For mange er påska forbundet med skiturer; korte turer i skogen eller lengre turer i fjellet. De heldigste får oppleve glimt av hare eller rein. De fleste av oss må imidlertid nøye oss med å gjette hvilke dyr som har vært her. Hvem som har satt sporene.

Av våre pattedyr er det stort sett bare ekorn og rein som er mest aktive på dagtid. De øvrige har sine aktive perioder i demring og skumring.

Sporene vi oftest krysser

Av de vanligste sporene i skogen opp mot fjellet er ekorn, hare, rev og elg. I skrinn fjellbjørkeskog synes groper i snøen etter orrfugl og ryper som har overnattet under snøen. I fjellet finner vi hovedsakelig spor etter rein, enten ferske eller gamle tråkk. Et fåtall av oss er heldige og oppdager spor av jerv og ulv.

• Les også: Norsk vinternatt er ikke for pyser

Et par centimeter tykt snølag på hardt underlag som skare eller en isflate, gir klare og markerte spor.

I løs snø utviskes selve sporet ved at løssnø faller nedi, eller at det står som dype hull. Etter mildvær smelter kantene raskt bort, og en blir lett narret til å tro at sporet stammer fra et større dyr enn det egentlig er.

Klovdyr eller dyr med poter

Klovdyr i skog og fjell er hjortedyr som elg, rådyr og rein. De trår bare på tåspissene av de to fremste tærne. De to bakre, bi-tærne, er små og festet lengre opp på fotens bakside og setter vanligvis ikke merker. Hos rein sitter disse så lavt at de setter merker selv på hardt underlag. Derfor er reinens spor lett å bestemme.

Reinen har brede klover med tett behåring imellom. Dette virker som en liten truge, og dyrene tråkker ikke så lett gjennom hard snø som de andre hjortedyrene.

Elgen, skogens konge og det største hjortedyret som finnes, setter store spor etter seg. Sporene er lette å kjenne igjen på de nesten rektangulære avtrykkene etter de lange og spisse klovene.

Sporet etter voksne er 13–15 centimeter langt og 11–13 centimeter bredt. På mykt underlag kan også bi-tærne gi spor. Ekskrementene er lette å kjenne igjen på form og farge. De er litt avlange, 2–3 centimeter lange og 2 centimeter brede, er gulbrune og ligger i små hauger.

Dyr med poter og klør

Hare er lett å kjenne igjen på de regelmessige sporgruppene; to små, smale forfotspor som står på linje et stykke bak hverandre og to store bakfotspor som står ved siden av hverandre. De lange bakbeina slenges foran frambeina (se bildet øverst i artikkelen).

Følger en et harespor, fører det gjerne til busker og trær hvor dyret har bitt av kvister med knivskarpe kutt. Her ligger det også ofte igjen 1–2 centimeter runde, litt flattrykte gulbrune ekskrementer.

Denne vinteren er det harespor «overalt» i Midt-Norge. En av harens farligste fiender, rødreven, spiser i stor grad smågnagere som klatremus og markmus, som det er mange av i år, og flere harer blir spart.

Spor etter smågnagere synes som fine filigransmønstre av sporløyper som ofte ender i et hull i snøen. Dyrene holder til i luftrommet mellom bakken og snøen – det subnivale luftrommet. Det kreves imidlertid spesialkunnskap for å avgjøre hvilke arter det dreier seg om.

Spor etter ekorn ligner harespor, men er mye mindre. Dessuten settes de små forfotsporene ved siden av hverandre. Ekornspor ender alltid ved et tre.

Rødrev og hund kan være vanskelig å skille på sporene.

Sammenlignet med et hundespor virker revesporet litt mer langstrakt og spinkelt. I løs snø går reven som oftest mer rettlinjet enn hunden. På fast underlag traver både rev og hund av gårde med kroppen på skrå slik at det dannes skråstilte sporpar.

Ulvens spor forveksles lett med spor etter en stor hund. Klomerkene er som oftest kraftigere og spissere enn hundens.

Forfotsporet hos en voksen ulv er omtrent 10–12 centimeter langt og 10 centimeter bredt.

• Les også: Risikerer livet for kona

Jerven er en delvis sålegjenger, og bare avtrykk av den forreste del av foten synes. Sporet virker langstrakt og litt tilspisset.