Maur i gladiatorkamp beviser unikt samarbeid

Forsvarsløse «bondemaur» får hjelp av tungt bevæpnede giftmaur når kolonien deres blir angrepet. Det unike samarbeidet har forskere bevist gjennom gladiatorkamper.

Publisert

Video: Rachelle Adams og Anders Illum, Københavns Universitet.

En bestemt maurart (Sericomyrmex) som lever i Mellom- og Sør-Amerika, driver landbruket sitt i små kamre under jorden.

Her dyrker maurene sopp på råtne planterester som koloniens arbeidsmaur henter ned fra jordoverflaten. Den næringsrike soppen forsyner hele kolonien med mat.

Ikke overraskende har andre maur fått øynene opp for skattene i kolonien. Det gjelder blant annet den giftige parasittmauren (Megalomyrmex) og den aggressive rovmauren (Gnamptogenys hartmani).

Maurarter lever sammen

Ny forskning fra Danmarks Grundforskningsfonds Center for Social Evolution viser at de soppdyrkende maurene og parasittmaurene har inngått et unikt samarbeid.

Det forteller forskeren bak den nye studien:

– De to maurartene lever sammen i samme koloni. Soppdyrkerne sørger for mat til begge arter, mens parasittmaurene sørger for å forsvare kolonien mot angrep. Det er et ganske spesielt samarbeid, noe som gjør det interessant å studere, sier postdoktor Rachelle Adams fra Københavns Universitet.

Studien, som gir en dypere innsikt i det komplekse økosystemet i de amerikanske regnskogene, er nettopp offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet PNAS.

Dronninger starter koloni sammen

Samarbeidet mellom de to maurartene starter allerede når soppdyrkerkolonien bare består av en dronningmaur og den lille sopphagen hennes.

Da infiltrerer en parasittmurdronning kolonien, og den soppdyrkende dronningen kan enten angripe inntrengeren eller tillate at hun mesker seg med sopphagen hennes.

Egentlig er det ikke et spørsmål om lyst, for parasittmauren har en giftbrodd som gjør henne til en uoverkommelig motstander.

– De to dronningene starter dermed en koloni sammen. De kan leve sammen i flere år, og hver art oppfostrer sitt eget avkom, forteller Adams.

Når man ikke kan forsvare seg selv, kan man jo betale andre for å gjøre det. Det har soppdyrkende maur i Mellom- og Sør-Amerika funnet ut. De inviterer giftige parasittmaur inn i kolonien sin og betaler dem med mat fra sopphagen. Parasittmaurene blir på den måten soppdyrkernes hær. (Foto: Colourbox)
Når man ikke kan forsvare seg selv, kan man jo betale andre for å gjøre det. Det har soppdyrkende maur i Mellom- og Sør-Amerika funnet ut. De inviterer giftige parasittmaur inn i kolonien sin og betaler dem med mat fra sopphagen. Parasittmaurene blir på den måten soppdyrkernes hær. (Foto: Colourbox)

Fordel for begge arter

Begge arter får noe ut av samarbeidet.

Parasittmaurene trenger ikke finne sin egen mat. De tar det de trenger i soppdyrkernes hager. En gang imellom spiser de litt av soppdyrkernes avkom for å få litt avveksling i kosten.

Soppdyrkernes fordel av samarbeidet er at de i parasittmaurene får et profesjonelt militærvesen. Soppdyrkerne har nemlig ikke noen gift, og deres eneste forsvar er noen litt stusselige kjever.

– Når kolonien blir angrepet av for eksempel rovmaur som Gnamptogenys hartmani, flykter soppdyrkerne ned i bunnen av kolonien, hvor de gjemmer seg mens parasittmaurene stormer mot jordoverflaten for å forsvare kolonien mot angriperne, sier Adams.

Gladiatorkamper i maurforsøk

Rachelle Adams har utført forskjellige forsøk med maurene for å finne ut hvor stor fordel soppdyrkerne får av å ha parasittmaurene boende hos seg.

Forsøkene minner mest av alt om fortidens gladiatorkamper.

I et første forsøk lot Rachelle Adams en enkelt rovmaur utkjempe en kamp til døden med enten to, tre, fire, seks eller åtte soppdyrkere eller parasittmaur.

Forsøket viste at soppdyrkerne bare kunne forsvare seg mot rovmaurene når forholdet var minst åtte mot en.

Parasittmaurene ga imidlertid rovmaurene mer motstand. Det krever bare to parasittmaur for å ta knekken på en rovmaur.

– Parasittmaurenes gift er et svært kraftig våpen, forklarer Adams.

Parasittmaur redder liv

I et annet forsøk satt Rachelle Adams 18 soppdyrkere til å forsvare seg mot to rovmaur. Soppdyrkerne fikk hjelp av enten ingen, tre eller seks parasittmaur.

Forsøket viste at jo flere parasittmaur det er i kolonien, desto færre soppdyrkere dør når kolonien blir angrepet.

– Det ser ut til at parasittmaurene ikke bare forsvarer kolonien, men også soppdyrkerne, konkluderer Adams.

Overlater kampene til soldatene

Etter de blodige kampene mellom de tre maurartene ville Adams finne ut om soppdyrkerne deltok i krigshandlingene når det var parasittmaur til stede.

For å undersøke dette samlet hun inn alle de falne rovmaurene og undersøkte hvilke skader de hadde fått.

Parasittmaur slåss med giftbrodden sin mens soppdyrkerne bruker kjevene. Dermed kunne forskeren se hvem som hadde tilført rovmaurene skadene.

– Forsøket viste at rovmaurene hadde skader fra kjever når det ikke var parasittmaur til stede. Det betyr at soppdyrkerne bare forsvarer kolonien når det ikke er parasittmaur til å gjøre det for dem. De stikker av og overlater krigshandlingene til soldatene, forklarer Adams.

Rovmaur kan lukte parasittmaurene

Parasittmaurenes nærvær har også en preventiv effekt. Rovmaurene kan nemlig lukte parasittmaurenes gift, noe som ble bevist i et annet forsøk.

Forsøket viste at rovmaurene kunne lukte giften og unngikk å angripe kolonier som var forsvaret av parasittmaur.

Det effektive forsvaret er imidlertid ikke gratis. Betalingen for parasittmaurenes gift er, foruten litt mat fra soppforrådet og en baby i ny og ne, også en betydelig del av koloniens mulighet for å formere seg.

På et tidspunkt i koloniens liv vil soppdyrkerdronningen begynne å føde nye dronninger og hanner som kan fly ut i verden og danne nye kolonier.

Men parasittmaurene vil ikke sløse med ressursene – så de klipper av vingene de nyfødte dronningene og tvinger dem dermed til å bli i kolonien som arbeidere.

Vertenes reproduktive anstrengelse er imidlertid ikke helt forgjeves. Noen hanner får lov til å fly vekk og spre genene sine ved å parre seg med nye dronninger fra andre tuer.

– Målet for parasittmaurene er at få så mange ressurser som mulig til sine egne avkom, men uten å slakte høna som legger de gylne eggene. I deres verden er nye sterile vertsarbeidere alltid en god investering, mens det ikke lønner seg at vertene får kjønnet avkom som bare forlater redet, forteller Adams.

__________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.