Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er brutale scener fra dyreriket, der fullvoksne hanner gyver løs på forsvarsløse unger, helt til de dør. Moren kan ikke annet enn å se på at ungen blir revet fra hverandre.
Alt fra husmus til løver dreper sine egne. Hos noen arter utgjør de voksne hannene en større risiko for ungene enn sykdommer og rovdyr.
Hvorfor dreper dyrefedre ungene til sin partner? For å sikre at hun konsentrerer seg om å bære fram hans eget avkom.
En ny studie foreslår at dette hos en del arter er et strategisk trekk fra hannens side. Når han tar over en flokk, vil han kvitte seg med andres unger og raskt gjøre hunnene klare til å føde hans.
Men hos mange pattedyr som kan få unger året rundt, kan fedrene aldri være sikre på om ungen er deres. Hunnen er notorisk utro, og hannen kan risikere at det er sin egen unge han kvester.
Dersom risikoen blir for stor, slutter han å drepe. Derfor sørger hunnene for å skape størst mulig forvirring, viser studien.
Maktkamp om sex
Den nye studien, gjort av britiske og franske forskere, tyder på at evolusjonen har ordnet opp i dette på en finurlig måte.
Forskerne gikk gjennom 260 pattedyrarter og fant at drap på avkom skjer særlig hos arter som lever i grupper der få hanner kjemper om makten over hunnene. Et godt eksempel er chacma-bavianer, som bor i Afrika.
Når en ny hannbavian skal ta over flokken, må han sørge for at hunnene raskest mulig blir drektige med hans barn. For kongeriket varer ikke evig. Snart kan en ny utenforstående hann utfordre ham, og maktkampen er i gang igjen.
Kampen om hunnene kan bli stygg blant chacma-bavianer. (Foto: Elise Huchard)
Hunn har seg med flere
Men i kampens hete er det ikke godt å vite hvem som blir far til hvem. Sannsynligheten for at hun har fått unge med en annen enn vinneren er stor.
Hanner er promiskuøse for å spre genene sine mest mulig. Hans problem er at hunnen er det samme.
Det er hennes svar på ungedrapene, mener forskerne. Hunnen sørger for å pare seg med flest mulig for å minimere risikoen for at hannen dreper ungene etterpå. Han kan ikke ta sjansen på at de er hans egne.
Store testikler hjelper
Evolusjonen har sørget for store testikler hos denne lemuren, slik at hannen kan spre genene sine mest mulig. Men testiklene blir større fordi kvinnene har sex med mange. Da kan hannen umulig vite hvilket avkom som er hans. Han må la være å ta livet av unger, fordi sjansen er stor for at han dreper sine egne. Dermed vinner hunnen. (Foto: Cornelia Kraus)
Når mange får pare seg med samme hunn, er det hannen med den sterkeste spermen som vinner befruktningskaoset. Det har satt fart på spermproduksjonen hos noen arter, og hannene har fått stadig større testikler over generasjonene.
Men de store testiklene slår tilbake på dem selv. Når fokuset flyttes fra forspill til sædmengde, betyr det at hunnene har greid å lure hannene.
Annonse
Hanner med store testikler dreper ikke unger, fant forskerne.
Sjimpanser dreper, det gjør ikke dvergsjimpanser. Sistnevnte har 15 prosent større testikler.
Markmus som ikke dreper unger har 50 prosent større testikler enn markmus som dreper.
Ikke alle dyr dreper unger
En del forskning har pekt på at drap på unger er et evolusjonært trekk som fører til at hunnen allierer seg med andre hunner eller knytter sterke bånd til én spesiell hann for å beskytte avkommet.
Men forskerne bak den nye studien mener det ikke er slik. Langt fra alle pattedyr dreper unger, og ungedrapene henger sammen med hvordan dyrene lever, hevder de.
Ungedrap er et strategisk trekk fra hannens side i grupper der få hanner har makten i kortere perioder. Men hunnenes strategi kan altså stanse drepingen.
Forskerne kaller det evolusjonens våpenkappløp mellom kjønnene.
