Vampyrflaggermus har fått sitt navn med rette. De lever helt og holdent av blod, som de slurper i seg fra et utvalg av store pattedyr. For eksempel mennesket.

Flaggermusene kommer gjerne tilbake til det samme offeret natt etter natt, mens de ignorerer andre individer som befinner seg i nærheten. Men hvordan vet blodsugeren forskjellen på deg og grandtante Gunda?

Pusten!

I følge tyske forskere kan vampyrflaggermusa kjenne igjen lyden av pusten til hvert eneste offer. Og ikke bare rolig sovepust. Dyret har deg midt i siktet, selv når panikkpusten river i strupen.

Blodautomater

Forskere ved Ludwig-Maximilians-Universität München har undersøkt flaggermusarten Desmodus rotundus, som lever i Mellom- og Sør-Amerika. Teamet lærte opp to små vampyrer til å forbinde pusten til ulike mennesker med forskjellige dispensere med kublod.

Hver gang de små dyra hørte pusten av et bestemt menneske, måtte de altså velge dispenseren som hørte til denne personen for å få seg en slurk. Det klarte flaggermusene med den største presisjon.

Mennesker som øvde seg på den samme oppgaven (formodentlig uten blodet), var ikke like gode.

Bedre enn mennesker

Vampyrene forbant sporenstreks de ulike opptakene av pustelyd med riktige blodautomater. Dyra klarte til og med oppgaven ganske godt selv når forskerne erstattet lydene av rolig pust med andpusten ånding fra samme person.

Menneske klarte derimot bare å kjenne igjen noen av lydene, og bare hvis pusten gikk rolig.

Dette viser at flaggermus er i stand til å kjenne igjen ofrene sine på pusten, mener forskerne. Tidligere forskning har også vist at vampflaggermusenes hjerner har en spesiell reaksjon på pustelyder.

Dermed tror teamet fra München det er sannsynlig at blodsugerne lytter etter nettopp pusten for å kjenne igjen offeret sitt natt etter natt.

Det var noe å tygge på for alle dere ryggsekkturister som skal ned og oppleve nattur’n i Latin-Amerika, tenker jeg.

Referanse:

L. Wiegrebe & U. Groeger, Classification of human breathing sounds by the common vampire bat, Desmodus rotundus, BioMed Central Biology, 16. juni 2006, 4:18 doi:10.1186/1741-7007-4-18.

Lenke:

BioMed Central Biology: Les hele artikkelen her