– Vi bør ha historieundervisning for natur og miljø, sier professor Jens-Christian Svenning.
– Vi bør ha historieundervisning for natur og miljø, sier professor Jens-Christian Svenning.

Vi merker ikke angrepet på naturen fordi vi har glemt hvordan den så ut, ifølge forskere

Naturhistorie må på timeplanen, og vi skal bli mye flinkere til å omfavne og oppholde oss i den ville naturen, mener flere forskere.

Den ville naturen som vi kjenner den, krymper foran øynene på oss. Opp mot en million plante- og dyrearter står i fare for å bli utryddet, viser en FN-oversikt.

Med andre ord vet vi at økosystemer gradvis svekkes verden over. Men hvorfor har vi så store problemer med å få snudd den utviklingen?

En flik av svaret er kanskje at vi mennesker husker naturen fra vår egen tid. Vi blir lurt til å tro at det er standarden for hvor rik og vill naturen kan være.

Den mekanismen har faktisk fått sin egen vitenskapelige betegnelse – Shifting baseline syndrome.

– Hver generasjon oppfatter det økosystemet den møtte i sin barndom, som normalt og naturlig. Når degraderingen av natur skjer gradvis, vil nivået flytte uten man selv er oppmerksom på det, forklarer Jens-Christian Svenning, som er senterleder og professor ved Institut for Biologi ved Aarhus Universitet.

Shifting baseline syndrome brukes i dag som et verktøy innen naturvern, og det er en viktig mekanisme for å gjøre noe med naturkrisen, mener professoren.

– Begrepet – og selve tankegangen om skiftende referansepunkter – kan tvinge både naturforvaltere og befolkningen til å tenke mer kritisk over målene for naturvern.

Stammer fra marinbiologi

Begrepet «shifting baseline syndrome» ble opprinnelig brukt av biologen Daniel Pauly i forskningsartikkelen: «Anecdotes and the shifting baseline syndrome of fisheries» utgitt i 1995.

Han brukte det til å beskrive hvordan den oppfattet normalen for fiskebestanden flyttet seg gradvis og var en annen hos eldre fiskere. De eldre fiskerne husket at bestanden av fisk var større. Senere har begrepet blitt adoptert i flere kretser, og det brukes også i forbindelse med naturvern.

Uvitenhet gjør blind

Begrepet shifting baseline syndrome ble introdusert i 1995 av biologen Daniel Pauly. Den gangen ble det brukt om hvordan ulike generasjoner opplevde bestanden av fisk.

Siden den gang har begrepet blitt tatt i bruk av forskere som arbeider med naturvern. Svenning framhever hvordan David Attenborough har opplevd naturen forfalle.

Det kommer til uttrykk i Netflix-dokumentaren «A life on our planet».

Den fungerer nærmest som et kronologisk vitneutsagn.

– Attenborough ser på naturen med helt andre øyne enn yngre generasjoner fordi referansepunktet hans er annerledes, og han har sett mer av den ville naturen i sin tid på jorden. Det er han selv inne på i dokumentaren, utdyper Svenning.

– Det er dette som er det farlige. Hvis man ikke kjenner til hvor mye naturen er ødelagt – eller kan se det forandre seg over tiår – blir man lurt, og da ender man med å være fornøyd med tingenes tilstand.

Biologer – som andre forskere – er er opptatt av data om fortidens økosystemer fordi det kan vise hvordan naturen forandrer seg.

Jo mer vi vet om fortiden, blir det enklere å finne inspirasjon til å bevare og utvikle det biologiske mangfoldet.

De danske heiloene har mistet livsgrunnlaget fordi de åpne heiene stort sett har forsvunnet.
De danske heiloene har mistet livsgrunnlaget fordi de åpne heiene stort sett har forsvunnet.

Vi er ikke vant til ville dyr

Jens-Christian Svenning så samme tendens da debatten om rewilding raste i Danmark.

Det har blitt implementert ved at ville kuer og hester går i store innhegnede områder.

Noen hevder det går utover dyrevelferden.

Svenning mener debatten sier noe om synet vårt på naturen.

Vi er ikke vant til å ha store dyr som lever vilt i naturen, og hvis vi hadde en historikk med ville hester i naturen, ville samtalen være annerledes, mener han.

– Mange har glemt at hesten opprinnelig er et vilt dyr – selv om de fint klarer seg selv og lever i naturen andre steder i verden. Det gjør at debatten blir ekstra vanskelig. I USA stiller ikke folk spørsmålstegn ved store dyr i den ville naturen, for det har det i sin kulturelle hukommelse. Det betyr ikke at det kan være ikke konflikter, men forståelsen er en annen, mener Svenning.

Men han påpeker også at begrepet ikke kan forklare hele naturkrisen, som også drives av skogrydding, matproduksjon og en rekke andre aktiviteter. Men det er en brikke i det store bildet, sier flere forskere.

I Ecuador er ville hester en del av landskapet. Det skaper en annen forståelse for naturen, mener Jens-Christian Svenning.
I Ecuador er ville hester en del av landskapet. Det skaper en annen forståelse for naturen, mener Jens-Christian Svenning.

Skjer på tvers av generasjoner

Den amerikanske professoren Peter Kahn, som har arbeidet med – og forsket på – samspillet mellom mennesker og natur på over 30 år, er enig i at shifting baseline syndrome kan brukes til å forklare hvorfor vi mennesker ikke stopper ødeleggelsene av naturen.

Han foretrekker imidlertid begrepet environmental generational amnesia – løst oversatt «generasjonenes miljømessige hukommelsestap».

– Den store forskyvningen skjer på tvers av generasjoner etter hvert som hver ny generasjon konstruerer en forståelse av det et «normalt» miljø – og vill natur – er. Dermed blir den stadig mer svekkede verden normalisert, sier Kahn, som er professor i psykologi ved Washington University.

Og med mindre man møter et økologisk katastrofeområde, kan man bli lurt av synet som møter en, supplerer Svenning.

– Et eksempel kan være hvis man på en reise ute i verden ser et pent landskap med åkre, noen skogholdt og noen store frittstående trær. Så tenker man kanskje at det alltid vært sånn. Men for 20 år siden kan det landskapet ha vært vill natur.

Hva viser forskningen?

Selv om shifting baseline syndrome er anerkjent innen naturvern, er det fortsatt et relativt nytt begrep, og forskningen er ganske begrenset på området. En gjennomgang av 84 studier på området indikerer at det på tvers av generasjoner er forskjell på hvordan vi oppfatter naturen.

Forskerne så på hvordan navnene på ulike planter ble husket på tvers av flere aldersgrupper.

54 prosent av de studiene forskerne hadde med i studien, viste tegn på syndromet.

I en annen studie fant forskerne at eldre mennesker vet mer om fuglebestander. Intervjupersonene ble spurt hva de vanligste fuglene i Yorkshire (hjemstedet) var i dag og for 20 år siden. Forskerne mottok en lang rekke svar.

Resultatene viste at de eldre og yngre var noenlunde like flinke til at navngitte dagens fugler i Yorkshire, men gikk man 20 år tilbake, så var de eldre flinkere til å navngi de vanligste fuglene i området.

Det samme kan sies om skoger og naturareal som nå er dekket av betong og asfalt.

Natur ender med å bli nedprioritert

I generasjonsforskjellene finner vi en av grunnene til at naturen og det biologiske mangfoldet blir nedprioritert.

Rett og slett fordi vi skyver grensen for hva vi forstår med vill natur. Derfor er det behov for å prioritere bedre undervisning i naturhistorie, er oppfordringen fra Jens-Christian Svenning:

– Historieundervisning bør foregå ute, slik at unge mennesker kan forstå bakgrunnen for naturens og miljøets nåværende tilstand og hvilke behov og muligheter det er for forbedringer. Det tror jeg vil kunne hjelpe. Begge deler er like viktig, men det prioriteres ikke, og det smitter av på den politiske prioriteringen på natur- og miljøområdet, fortsetter professoren.

Erkjennelsen er viktig

Hvis man skal gjøre noe med naturkrisen, er det første skrittet erkjennelsen, poengterer Peter Kahn:

– Vi må forstå at det psykologiske fenomenet – environmental generational amnesia – ikke bare gjelder barna våre i dag, men det oss selv også. Referansepunktet vårt krymper, mener Kahn, som også er direktør ved Human Interaction With Nature and Technological Systems (HINTS) Lab ved Washington University.

– Hvis vi ikke forstår det på et individuelt plan, så vil det være vanskelig å nå igjennom med løsninger.

Et godt råd er flere grønne områder i byene, utdyper Kahn.

Det kan kjøle ned byene og bringe oss nærmere naturen.

Men det er ikke nok. Vi må også bruke tid i den ville naturen:

– Å interagere med vill natur, selv i byområder, motvirke våre innskrenkede følelser og referansepunkter, mener Kahn.

– Omfavn dårlig vær. Finn turer til naturområder du liker. Hvor er de store trærne rundt deg? - finn dem, omfavn dem, bokstavelig talt. Heng ut under dem. Ta av deg sko og sokker og gå på gresset: merk teksturene og energien fra jorden, lukt på blomstene, anstreng kroppen og finn gode utsikter.

«Ser du forskyvelsen?»

Flere studier tyder også på at adgang til natur og grønne områder fører til mental trivsel. Videnskab.dk har tidligere beskrevet hvordan leger skriver ut naturopplevelser på resept i stedet for medisiner.

Den amerikanske professoren avslutter med en anekdote fra undervisningslokalet:

«Det betyr mye hvor en person bor og det erfaringene vedkommende har med verden. Jeg har elever i Washington som nærmest ikke var ute i naturen under pandemien, og for dem betyr «vilt» å åpne døren og gå ut.»

– Ser du hvilken stor forskyvning som skjer? er det retoriske spørsmålet fra Kahn.

Referanser:

Natalia Hanazaki mfl.: Evidence of the shifting baseline syndrome in ethnobotanical research, Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine, 2013. DOI: 10.1186/1746-4269-9-75

S.K. Papworth mfl.: Evidence for shifting baseline syndrome in conservation, Conservation Letters, 2009. DOI: 10.1111/j.1755-263X.2009.00049.x

Steve Carver mfl.: Guiding principles for rewilding, Conversation Biologi. 2021. DOI: 10.1111/cobi.13730

Terry Hartig og Peter H. Kahn, Jr.: Living in cities, naturally. Science, 2016. (Sammendrag) DOI: 10.1126/science.aaf3759

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS