(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Slik trener du dyret ditt – vitenskapelig

Vil du trene dyret ditt basert på vitenskap og læringsteori, bør du velge den såkalte klikkertreningen. 

Publisert

«Sitt», sier hundeeieren til hunden sin.

Hunden setter seg. I samme sekund som bakdelen berører jorden, kommer det en klikkelyd, og eieren gir hunden en godbit, som den tilfreds snapper til seg.

Litt senere forsøker hundeeieren igjen. «Sitt», sier hun, men hunden blir stående. Den legger hodet på skrå og ser ut til å vente på en godbit. Men den får verken klikk eller godbit før den følger kommandoen.

Klikkertrening heter metoden som har vunnet innpass hos dyreeiere verden over.

Den er basert på læringsteori, og er det nærmeste man kommer en vitenskapelig basert treningsmetode.

– Klikkertrening er et redskap for presist å markere overfor dyret hva man vil at det skal gjøre. Eller mer korrekt: Hvilken atferd dyret skal vise for å oppnå belønning, sier førsteamanuensis Dorte Bratbo Sørensen fra Københavns Universitet, ekspert i klikkertrening.

Basert på læringsteori

Når man arbeider med klikkertrening, arbeider man ut fra vitenskapelig beviste innlæringsteorier. Metoden er nemlig basert på hvordan dyr lærer.

– Klikkertrening kombinerer primært to prinsipper: klassisk betinging og operant betinging, forklarer Sørensen.

Klassisk betinging er det fysiologen og atferdsforskeren Pavlov beskrev med sine siklende hunder.

Pavlovs hunder lærte å forbinde lyden av en klokke med at det kom mat, og derfor siklet de ved lyden av klokken, uten å kunne lukte eller se mat. I klikkertrening bruker man dette prinsippet når dyrene skal lære at lyden av klikkeren er forbundet med en godbit.

Operant betinging er litt mer innviklet.

Begrepet ble utviklet og forklart av den amerikanske psykologiprofessoren B.F. Skinner, som arbeidet med rotter. Operant betinging handler om at en bestemt atferd blir koblet med atferdens konsekvenser.

Belønning og straff

Det er fire slags konsekvenser. De to første handler om belønning:

Når en atferd belønnes (eller forsterkes, som det også kalles), vil sannsynligheten for at dyret viser atferden igjen, økes. Det er to måter å belønne på:

Enten ved å gi en godbit (også kalt positiv forsterkning), altså sørge for at atferden medfører noe godt – eller ved å fjerne et ubehag (negativ forsterkning). Treneren sørger for at atferdens konsekvens er at noe ubehagelig forsvinner.

Sørensen trener «sitt» med grisen Norma. Griser har problemer med å sette seg – derfor ser det litt klønete ut (Foto: Line Emilie Fedders)
Sørensen trener «sitt» med grisen Norma. Griser har problemer med å sette seg – derfor ser det litt klønete ut (Foto: Line Emilie Fedders)

De to siste handler om straff:

Når en atferd straffes, vil sannsynligheten for at dyret velger å utvise den atferden igjen, reduseres.

Enten ved å påføre ubehag (også kalt positiv straff). Her påfører treneren dyret noe ubehagelig når atferden vises.

Eller ved å fjerne noe godt (negativ straff). Treneren fjerner noe godt når dyret viser atferden

I klikkertrening arbeider man bare med det første og den siste formen for konsekvens: Enten å gi noe godt eller fjerne noe godt.

– Utviser dyret den atferden vi gjerne vil ha, klikker vi og belønner, men reagerer ikke dyret, eller gjør det noe feil, får det ingen belønning. Og hvis det gjør noe helt åndssvakt, kan vi godt bare gå, sier Sørensen.

Dyrene velger selv å være med

Frivillighet er et av prinsippene for klikkertrening. Derfor kan det virke som en straff på dyrene at trenerne deres går. Man fjerner et gode og bruker altså negativ straff.

– Vi tvinger ikke dyrene til å være med, men lar dem bestemme selv. Det er også en forklaring på at klikkertrening fungerer så godt; Dyrene finner ut at det er noe de selv kan styre. Hvis de vil gå, kan de gå, og hvis de vil leke og tjene godbiter, kan de velge det, forklarer Sørensen.

Tålmodighet og timing er viktig

Vil man arbeide med klikkertrening selv, krever det særlig to ting: tålmodighet og timing.

– Når man skal lære dyret en bestemt atferd, for eksempel å sette seg, skal man bryte ned atferden i helt små biter, forklarer Sørensen.

– I begynnelsen skal dyret belønnes for bare å gå litt ned i bakbeina, og så kan man langsomt kreve mer og mer – men det må foregå så langsomt at dyret ikke merker at man ber det om mer, utdyper hun.

Også timingen er kritisk. Hvis man ikke klikker på det riktige tidspunktet, risikerer man at dyret lærer noe annet enn det man ønsker.

– Når jeg holder kurs, trener kursdeltakerne på å klikkertrene høner. Høner gjør nemlig bare det man klikker for. Vi hadde en kursdeltaker som var redd for å klikke for sent, og så klikket hun litt for tidlig i stedet.

– Det resulterte i at høna, som skulle hakke i en plate med nebbet, stoppet noen millimeter før platen, sier Sørensen.

Treners atferd er også viktig

Det er ikke bare dyrets atferd man må være oppmerksom på.

Når man arbeider med klikkertrening, er det som utgangspunkt alltid treneren som begår feil.

– Det viktigste er at man stopper treningen hvis dyret gjør mer enn to feil – for da er det noe galt med måten man har satt opp treningen på, forklarer Sørensen.

Hvorfor klikke og ikke straffe?

Har man hatt med dyr å gjøre, har man antagelig møtt mange mennesker som mener at dyr skal straffes til å reagere riktig. Vil ikke hesten gå, får den en klaps over bakdelen, og vil ikke hunden stoppe, får den et trekk i halsbåndet.

Klikkertrening er nærmest omvendt, forklarer Sørensen.

– Problemet med straff er at det ikke viser noe alternativ – det straffer atferden som er feil, men viser ikke hva dyret skal gjøre i stedet. Klikkertrening viser hva vi vil at dyret skal gjøre og belønner det for atferden, sier hun.

– Et eksempel er en hund som skal lære å gå pent. Mange trekker i snoren når hunden går for raskt, men gjør ingenting når den går pent. Ved klikkertrening vil man i stedet klikke og gi godbiter hele tiden, så lenge hunden går pent, og stoppe når den går for raskt, forklarer Sørensen.

– Med tiden kan man legge inn mer tid mellom godbitene, men hunden har lært at det er fint å gå pent og være tett på eieren sin. Og det er grunnlaget for god trening, avslutter hun.

Slik gjør du:

Først må dyret lære å forbinde klikkeren med godbiter. Still deg ved siden av dyret, klikk og gi en godbit. Gjør det mange ganger i strekk slik at dyret forstår klikket.

Hvis du skal klikkertrene, trenger du litt utstyr:

Du trenger en klikker. Det er en liten plastdings som lager en høy klikkelyd. De fås også i en utgave hvor man kan utløse lyden med munnen, og dermed har begge hender fri

En skikkelig pose med godbiter, som du kan gi sammen med klikkene

Muligens en targetstick. Det er en pinne med ett eller annet på spissen, for eksempel en tennisball, som dyret skal røre for å få klikket sitt.

Det er svært viktig at du står fullstendig stille og ikke rekker ut godbitene dine før du har klikket.

Når du skal bruke klikkeren til å lære atferd, må klikket komme nøyaktig når dyret gjør det du vil, og atferden skal deles opp i bittesmå biter.

Skal hunden din sette seg, skal bøyen i bakbeina belønnes med «klikk» og en godbit. Langsomt krever du mer, og den må bøye bakbeina lenger før den får klikk og godbit, og til sist skal den sette bakdelen helt ned på bakken.

Husk at du skal gå langsomt fram.

Om forskningen

Dorte Bratbo Sørensen arbeider med forsøksdyr og dyrevelferd. For tiden holder hun på å trene tre griser sammen med en ph.d.-student.

Sørensen har også trent andre forsøksdyr, blant annet til farmasøytisk industri. Hun har blant annet trent griser til et forsøk hvor det var viktig at dyrene ikke var stresset – for det ville gi misvisende resultater.

– Trente griser er mindre følsomme og nervøse, og de blir ikke så stresset, forklarer hun.

I noen tilfeller kan det også betale seg rent økonomisk å bruke to uker på å trene en flokk griser – for da kan arbeidet med å ta blodprøver kanskje gjøres av en enkelt dyrepasser.

Klikkertrening med forsøksdyr kan altså både forbedre dyrevelferden, forskningskvaliteten og i noen tilfeller gi bedre økonomi.

Målet med treningen av de tre grisene Sørensen arbeider med nå, er at de skal kunne legge seg på ryggen på et brett og få tatt en blodprøve. Hvis det lykkes, håper hun at det kan gi et nytt perspektiv på grisene som forsøksdyr, og også pirke borti debatten om forsøksdyr og velferden deres.

– Når vi for eksempel diskuterer stallforhold for forsøksdyr, glemmer vi å tenkte på om det virkelig bare er det som betyr noe. Tenk på deg selv: Hva betyr mest: At du kan bestemme over ditt eget liv eller velge mellom ulike møbler, sier hun.

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Lenker:

Les mer om Dorte Bratbo Sørensen

Les mer om klikkertrening på netdyrdoktor