Hva er egentlig en mobiltelefon? En liten dings i lomma di. Men hva er inni dingsen?

Den må minimum inneholde en radiosender du kan snakke i, og en radiomottaker du kan høre på.

Omtrent så mye hadde også de første mobiltelefonene. Men når kom de første? Det er vanskelig å si.

Noen fly hadde radio allerede på 1920-tallet. Det går an å være raus og kalle de dristige pilotene for mobilbrukere.

Enveis er halvveis, toveis er topp

Flygere snakker fremdeles over radioen. Men denne typen radioprat er ikke som i mobilen. Flyger og flygerleder i kontrolltårnet kan ikke snakke samtidig. De deler på frekvensen.

Praten går fram og tilbake som en stafettpinne.”Over”, sa de for å gi ordet til den andre, og ”over og ut” når de var ferdige.

Nå kan du si at det er greit nok. Å snakke i munnen på hverandre er en uting. Men i en mobiltelefon går det an. Da må du bruke to radiokanaler, en hver vei.

Helt konge

Men vent. Toveis radio er ikke nok. Du må også kunne snakke med hvem du vil. Det blir litt for sært å bare kunne snakke med én. Unntatt hvis du er prins Philip, da.

Han var den første som fikk mobiltelefon i Storbritannia i 1957. Fra sin Aston Martin sportsbil kunne han ringe dronning Elisabeth mens han kjørte. Men bare til henne.

Tøft, tenkte vel hertugen av Glouchester, og ville ha en maken. Men nei. Han ble nektet av det britiske televerket. Mobilen til prins Philip brukte nemlig en helt eksklusiv kongelig radiokanal!

Tungvekter

Hvis dette skulle bli noe for hvermann, måtte flere kunne snakke. Allerede i 1956 kom mobiltelefonen til Sverige. De første apparatene ble laget av et selskap som fortsatt finnes: Ericsson.

Hvor tunge tror du deres MTA-telefon var? Svaret er nok til å sende deg rett til kiropraktoren: 40 kilo!

Systemet fikk ikke mer enn 125 abonnenter heller, i Gøteborg og Stockholm. Og telefonene hadde du i bilen, ikke i lomma. Annet var umulig. Telefonen brukte så mye strøm at den nesten tømte bilbatteriet!

Med hvem du ville …

Men MTA var avansert for sin tid. Du slo nummeret med en nummerskive, og kunne ringe til hvem du ville, også til folk med vanlige fasttelefoner.

Men om svenskene kom først, kom vi nordmenn sterkest! I desember 1966 ble Offentlig Landmobil Telefoni (OLT)-systemet lansert i Norge. Det fikk 30 000 abonnenter, som var verdesrekord.

Mobilene veide rundt 8 kilo, og kunne bæres i en ryggsekk. OLT var riktignok mindre avansert enn svenskenes MTA. Du måtte kalle opp en telefonsentral og bli satt over av en ”sentralborddame”.

… og hvor du ville

Alle disse første mobilsystemene hadde en svakhet: Kjørte du bil, kunne du jo raskt komme utenfor dekningsområdet til radiostasjonen som tok imot og sendte radiosignalene, det vi kaller basestasjonen. Da mistet du forbindelsen.

I 1979 var japanerne først ute med å løse det problemet. Nippon Telegraph and Telephone Corporation (NTT) satte opp 23 basestasjoner i Tokyo-området.

Hvis du mistet forbindelsen med en basestasjon, var systemet så smart at det helt automatisk satte deg over til en annen.

Dette kalles ”handover”, og NTT ble raskt populært. Endelig kunne man bruke mobiltelefon uten hele tiden å tenke over hvor man var.

Systemet vokste ut fra Tokyo og dekket hele Japan i løpet av fem år. Det var et første generasjons mobilnett, eller 1G.

Reodor-telefon

Det første 1G-nettverket i Norden ble lansert to år seinere, i 1981. Det ble kalt Nordisk Mobiltelefon (NMT), og var automatisk, med handover fra basestasjon til basestasjon, akkurat som det japanske systemet.

De første NMT-telefonene var fortsatt ryggsekk-modeller, og veide rundt 10 kilo. Håndsettet hang i en ledning, og du kunne slå nummeret fra et tastatur.

Men antennen var den rene lynavleder. Du så fortsatt ut som krysning mellom Reodor Felgen og en astronaut på månen hvis du gikk rundt med en NMT-telefon.

En Motorola i lanken

De første mobiltelefonene som du kunne ha med deg ut på byen uten å skjemme deg ut, kom fra amerikanske Motorola.

Deres DynaTAC 8000X var klumpete i våre øyne, men var et stort gjennombrudd da den kom i 1983. Selv om buksene ville sagget faretruende hvis du hadde klart å trykke den ned i lomma, var hele telefonen inne i håndsettet.

Alle disse første generasjons-telefonene hadde radiosendere og mottakere som lignet på de du finner i en vanlig bordradio med FM og AM.

Dermed hadde de en stor svakhet. Hvem som helst kunne avlytte alt du sa på en NMT-telefon. En passende radiomottaker var nok.

Mobilen blir data

Dette problemet ble løst med annen generasjons 2G-mobiltelefonene. Her ble lyden gjort om til datasignaler, og de kan du sende i hemmelig kode mellom sender og mottaker.

Det mest populære systemet het GSM, og det første nettverket ble åpnet i Finland i 1991.

Med datasignaler åpnet det seg flere muligheter. Istedenfor å sende lyd, kunne korte tekstmeldinger overføres i SMS, Short Message Service.

Med GSM-telefoner kom også det lille kortet som kalles Subscriber Identity Module, eller SIM. Som navnet sier, er det en slags elektronisk ”leg” med passord i form av et PIN, Personlig Identifikasjons-Nummer.

Har du først gjort spranget fra vanlig gammeldags lydradio til dataoverføring i GSM, så blir det fristende med stadig mer data. Mer og mer.

Først eksploderte bruken av SMS. Så begynte mobilfabrikantene å stappe små nettlesere inn i mobilene sine. Og snart var GSM-nettet blitt alt for langsomt. Folk ville ha bredbånd på mobilen.

Data i pakker

Tredje generasjons mobilnett (3G) kan ikke bare overføre mer data enn 2G. Måten data blir sendt på er også annerledes, og passer bedre til databruk.

Når du bruker GSM, holder du forbindelsen åpen hele tiden. I et 3G-nett er forbindelsen åpen bare når du sender eller tar imot data i små ”pakker”.

Hver ”pakke” kan gå forskjellige veier gjennom nettverket, og blir satt sammen igjen før mottakeren.

Du betaler altså bare for det du sender og mottar, ikke for hele tida du er pålogget. Data kan også ”pakkes” tettere siden det ikke er noe dødtid. Det blir bedre plass på nettet.

Mobilen dør og gjenfødes

Likevel er 3G-nettet i ferd med å sprenges. Hvorfor? Mye vil ha mer. Folk laster ned musikk og filmer, megabytene raser unna. Derfor er fjerde generasjons 4G-mobilnettverk underveis. Det er enda raskere, og overfører data på samme måte som internett.

Men samtidig ser vi også at mobiltelefonen er i ferd med å dø. Ikke sånn å forstå at mobilen din slukner eller at det blir tomt i elektrobutikken, men mobilen er i ferd med å bli noe annet og mer enn en mobil.

Smart-telefonene er bare begynnelsen på denne utviklingen. Om noen år vil trolig all data bli mobil.

Alt fra databriller, joggesko, klær, sykkel og andre kjøretøy til handlenett, lesebrett, lommebok og kaffekoker vil være på nett og snakke med hverandre.

Elektronikk og nettforbindelse vil trolig bli så billig og vanlig at det er over alt, som vannet du drikker og lufta du puster. Det som vil koste penger, er kunnskap og tjenester som folk er villige til å betale for.

Så derfor: Les mens det ennå er gratis! Da sparer du mye, og vinner enda mer.

Lenker:

Tidslinje med telefonens historie fra Norsk Telemuseum

Viktige årstall for mobiltelefonens utvikling

Nettutstilling om mobiltelefonens historie på Tekniska museet, Stockholm