Tidlig suksess for pattedyr-fetter

Tilpasning til livet i høyden og variert mat allerede fra starten gjorde pattedyrenes fetter til en suksess, viser et nytt fossil.

Publisert
Slik ser en illustratør for seg at Rugosodon så ut i levende live. Den åt alt, og hadde fleksible nok føtter til å etter hvert bevege seg opp i trærne. Der ligger hemmeligheten til artsgruppas suksess. (Foto: (Illustrasjon: April Isch))
Slik ser en illustratør for seg at Rugosodon så ut i levende live. Den åt alt, og hadde fleksible nok føtter til å etter hvert bevege seg opp i trærne. Der ligger hemmeligheten til artsgruppas suksess. (Foto: (Illustrasjon: April Isch))

Evolusjonen er ingen rett linje fra encellede organismer til dagens mangfold. Naturen har tatt mange snirkelvendinger på veien, og en del arter og grupper av arter har blitt liggende igjen i utviklingens grøftekant.

Det betyr ikke at de ikke var en suksess mens de var her.

En slik gruppe er multituberkulatene, en sidegren av pattedyrene. De gjorde det stort allerede mens dinosaurene hersket på jorda, men overlevde katastrofen som tok livet av de store reptilene. I hele 120 millioner år trivdes multituberkulat-pattedyrene på jorda.

En nyoppdaget art viser nå nøkkelen til at pattedyrgruppa kunne holde seg i spillet så lenge:

Finn en formel som fungerer, og hold deg til den.

Å kunne spise alt, og leve hvor som helst

Det nyoppdagede fossilet, som har fått navnet Rugosodon eurasiaticus, er funnet i fossilfeltet Tiaojishan i Kina. Feltet er et skattekammer for paleontologene, og har blant annet gitt oss fjærkledte dinosaurer og verdens eldste pattedyr.

Fossilet av Rugosodon er svært godt bevart og ekstremt gammelt. Den lille gnageraktige skapningen levde for hele 160 millioner år siden.

Ifølge forskerne viser Rugosodon at multituberkulatene hadde en fordel allerede i startgropa.

Den hadde tenner som gjorde at den kunne spise omtrent hva som helst, og antagelig levde Rugosodon av både planter og insekter. Å kunne variere matfatet er en god idé om du skal overleve: Svikter én matkilde, er det rimelig enkelt å gå videre til den neste.

Forskerne skriver at tennene dens ligner den nålevende afrikanske gnageren syvsover. Syvsoverne spiser både frukt, korn, insekter og smådyr.

Og selv om Rugosodon etter all sannsynlighet levde på bakken, var føttene og anklene dens veldig fleksible.

Forskerne sammenligner Rugosodon sine tenner med tannsettet til syvsoverne, en gnagergruppe i Afrika. Om de også ligna i utseende, var Rugosodon ganske så søt. (Foto: H. Osadnik/Wikimedia Creative Commons)
Forskerne sammenligner Rugosodon sine tenner med tannsettet til syvsoverne, en gnagergruppe i Afrika. Om de også ligna i utseende, var Rugosodon ganske så søt. (Foto: H. Osadnik/Wikimedia Creative Commons)

På tvers av både Europa og Asia

Forskerne vet at andre multituberkulater etter hvert beveget seg både opp i trærne og ned under bakken. Hvordan de endte opp med å leve på såpass forskjellige steder, har vært et mysterium.

Rugosodon viser at mulighetene lå der allerede fra starten av – det trengtes bare noen modige individer som løftet hodet og begynte å klatre.

Med såpass avanserte trekk så tidlig i gruppas historie, er det ingen overraskelse at multituberkulatene etter hvert tok seg til rette på jorda. Det var ikke før for rundt 35 millioner år siden at de siste dyra i gruppa bukket under.

De aller fleste multituberkulata-fossilene vi kjente til før Rugosodon ble oppdaget er bare små rester av bein: Noen hodeskaller her, en kjeve der, og så videre.

Nesten hele skjellettet etter Rugosodon er bevart.

Fossilet fra Kina er det mest komplette multituberkulata-fossilet hittil. (Foto: Zhe-Xi Luo)
Fossilet fra Kina er det mest komplette multituberkulata-fossilet hittil. (Foto: Zhe-Xi Luo)

Dessuten er andre fossiler bare funnet i Portugal og i Nord-Amerika. Dette er den første multituberkulaten i Asia, skriver forskerne i studien.

Derav navnet som hedrer den store utstrekningen: eurasiaticus.

Kilde:

C. Yuan m.fl. (2013) Earliest Evolution of Multituberculate Mammals Revealed by a New Jurassic Fossil. Science, publisert på nett 15. august 2013 (les sammendrag)