er høyradioaktive i tusenvis av år. Og dermed heller ikke plutonium som kan brukes til atombomber.

Men thorium er tross alt også en endelig ressurs, og i lengden må man finne andre veier.

De nåværende atomreaktorene er basert på fisjon, hvor man utnytter den energien som oppstår når tunge atomkjerner splittes. Hvis man insisterer på å bruke kjernekraft i all framtid, er fusjon mer opplagt.

I en fusjonsreaktor utvikles det energi når lette atomkjerner smelter sammen. Men fusjonsenergi er fremdeles på forsøksstadiet, og det vil gå mange tiår før denne teknologien er moden til å levere den energien vi trenger.

Men altså: Atomkraftverkene går ikke tomme for uran de neste 100 årene.

Referanse og lenker

Uranium 2007. Resources, Production and Demand. OECD, International Atomic Energy Agency. Oecd Publishing, 2008.