Det er bare noen få tiår siden innmat var en helt vanlig del av det norske kostholdet. Nordmenn brukte hele dyret i maten, alt fra grisenyrer til kyllingføtter.

Hvis man sammenlikner Gyldendals store kokebok fra 1955 med dagens versjon, finner man store forskjeller når det kommer til kjøttkapittelet.

I den eldre kokeboken står det skrevet mye om innmat, og hvorfor det er bra for oss, samt detaljerte bilder av de forskjellige delene på dyret som kan spises.

Dagens versjon av kokeboken inneholder ikke et eneste bilde av innmat. Det er ikke bare i bilder dyrets innmat har blitt fjernet, men også i teksten.

Nå brukes innmaten til hunde- og kattemat i stedet.

Distansert fra maten?

Kristian Bjørkdahl er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. 

Han holdt nylig  et foredrag ved Dyreetikkonferansen i Oslo om hvorfor nordmenn ikke spiser innmat lengre.

Han mener vi blir mer distansert fra maten vi spiser, og at vi fornekter og tilslører at det er levende vesener vi spiser.

- Vi syns det er vanskelig å ta livet av dyr for å spise dem, sier Bjørkdahl.

Bjørkdahl har flere teorier på hvorfor vi ikke lenger er så glad i innmat. Hovedfokuset hans er at det er færre gårdsenheter nå enn tidligere, og at gårdene ligger lengre fra hverandre.

- Fraflytningen til byene har gjort forholdet til maten vi spiser annerledes, vi ser kun kjøttet i butikken, og varene presenteres slik at man ikke kobler kjøttet direkte til dyret.

Hadde varene blitt presentert som hjerter, lunger og nyrer, ville det minnet oss på at dyrene har akkurat de samme organene som oss mennesker, og at det er vi som forårsaker dyrenes død. Vi kunne aldri ha tenkt oss å drepe kjæredyret vi har hjemme, fordi det dyret har man et bevisst bånd til, mener han.

- Vi er fremmedgjort fra tanken på å ta vare på et dyr, for å så ta livet av det.

Fattigere kår

Bjørkdahl forteller at innmat ar populært før Norge ble et velstående land, og at vi nå ikke trenger å spise hele dyret lengre, fordi vi har penger.

- Industrialiseringen har gjort at vi har fått avstand fra dyrene, og når vi som forbrukere for eksempel velger kjøttdeig, som man ikke kan koble til noe dyr utseendemessig, framfor lammelår, så gir det oss bedre samvittighet.

Bjørkdahl sier at vi  tilslører at dyr er moralske vesener, og han mener at dette verken er en ærlig eller riktig måte å håndtere problemet på.

Dyrenes ulike roller i hverdagen skaper en spenning, mener han. Når vi spiser, kler oss, forsker på og underholdes av dyr, og samtidig skal ha de som kjæledyr, kan det oppstå forvirring, og vi kan bli usikre på hvordan man skal håndtere situasjonen.

Det tradisjonelle bildet man har av norsk kjøttindustri er glade bønder med søte lam eller geiter. På reklamene ser kuene lykkelige ut, og man glemmer at disse dyrene faktisk er de vi spiser.

- Vi som forbrukere har laget forskjeller mellom det å drepe, slakte og jakte på et dyr. Selv om dette i bunn og grunn er akkurat det samme, vi dreper den kuen vi spiser, sier Runar Døving, forsker ved Statens institutt for forbrukerforskning.

Han forteller at barn ikke blir informert om hvordan maten deres blir produsert. Klassebesøkene til bondegården viser ikke det riktige bildet av hva som egentlig skjer.

- Barna bør tas med til slakterier, avslutter han. 
 

Les mer:

Om Dyreetikkonferansen 2012