Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Firfislen er alene i dyreverden om trikset med å gi slipp på halen.
Dyret bruker halen til å lagre fett til trange tider samt til å holde balansen når den klatrer rundt i busker og trær, så den vil helst gi slipp på en minst mulig bit. Derfor finnes det ultratynne bruddlinjer flere steder på halen.
Firfislens triks har lenge fascinert biologer ved Aarhus universitet i Danmark. De har forsøkt å finne ut hvordan dyret greier å holde halen sammen i hverdagen og samtidig gi slipp på den når de er truet på livet.
Og nå har de kommet et godt stykke nærmere svaret, blant annet ved å studere snitt av firfislehaler med en rekke sofistikerte skanningsmetoder – et arbeid som har involvert både biologer, proteinkjemikere og leger.
– Vi kan konstatere at halen ikke er satt sammen som to vannrette bruddflater. Det er snarere snakk om sagtaggede, kileformede strukturer som griper inn i hverandre og nærmest kleber sammen som tennene i en glidelås. Konstruksjonen kan være sterk eller svak, avhengig av dyrets behov, forteller Kristian Wejse Sanggard, som er molekylærbiolog, og som har vært primus motor bak studien.
Fakta
Forskerne trodde først at firfislen brukte enzymer til å gi slipp på halen, men det viste seg å ikke stemme.
Sydøstasiatisk gekko under lupen
Selvamputering har tiltrukket forskeres oppmerksomhet gjennom mange tiår, og utallige studier er blitt gjennomført med håp om å finne ut når, hvorfor og hvordan det skjer.
Det er det siste spørsmålet som interesserer Kristian Wejse Sanggaard og kollegene hans. De gransket eksemplarer av Tokay-gekkoen, som lever i det sørøstlige Asia.
Forskerne har kombinert opplysningene fra skanningene til denne lille 3D-filmen av et halesegment. Til slutt zoomer filmen inn på bunter av muskelfibre som danner de taggene som fungerer som bindeledd mellom segmentene.
I halene fant forskerne lange muskelfibre som var delt opp i segmenter. De kunne se hvordan fibrer med samme lengde samlet seg i bunter med flate ender. Siden buntene hadde forskjellig lengde, fikk segmentene sagtaggede ender.
– Så lenge halen er intakt, er endene helt flate, slik at segmentene kan ligge uhyre tett sammen – så tett at de kleber seg sammen. Men når halene er brutt opp, har sagtaggene endret form og blitt sjampinjongformet ved endene. Vi forestiller oss at klebeevnen reduseres slik at halestumpen ikke lenger sitter fast, sier Sanggaard.
Fakta
Siden halen kan bevege seg i en halv time etter å ha blitt skilt fra kroppen, vil rovdyret kaste seg over den.
Det gir firfislen tid til å slippe unna.
Fortsatt flere gåter
Hvordan firfislen endrer strukturene i muskelfibrene, vet forskerne fortsatt ikke.
Men man vet at sammentrekning av muskler omkring bruddflaten er avgjørende. Muskelsammentrekningene starter sannsynligvis en prosess som får endene til å utvide seg og danne de sjampinjonglignende strukturene. En slik prosess ville kunne redusere endenes klebeevne tilstrekkelig, påpeker forskerne.
En annen gåte er hvordan taggene kan klebes sammen når dyret kravler rundt. Denne oppgaven er, ifølge professor Tobias Wang fra Institut for Bioscience, «forferdelig komplisert nanoteknologi».
Men det får ikke forskerne til å gi opp. Nå vurderer de å utvide forskergruppen med fysikere, ingeniører og flere kjemikere.
– Dyrene har utviklet disse egenskapene over millioner av år, så hvis vi kan finne ut hvordan de gjør det, kan det kanskje føre til teknologiske framskritt. Å forsøke å forstå og kopiere dyrenes egenskaper har utviklet seg til et selvstendig forskningsområde, biomimikk. Det er virkelig spennende, avslutter Wang.
Annonse
Mus kan gi slipp på skinnet
Også musearten Acomys spinosissimus har utviklet et interessant triks. Slike vesener fascinerer Tobias Wang, som er professor i dyrefysiologi ved Aarhus universitet. Han har spesialisert seg på dyr med ekstreme evner.
– Det morsomme ved musa er at den kan gi slipp på skinnet etter forgodtbefinnende. Tar man fatt i nakken på den og løfter den opp, vil den, hvis den føler seg truet, kaste av seg pelsen. Deretter danner den ganske raskt en ny pels. Et veldig snedig triks, poengterer Wang.
Det å danne kroppsdeler på nytt etter selvamputasjon finner man spesielt blant kaldblodige dyr. Forskerne vet enda ikke hvorfor.
Hvis du ødelegger hjertet på en sebrafisk, kan den ofte reparere seg selv. Et annet eksempel er axolotlen – en salamander fra Mexico – som kan regenerere lemmene.
Også mennesker har evnen til å regenerere ødelagte organer, men bare under embryofasen. Evnen ser altså ut til å henge sammen med en lavere grad av spesialisering.
– Det kunne være interessant å finne ut hva som er forskjellen på de vesenene som kan og de vesenene som ikke kan. Det spørsmålet kunne god være verdt en studie, funderer Wang.
