Jeg ser ikke bort fra at jeg lurer meg selv, men den gangen i 1962 var det å gå i Zoologisk museum som å gå på skattejakt. Katedralfølelsen. De store hallene med de høye, smale og støvete vinduene der blekt vinterlys falt inn i glassmontrene med mahognylister og messinglås. Lukten av konserveringsvæske og møllkuler. Revefamilier i hi, klatrende lemurer, tropiske kjempebiller og innvollsmark - elefantskjeletter og utstoppede giraffer - hulter til bulter.

Det er slik jeg husker det - oppdagelsesferden, illusjonen av å kunne oppdage noe som ingen hadde sett før deg. Dette var ti år før pedagogikken, ti år før helvegger i glass og korrekt gjenskapte økologiske biotoper - så ekte at man like gjerne kunne gå ut i skogen for å se dem.

Men nå er mystikken altså tilbake. Nok en gang er, om ikke salene, så i hvert fall en sal, inntatt av sebraer og struts side om side med skjelldyr og kenguru. Fiskeskjelettene lyser mystisk på veggen, og i kasser og esker ligger myriader av sommerfugler og biller. En mammuttann fanger vår oppmerksomhet i en monter, et tigerskinn henger ned fra taket, en leopard, en lyrehale, en skabbete neseape, en orangutan?

Bakgrunnen for utstillingen “Skatter fra samlingene” er at mesteparten av det museene har, aldri blir vist for publikum. Disse gjenstandene har derimot ofte stor vitenskapelig verdi.

Mange av dem har i dag også verdi som kulturhistorie. Samleren står sentralt.

Vi er nå tilbake i den tid da biologi nærmest var ensbetydende med oppdagelsesreiser. Til den gang en Wallace og en Bates, en Darwin eller en Huxley hakket seg vei gjennom jungel, krysset stormfulle oseaner og tørstet seg over steppene på jakt etter sagnomsuste paradisfugler. Dyrene de samlet skaffet dem berømmelse, ære - og inntekt.

Under norske forhold bytter vi ut disse med heroiske skikkelser som Fridtjof Nansen og Carl Lumholtz.

På utstillingen er Nansens fossiler og Amundsens steinprøver fra Sydpolen. Carl Lumholtz sendte et pungulvkranium fra Tasmania. Ante han at arten snart var utdødd? Knut Dahl skjøt krokodiller og flodhester til museet og skrev reiseskildringer om sine eventyr. Han sørget for at Zoologisk museum trolig har verdens største samling flodhestkranier.

Misjonærer og utvandrede nordmenn sendte også inn verdifulle bidrag, mens museet selv sendte ut ekspedisjoner til fjerne land. Alt sammen var med på å legge grunnlaget for det som i dag er Norges største samling av naturobjekter. På utstillingen finnes noen av de plantene Sigrid Undset skjenket Botanisk museum.

Og i en glassmonter helt innerst, finner vi det vi personlig oppfatter som selve skatten - den nærmest uvurderlige hodeskallen av den nå utdøde pungulven. Da jeg studerte biologi sent på 1970-tallet, lå selvsamme hodeskalle og slang inne på objektsamlingen?

“Skatter fra samlingene” er opprinnelig satt opp fram til 15. november, men visningstiden er nå utvidet fram til februar 2003.