Slededrosjer står klare ved Nationaltheatret en vinterdag i 1904. Her har hestene fått et teppe over ryggen som beskyttelse mot kulde og snø. Dyrebeskyttelsen drev informasjonsarbeid for å bedre hverdagen for arbeidshestene. (Bilde: Anders Beer Wilse/ Oslo Museum)
Slededrosjer står klare ved Nationaltheatret en vinterdag i 1904. Her har hestene fått et teppe over ryggen som beskyttelse mot kulde og snø. Dyrebeskyttelsen drev informasjonsarbeid for å bedre hverdagen for arbeidshestene. (Bilde: Anders Beer Wilse/ Oslo Museum)

Dyrebeskyttelsen er 160 år:
Kjempet for bedøvelse før slakt og mot massakrering av ville fugler

Det er 160 år siden Norge fikk sin første dyrevernorganisasjon. Dette er hva de var opptatt av.

Publisert

Ville fugler ble drept i hopetall for de vakre fjærene sine rundt 1900-tallet. De ble brukt til staselige hatter som middelklassen og overklassen pyntet seg med. Mange fuglebestander ble sterkt redusert som følge av overdådig fjærpynt. Dette var en av sakene som Dyrebeskyttelsen tok tak i for over hundre år siden.

Det var i 1859 at den velstående grosserer David Graah var på besøk i London. Han skulle til å sette seg inn i en hestedrosje da han fikk overrakt en løpeseddel som begynte med «Vær ikke haard mot Dyrene». Det var Englands eldste dyrevernsorganisasjon, RSPCA, som stod bak skrivet.

Graah ble inspirert. Han tok med seg løpeseddelen tilbake til hovedstaden. Han oversatte den, fikk den publisert i flere aviser og inviterte til et møte for å stifte en dyrebeskyttelsesforening.

37 fornemme herrer møtte opp. Blant annet en politifullmektig, en professor, en kriminaldommer og flere leger. Det ble starten på Dyrebeskyttelsen Norge. 17. oktober markerer de 160 års jubileum.

– Kampen for human behandling av dyr kom på samme tid som andre frigjøringssaker, sier Liv Emma Thorsen. Hun er professor emerita ved Universitetet i Oslo og har arbeidet med forholdet mellom dyr og mennesker i kulturhistorien.

Allerede i 1833 skrev Wergeland Vesle-Brunens Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden.

– Her er det hesten Vesle-Brunen som snakker på vegne av alle sine mishandlede brødre. Da sier han «I en tid da andre undertrykte grupper reiste seg, i sær kvinnene, vil dyrene også framføre sin anklage mot menneskene».

Bedøvelse før slakt

Foreningen som David Graah startet ble først kalt Foreningen imod Mishandling af Dyr. Men navnet ble kort tid etter endret til Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania.

– Det var fordi de ville vektlegge forebygging og det å gi kunnskap om dyrene, ikke bare slå ned på mishandling, sier Thorsen.

Det var ikke påbudt å bedøve dyr ved slakt. Slaktesaken, hvor bedøvelse før slakt var det viktigste, sto på foreningens agenda fra første dag.

Foreningen kjøpte inn såkalte slaktemasker. De fungerte som en boltpistol og bedøvet dyret. Dyrebeskyttelsen lærte opp slaktere til å bruke den nye metoden. Likevel tok det tid før bedøving ble lovpålagt. Det ble det først i 1929, etter mange års arbeid.

Hestene dro det tyngste lasset

1800-tallets samfunn var hestedrevet. Hester dro bygningsmaterialer, brøytet veiene om vinteren med tunge ploger, fraktet folk dit de skulle og kjørte vekk rester etter dobesøk. Å bedre hestenes kår ble derfor en av de viktigste sakene for den nystiftede foreningen.

Det forteller Åshild Roaldset, daglig leder i Dyrebeskyttelsen Norge og tidligere klinikksjef ved Veterinærhøgskolen.

– Noe av det første foreningen gjorde var å drive opplysningsarbeid for kjørekarer. Man hadde hovslagerkurs, delte ut løpesedler med hvor mye mat og hvile hesten skulle ha. De satte ut drikkesteiner til hestene så de kunne stoppe å drikke, sier Roaldset.

Både kvinner og menn engasjerte seg i dyrevern, men de første tiårene var det bare menn i Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania. I 1893 ble det stiftet en kvinneforening, og etter hvert også en barneforening.

Mange vitner til overgrep

Dyrebeskyttelsen anmeldte dårlig behandling av blant annet hester. Men Liv Emma Thorsen tror ikke mishandling var utbredt.

– Det var selvfølgelig de som mishandlet hestene sine, men som vognmann var du interessert i at hesten skulle holdes i god stand, sier Thorsen, som for tiden skriver bok om dyr i hovedstaden på 1800-tallet og frem til i dag.

– En av grunnene til dårlig behandling var alkoholmisbruk som gikk ut over hesten. Ofte er det vel sånn at fattigdom fører til at man ikke har noe stort emosjonelt overskudd hverken til andre mennesker eller til dyrene. Forholdene folk levde under kunne nok noen ganger føre til desperasjon som gikk ut over dyrene.

Samtidig var det en grunn til at Henrik Wergeland engasjerte seg sterkt for dyrene og at det ble stiftet en forening til dyrenes beskyttelse allerede i 1859. Hesten var et arbeidsdyr godt synlig i gatene hvor det var mange vitner til overgrep, forteller Thorsen.

«Bikkje-Lisa»

Det var ikke sjelden å se dyr i Christianias gater. Høner gikk gjerne ute og plukket i parken og rundt husene i de østlige bydelene. 1891 var det blitt 3000 hester i byen, og kyr ble slaktet inne i byen. Noen hadde til og med kaniner på kjøkkenet.

Hvis en hestekar var ute med pisken, burde han håpe å ikke treffe på Lisa Kristoffersen. Hun ble kalt «Dyre-Lisa», «Bikkje-Lisa» og «Kristianias våkne samvittighet».

– Hvis en hestekar slo en hest, så slo hun hestekaren. Hun skulle ikke ha noe av dårlig dyrevelferd, sier Roaldset.

Lisa Kristoffersen var Oslos første dyrevernaktivist. (Foto: Ukjent/Oslo Museum)
Lisa Kristoffersen var Oslos første dyrevernaktivist. (Foto: Ukjent/Oslo Museum)

Lisa var ute med sitt rutete sjal og paraply og stilte seg gjerne opp der hestene dro tunge lass. Hun var fryktet blant de som ikke behandlet dyr pent. Om hun ikke fikk irettesatt kusken på egenhånd blåste hun i ei politifløyte for å la lovens lange arm ta seg av situasjonen.

– Hun søkte midler fra Foreningen for dyrenes beskyttelse, men fikk avslag, sier Roaldset.

Begrunnelsen var at hun ikke hadde anmeldt nok saker til politiet. Like mye kan det skyldes både at hun var kvinne og at hun aksjonerte i gata.

Lisa Kristoffersen var hovedstadens første dyrevernaktivist. Hun stiftet også sin egen dyrebeskyttelse, Dyrevernelaget Lisa Kristoffersens minne i 1907, da hun var 74 år. Hun ble belønnet med Kongens fortjenestemedalje.

I 1934 fikk hun en plass på Bjølsen i Oslo oppkalt etter seg, Lisa Kristoffersens plass.

Skamklippet hale var på moten

En sak som Dyrebeskyttelsen tok tak i på slutten av 1800-tallet var halekupering av hest. Det betyr at en del av halebenet ble kuttet av. Det var mote på den tiden at overklassens hester skulle ha korte haler.

– Dette var noe man gjorde uten bedøvelse. Hesten fikk et veldig kort halebein som også var et handikap fordi hesten ikke lenger kunne piske bort fluer like effektivt, sier Roaldset.

I sin formannstid fikk hoffstallmester Georg Fredrik Wilhelm Sverdrup gjennom at forsvaret verken skulle halekupere hester eller kjøpe inn slike hester.

– Signaleffekten var veldig effektiv.

Praksisen ble først forbudt med dyrevernloven av 1935.

Hesten har fått kuttet av en del av halen sin i tråd med moten. Dyrebeskyttelsen arbeidet for å få slutt på praksisen. (Foto: Gustav Borgen)
Hesten har fått kuttet av en del av halen sin i tråd med moten. Dyrebeskyttelsen arbeidet for å få slutt på praksisen. (Foto: Gustav Borgen)

Barn skulle oppdras til å være gode mot dyr

Foreningen var også opptatt av at barn skulle oppdras til å være snille mot dyrene.

– Det å kaste stein, skyte med sprettert på dyr, rane reir for egg og drepe fugler, mente de tidlig at ikke var guttestreker, men en karakterbrist som man måtte drive opplysningsarbeid mot, sier Roaldset.

Foreningen forsøkte også å involvere kirken, fordi de mente at det å ha omsorg for dyr var å ha omsorg for guds skaperverk.

Utover på 1800-tallet vokste det frem lokalavdelinger for dyrebeskyttelsen i mange byer som i Stavanger, Kristiansand, Bergen og Kongsvinger.

– Plutselig raste det inn med lokalforeninger, så det var nok veldig i tråd med tidsånden. Rettigheter, autonomi og respekt var noe som kom inn på en helt annen måte, sier Roaldset.

Hegrer ble drept for fjærene sine

Damene på 1800-tallet var glade i vakre fjær. Fjærene kom fra fugler som var oppdrettet slik som påfugl, fasan og struts. De ble brukt i hatter, boaer og vifter. Verre var etterspørselen etter paradisfugl, lyrefugl, hegrer og andre eksotiske, ville arter med fargestrålende fjærdrakt.

– Hattemoten krevde veldig mye fjær. Fjær er et dyrevelferdsproblem også i dag. Man må ha etisk produserte fjær, ellers kan man ikke bruke de. Det er såpass ille at det plukkes fra levende dyr, sier Roaldset.

Fjær ble tidlig en viktig sak for Dyrebeskyttelsen i Norge og internasjonalt.

– De propaganderte mot at kvinner ikke skulle bruke fjær fra ville arter, og heller bruke kunstige fjær, sier Thorsen.

Hegrer var veldig utsatt. Jegere tok dem i paringstiden. Fuglene ble drept og dumpet. Den engelske dronningen gikk på et tidspunkt ut og sa offentlig at hun ikke lenger ville bruke fjær fra villfugl og spesielt ikke fra hegre.

Zoologer engasjerte seg også i saken. En av dem var professor i zoologi, Robert Collett, sønnen til Camilla Collett. Han var også den som fikk igjennom at beveren skulle fredes som det første dyret i Norge, etter at den var utryddet i mange andre land.

Glade kuer om sommeren, trangt om vinteren

Og hvordan var det egentlig å være ku på 1800-tallet? Vel det var stor forskjell på sommer og vinter. Da våren kom, ble kuene sendt til seters for å gjøre seg fete. Men om vinteren var det harde kår i mange fjøs.

– Det var prestisje å ha mange kyr, og forholdet mellom antall kyr på båsen vinterstid og fôrmengde var ofte ubalansert. Man kalte det sulteforing. Hvis det ble veldig sen vår, vårknipe, kunne kyrne styrte på båsen eller de måtte bæres ut av fjøset, sier Thorsen.

Dyrebeskyttelsen belønnet godt stell av dyr. De ga pengepremier, sølvskjeer og diplomer til flinke budeier som hadde vært tro i tjenesten i mange år. De arbeidet også for brannsikre fjøsbygninger. Før utbyggingen av jernbanen gikk slaktedyrene til byene selv. Drifter med kuer, sauer og hester ble drevet fra Vestlandet og over til Østlandet, ofte over Hardangervidda.

– Noen gikk til og med over Jostedalsbreen. Det var jo fantastisk, sier Thorsen.

Om sommeren var det vanlig å sende kyrene til seters. Her er et bilde fra Fagerliseter i Nordmarken, 1928. (Anders Beer Wilse/ Oslo Museum).
Om sommeren var det vanlig å sende kyrene til seters. Her er et bilde fra Fagerliseter i Nordmarken, 1928. (Anders Beer Wilse/ Oslo Museum).

Vanskelig å endre loven

Dyrebeskyttelsen arbeidet også mye med å anmelde og følge opp dyrevernsaker, samt å få inn et bedre lovverk for dyrene.

I 1862 ble det lagt frem et lovforslag til Stortinget for strengere straff for dyremishandling. Forslaget ble henlagt fordi flere var redde for at strengere lover ville gi mange klager. Andre forsøk senere førte heller ikke fram.

I 1935 fikk Norge, som en av de første landene i verden, en egen dyrevernlov.

Hjemløse dyr på agendaen i dag

I nyere tid har Dyrebeskyttelsen Norge engasjert seg i blant annet pelsdyrsaken og problemet med hjemløse dyr.

– I 2018 tok vi hånd om over 8000 hjemløse dyr. Vi har 27 lokalavdelinger med hundrevis av frivillige som jobber med hjemløshet. Vi tok over mer enn 500 dyr fra politi og Mattilsynet som var utsatt for vanskjøtsel og mishandling. Så fikk 300 ville dyr hjelp, sier Roaldset.

– Vi tar bare hånd om toppen av isfjellet. Men der hvor vi har gode lokalavdelinger med jevn drift, så ser vi at problemet med hjemløshet blir bedre.

Noe av det Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for nå, er lovpålagt ID-merking av kjæledyr.

– Da finner dyrene tilbake til eieren sin. Videre tror vi at folk tenker seg om to ganger før de sier ja til å få dyr, når de vet at de må ID-merke det på seg selv og stå juridisk ansvarlig for dyret.

Roaldset er glad for at synet på dyr stadig er i endring.

– For en god tid siden så tenkte man at god dyrevelferd er fravær av sykdom. Videre at dyret skulle få ha normal adferd og slippe å ha det for kaldt for varmt.

– Nå tenker man på dyrevelferd også som det å ha gode opplevelser i livet sitt.

– Dyrevernorganisasjonene er viktige

Likevel mangler det nok ikke på saker å ta tak i dag heller.

– Reelt har mange dyr ikke noen særlig større beskyttelse i dag enn for hundre år siden, sier Ragnhild Sollund.

Hun er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO og holder på med et forskningsprosjekt hvor hun ser nærmere på hvordan internasjonale konvensjoner beskytter ville dyr og deres økosystemer.

– Myndighetene oppfordrer til jakt på ville dyr, også når artene er truet. Vi har nå mange regler om hvordan man skal drepe dyr. Likevel drepes enkelte ville dyr på bestialske måter, slik som når den allerede kritisk truede jervbestanden skal reduseres. Jervvalper blir skutt i hiet foran øynene på moren, så skytes hun etterpå.

Det er mye som gjøres mot dyr i dag som fundamentalt bryter mot det som står i dyrevernloven om at dyr har egenverdi, sier Sollund.

– Dersom vi hadde behandlet dyr som om de virkelig hadde egenverdi så kunne vi ikke brukt dem som et middel til et mål som vi gjør hele tiden. Mange dyr har lidd før de slaktes og har generelt hatt liv som ikke er verdt å leve.

Det betyr likevel ikke at dyrevernsengasjement har vært forgjeves.

– Dyrebeskyttelsen har for eksempel vært viktige for å fremme de endringene som gjør at dyr i alle fall bedøves under slakt. Dyrevernsorganisasjoner er hele tiden med på å senke terskelen for hva man kan tillate seg å gjøre mot dyr og sørge for at de får det bedre. Organisasjonene har vært kjempeviktige i den sammenheng i Norge og i flere andre land.