Kull driver samfunnet på Svalbard

Færre i gruvene betyr utfordringer for økonomien på Svalbard. Fremdeles er det kullet som driver Norges nordligste utpost.

Publisert
Det kullfyrte kraftverket produserer både strøm og varme til Longyearbyen – her ett av fyrhusene som vannet til fjernvarmen går gjennom, og som har oljekjeler som en ekstra sikkerhet. (Foto: Georg Mathisen)
Det kullfyrte kraftverket produserer både strøm og varme til Longyearbyen – her ett av fyrhusene som vannet til fjernvarmen går gjennom, og som har oljekjeler som en ekstra sikkerhet. (Foto: Georg Mathisen)

Svalbard kan gå tyngre tider i møte. Redusert bemanning og inntjening i gruvedriften kan gi utfordringer både for næringsliv og lokale myndigheter.

For det er nemlig ikke slik at reiseliv, undervisning og forskning klarer å gjøre Svalbard-samfunnet uavhengig av kullet. Ikke ennå, i hvert fall. Det viser den ferske samfunns- og næringsanalysen som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har utarbeidet.

– Kullgruvedriften har alltid vært det viktigste, og den er jo fortsatt det, sier forsker Steinar Johansen, som står bak rapporten sammen med kollega Hild Marte Bjørnsen.

– Men den siste analysen viser at den ikke betyr like mye lenger, relativt sett, i den forstand at det er blitt et mye bredere næringsliv med mange flere basisnæringer, konstaterer han.

Steinar Johansen konstaterer at det må til store endringer i de andre basisnæringene om svalbardsamfunnet skal kunne være levedyktig uten kull. (Foto: Privat)
Steinar Johansen konstaterer at det må til store endringer i de andre basisnæringene om svalbardsamfunnet skal kunne være levedyktig uten kull. (Foto: Privat)

Johansen trekker frem forskning og utdanning og romrelatert virksomhet som eksempler.

– De er med på å redusere avhengigheten av kulldriften, men fremdeles er kulldriften det absolutt viktigste, sier han.

I tillegg til alle som er sysselsatt direkte i gruveselskapet Store Norske, fører kullet med seg underleveranser, behov for servicefunksjoner og familiemedlemmer som flytter med til Longyearbyen.

Fremdeles litt vekst

Den norske befolkningen på Svalbard har økt jevnt og trutt, og er doblet siden 1990. Men Store Norske nedbemanner, og nå er det slutt på at kulldriften trekker opp aktiviteten i Longyearbyen, går det frem av samfunns- og næringsanalysen.

Ifølge NIBR-rapporten står samfunnet nå igjen i en situasjon med redusert bemanning og inntjening i gruvedriften, slik at næringens bidrag til den lokale økonomien svekkes.

Så selv om svalbardsamfunnet synes mer robust enn tidligere, og næringsgrunnlaget nå er vesentlig mer moderne enn på 1990-tallet, kan denne utviklingen gi nye utfordringer for de lokale aktørene, så vel som for lokalstyrets planlegging og sentralmyndighetenes styring, skriver forskerne.

– Vi har fortsatt beregnet at det blir noe vekst. Avhengigheten av kulldriften er mindre, og kulldriften reduseres ikke nok til at det blir noen nedgang. Men dette er ting som kan endre seg fra år til år, sier Johansen.

Han understreker at næringslivet i Longyearbyen reagerer svært raskt på endrede rammebetingelser: Når det skjer noe annet enn det som var planlagt, slår det rett ut i aktivitetsnivået.

– Det er et ganske bredt servicetilbud i Longyearbyen, og i endel bransjer er det jo en klar overkapasitet hvis du sammenligner med en fastlandskommune. Blir det lavere aktivitet i reiselivet, for eksempel, er det noe som slår rett ut i restaurantbransjen.

Levedyktig uten kull?

Longyearbyen lokalstyre blir mer likt en vanlig kommune på fastlandet, og sysselsetter 175 årsverk. (Foto: Georg Mathisen)
Longyearbyen lokalstyre blir mer likt en vanlig kommune på fastlandet, og sysselsetter 175 årsverk. (Foto: Georg Mathisen)

Men er samfunnet på Svalbard levedyktig uten kull? Ikke uten store endringer, ifølge forskerne:

– Det avhenger av hvordan man ekspanderer de andre basisnæringene. Vi hadde et eget prosjekt for noen år siden, og regnet ut at det skulle veldig mange turister og veldig høy aktivitet på Universitetssenteret til for å opprettholde det aktivitetsnivået som er ellers i Longyearbyen. Det er store endringer som må til i de andre basisnæringene, sier Johansen.

Han understreker at utviklingen på Svalbard handler om politikk:

– Du kan spørre oss og regjeringen og få to forskjellige svar. Vi mener at utviklingen i stor grad er politikk, knyttet til Svalbardtraktaten og det kravet som er der om økonomisk aktivitet for norsk suverenitet. Det er forklaringen på at gruvedriften i store deler av sin levetid har vært subsidiert og ikke hatt størst mulig produktivitet, sier Johansen, som også peker på konflikten med miljøinteressene.

Venter litt vekst

«Longyearbyen fungerer godt som et familiesamfunn, i tråd med myndighetenes ønsker,» heter det i NIBR-rapporten. (Foto: Georg Mathisen)
«Longyearbyen fungerer godt som et familiesamfunn, i tråd med myndighetenes ønsker,» heter det i NIBR-rapporten. (Foto: Georg Mathisen)

Befolkningen i de norske bosettingene på Svalbard hadde økt med to prosent, til 2158 innbyggere, ved utgangen av 2012, som er det nyeste tallet rapporten tar for seg. Det er det høyeste registrerte innbyggertallet noensinne. Stadig flere kommer fra andre land enn Norge, – flest av dem fra Thailand og Sverige.

Forskerne regner med liten vekst i den offentlige sysselsettingen i årene som kommer. Tallet på studentårsverk ventes å øke med hele ti prosent i år. Utviklingen i reiselivsnæringen er usikker, men NIBR regner med en vekst på to prosent i året.

Samlet spår rapporten en økning til 2250 innbyggere i 2017, men usikkerheten er så stor at det kan bli enda sterkere vekst, men like gjerne en nedgang i innbyggertallet.

Referanse:

Hild Marte Bjørnsen, Steinar Johansen, Samfunns- og næringsanalyse for Svalbard, NIBR-rapport 2013:26