Derfor kan firfisler miste halen
En firfisle kan gi slipp på en del av halen sin hvis et rovdyr får tak i den. Nå har danske forskere funnet ut hvordan.
Firfislen er alene i dyreverden om trikset med å gi slipp på halen.
Dyret bruker halen til å lagre fett til trange tider samt til å holde balansen når den klatrer rundt i busker og trær, så den vil helst gi slipp på en minst mulig bit. Derfor finnes det ultratynne bruddlinjer flere steder på halen.
Firfislens triks har lenge fascinert biologer ved Aarhus universitet i Danmark. De har forsøkt å finne ut hvordan dyret greier å holde halen sammen i hverdagen og samtidig gi slipp på den når de er truet på livet.
Og nå har de kommet et godt stykke nærmere svaret, blant annet ved å studere snitt av firfislehaler med en rekke sofistikerte skanningsmetoder – et arbeid som har involvert både biologer, proteinkjemikere og leger.
– Vi kan konstatere at halen ikke er satt sammen som to vannrette bruddflater. Det er snarere snakk om sagtaggede, kileformede strukturer som griper inn i hverandre og nærmest kleber sammen som tennene i en glidelås. Konstruksjonen kan være sterk eller svak, avhengig av dyrets behov, forteller Kristian Wejse Sanggard, som er molekylærbiolog, og som har vært primus motor bak studien.
Sydøstasiatisk gekko under lupen
Selvamputering har tiltrukket forskeres oppmerksomhet gjennom mange tiår, og utallige studier er blitt gjennomført med håp om å finne ut når, hvorfor og hvordan det skjer.
Det er det siste spørsmålet som interesserer Kristian Wejse Sanggaard og kollegene hans. De gransket eksemplarer av Tokay-gekkoen, som lever i det sørøstlige Asia.
Forskerne har kombinert opplysningene fra skanningene til denne lille 3D-filmen av et halesegment. Til slutt zoomer filmen inn på bunter av muskelfibre som danner de taggene som fungerer som bindeledd mellom segmentene.
I halene fant forskerne lange muskelfibre som var delt opp i segmenter. De kunne se hvordan fibrer med samme lengde samlet seg i bunter med flate ender. Siden buntene hadde forskjellig lengde, fikk segmentene sagtaggede ender.
– Så lenge halen er intakt, er endene helt flate, slik at segmentene kan ligge uhyre tett sammen – så tett at de kleber seg sammen. Men når halene er brutt opp, har sagtaggene endret form og blitt sjampinjongformet ved endene. Vi forestiller oss at klebeevnen reduseres slik at halestumpen ikke lenger sitter fast, sier Sanggaard.
Fortsatt flere gåter
Hvordan firfislen endrer strukturene i muskelfibrene, vet forskerne fortsatt ikke.
Men man vet at sammentrekning av muskler omkring bruddflaten er avgjørende. Muskelsammentrekningene starter sannsynligvis en prosess som får endene til å utvide seg og danne de sjampinjonglignende strukturene. En slik prosess ville kunne redusere endenes klebeevne tilstrekkelig, påpeker forskerne.
En annen gåte er hvordan taggene kan klebes sammen når dyret kravler rundt. Denne oppgaven er, ifølge professor Tobias Wang fra Institut for Bioscience, «forferdelig komplisert nanoteknologi».
Men det får ikke forskerne til å gi opp. Nå vurderer de å utvide forskergruppen med fysikere, ingeniører og flere kjemikere.
– Dyrene har utviklet disse egenskapene over millioner av år, så hvis vi kan finne ut hvordan de gjør det, kan det kanskje føre til teknologiske framskritt. Å forsøke å forstå og kopiere dyrenes egenskaper har utviklet seg til et selvstendig forskningsområde, biomimikk. Det er virkelig spennende, avslutter Wang.
Referanse:
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
