Ny tid for Svalbard-øglene

Tre fiskeøgleskjeletter skal graves ut på Spitsbergen. Området er så fullt av forhistoriske knokler at man nesten snubler i dem. Hvorfor har ikke øglene blitt funnet før?

Publisert
"Jørn Hurum i midten under en tidligere utgraving av en pliosaur på Svalbard. (Foto: Naturhistorisk museum/Universitetet i Oslo)"
"Jørn Hurum i midten under en tidligere utgraving av en pliosaur på Svalbard. (Foto: Naturhistorisk museum/Universitetet i Oslo)"

I 150 år har forskere og studenter nesten vasset i fossile knokler i juralagene ved Janus- og Knorrfjellet. Men de helt store oppdagelsene har latt vente på seg helt frem til siste halvdel av dette tiåret.

En av hovedgrunnene til at knoklene fikk være i fred i over 70 år er de store mengdene med utstyr som skal til. Man trenger mye gips for å støpe inn en 6 meter lang fiskeøgle, og mange spader for å grave den opp. 

Espen Madsen Knudsen, doktogradsstipendiat ved Naturhistorisk Museum, sier Norge har hatt et godt paleontologimiljø i mange tiår, og at det er ressurser det har stått på.

- Det har kanskje noe å gjøre med at det krever mye ressurser å gjennomføre en utgraving der. Det koster mye penger og tar mye tid.

Utgravingsstedet på Svalbard ligger langt utenfor allfarvei, sammenlignet med for eksempel utgravingssteder i USA hvor dinosaurer ble gravd ut for nesten 150 år siden.

- For å komme seg hit må man ut i båt, og så må man gå langt opp i fjellsiden. Man kan ikke bære tonnevis med utstyr opp og ned fjellsida, sier Knudsen til forskning.no

- Man trenger helikopter for å få med alt utstyret opp. Det er ikke som i Oslofeltet hvor man kan hamre ut en trilobitt og ta den med hjem i sekken.

Leger var først

Allerede i 1931 finner legene Freeze, Maller og Paul bakdelen av en plesiosaur, eller svaneøgle, her i området.

"Telt, mat, gips, spader, koster og mat skal fraktes høyt opp i fjellsiden. Det koster både penger og krefter. Her tar forskerne seg en pust i bakken på utgravingsstedet under en tidligere ekspedisjon. (Foto: Naturhistorisk museum/Universitetet i Bergen)"
"Telt, mat, gips, spader, koster og mat skal fraktes høyt opp i fjellsiden. Det koster både penger og krefter. Her tar forskerne seg en pust i bakken på utgravingsstedet under en tidligere ekspedisjon. (Foto: Naturhistorisk museum/Universitetet i Bergen)"

Legene var egentlig på Svalbard for å studere hvordan influensa sprer seg i små samfunn, men endte opp med å grave ut øgla og sende den til fastlandet. I dag ser du fossilet på Paleontologisk museum på Tøyen.

Etter det fikk fossilene stort sett være i fred, inntil 2001, da et forskerteam med Sverre Ola Johnson fra NTNU i spissen fant flere svaneøgledeler.

Siden 2004 har det vært regelmessige utgravinger i områdene rundt Janus- og Knorringfjellet, og de siste årene har forskerne funnet flere svært godt bevarte ichthyosaurer og svaneøgler.

Den gigantiske Predator X-øglen ble oppdaget først i 2007, og gravd ut året etter. Det femten meter lange pliosaurusmonsteret hadde et overarmsbein på én meter, og er det lengste som noensinne er funnet.

Råd til helikopter

Fiskeøglene som graves ut i år kan være 6 meter lange, og transport ut og inn av utgravingsstedet koster også mye penger.

Hans Arne Nakrem ved Naturhistorisk museum  forteller at 2004-utgravingen ble gjort uten noe støtte. Årets utgraving er hans femte her oppe.

Det første året var han og Jørn Hurum de eneste som fikk lønn, fra Universitetet i Oslo, men alle studentene og assistentene var med som frivilige, og betalte for egen reise og opphold.

De siste årene har både myndigheter og privat næringsliv bidratt med penger, og siden 2007 har forskerne fått råd til å bruke helikopter til å transportere utstyret store mengder graveutstyr, gips, mat og andre nødvendigheter opp i fjellsiden.

- Som vi har vist, i løpet av de siste årene, så krever en slik utgraving også mange folk og selvdisiplin.

- Det er krevende ha leir i et sånt område i en uke eller to, og det er mye slit å grave ut knoklene. Det har kanskje folk tidligere ikke vært villige til å bidra med.

Bevart mot alle odds

Fiskeøglene levde i havområdene der Svalbard er i dag i nesten 100 millioner år, men døde ut for mellom 140 og 150 millioner år siden. I utgravingsområdene ved Janus- og Knorrfjellet skjedde det umulige - knoklene beholdt formen helt frem til i dag.

For det er ikke forsteinede skjeletter forskerne graver ut, men de faktiske knoklene til den urgamle øgla.

Øgla forskerne skal grave opp er sannsynligvis en ny art, og de er i ferd med å finne ut hvilke andre arter som slekter på den.

- Det er godt mulig at denne her bare fantes i områdene rundt Svalbard, sier Knudsen.

Les mer om fossilisering her

Da den døde sank den ned til en bunn full av mudder, ble kapslet inn, og beholdt formen frem til i dag.

På bunnen sto vannet stille, og det må ha vært lite bakterier og andre dyr, ellers hadde benrestene blitt spist opp med en gang.

På tiden da øglene levde var Svalbard dekket av et grunt hav, kanskje mellom 100 og 200 meter dypt, og landjorda steg ikke opp før millioner av år senere. 

- Det har vært helt spesielle oppbevaringsforhold her. Det vi går i er en svart skifer, og det mudderet som det er dannet av har et veldig lavt oksygeninnhold.

Slike forhold finnes også  i avstengte fjorden, som Bunnefjorden, hvor det er lite utveksling av vannmassen.

Nakrem forklarer at selv om knoklene finnes i hopetall her, skal det mye til å finne et helt skjellett som er godt bevart og artikulert, at knoklene henger sammen i leddene.

- Hvor ofte ser du finner du skjeletter av rev, elg, hjort eller mus når du går i skogen? spør han.