I 1824 publiserte William Buckland en studie av knokkelbiter som hadde blitt funnet nær Oxford. Knoklene var uvanlig store, og så ut til å ha tilhørt en reptil. Men kjeven så annerledes ut enn hos noen kjent reptil.

Han kalte dyret Megalosaurus - stor øgle.

Også en lege gikk på fossiljakt på samme tid. Han fant en merkelig tann som hadde store likheter med nålevende iguaner. Men de var 20 ganger større. Han ga kjempen navnet Iguanodon.

To tiår senere besøkte anatomi-ekspert Richard Owen en samling av geologiske funn. Han ble slått av utseendet til en bit av ryggraden til Iguanodon.

Noen måneder senere lanserte han en ny idé. Likhetene mellom Iguanodon, Megalosaurus og et annet forhistorisk dyr var tydelige, samtidig var disse beina forskjellig fra noe annet dyr.

Han tenkte at de måtte tilhøre en ny og ukjent orden av dyr, og kalte dem dinosaurer - fryktelige øgler.

Det var starten på en fantastisk oppdagelsesreise tilbake til dinosaurenes verden.

Utstillingen Paper dinosaurs, som ble satt opp i 1996 ved Linda Hall Library, viser hovedtrekk i historien av hvordan dinosaurer har blitt fremstilt. Utstillingen ligger nå åpent på nett.

Tykke øgler

Snart skulle dinosaurer skape begeistring blant befolkningen i England.

Skulptøren Benjamin Waterhouse fikk i oppgave å lage representasjoner av forhistoriske dyr i full størrelse, som skulle stilles ut i en park ved krystallpalasset i London.

Han laget detaljerte skulpturer av Iguanodon og Meglosaurus ved hjelp av Owens beskrivelser, samt enkelte andre dyr fra dinosaurenes tid.

Parken åpnet i 1854, og ble en publikumsvinner.

Dinosaurene ble fremstilt som digre reptiler med tykke bein og kropper. Skulpturene var høyere enn mennesker. Det må ha vært et forbløffende syn, i en tid da dinosaurer nettopp var oppdaget.

I 1936 brant krystallpalasset ned, men parken med skulpturene er der den dag i dag.

Det var noe som ikke stemte

Allerede før skulpturene ble laget, var det noen som fattet mistanke om at Owens bilde av dinosaurene ikke stemte.

Gideon Mantell, som hadde oppdaget Iguanodon, sa at dyrets frembein var «mindre klumpete, og tilpasset for å gripe og trekke ned løv og trær av grener».

Dette ignorerte Owen. Og det var hans fremstilling av dinosaurer som ble gjeldende en stund fremover.

I 1858 ble den første nebbdinosauren oppdaget i USA. Forskeren Joseph Leidy la merke til den store forskjellen mellom lengden på bakbeina og forbeina til dyret.

Han skrev at denne uforholdsmessige størrelsen fikk han til å mistenke at Hadrosaurus, hadde for vane å holde seg oppe på bakbeina, med halen etter seg som en kenguru.

Han ble dermed den første til å foreslå at dinosaurer, i alle fall noen ganger kunne stå på bakbeina.

Et tobeint rovdyr

Få år senere ble den første rovdinosauren gravd frem i USA. Oppdageren, Edward Drinker Cope, skrev at den så ut til å være fienden til den planteetende nebbdinosauren som var funnet tidligere.

Også denne så ut til å ha stått på bakbeina, og Cope tegnet den som en stående reptil som konfronterte en svaneøgle - et forhistorisk havdyr fra krittperioden. Nebbdinosauren klorer på et tre i bakgrunnen.

Men Cope gjorde en feil. Han rekonstruerte skjelettet til svaneøglen, Elasmosaurus, med hodet på halen, den korte enden.

Feilen ble påpekt av Othniel C. Marsh. Det ble starten på en livslang feide mellom de to paleontologene.

Stjal og kastet stein på hverandre

Over en 20 års-periode, fra 1877 til 1892, gravde Cope og Marsh fram dinosaurknokler i en rasende fart i USA. De beskrev 142 nye dinosaurarter, ikke alle er regnet som gyldige i dag. Hendelsene som utspant seg blir kalt for «Bone wars», knokkel-krigen.

De to forskerne avdekket noen av de ikoniske artene vi kjenner godt i dag, som langhalsene Brontosaurus og Diplodocus. De ga navn til planteeteren med tagger på ryggen, Stegosaurus, og den velkjente Triceratops, med horn og stor beinkam rundt hodet.

Cope og Marsh konkurrerte om å gi navn til flest mulige nye dinosaurer. Det utviklet seg til en giftig konflikt og til tider slumsete vitenskap.

Det gikk så langt at de spregte utgravingsområder for at ikke motstanderen skulle få tak i nye knokler. En gang begynte utgravingsteamene deres å bokstavelig talt kaste stein på hverandre.

Feiden fortsatte da de lå for døden. Cope ga ordre om at etter hans død, skulle hjernen hans tas ut av skallen og måles. Med det ville han bevise at hjernen hans var større enn Marsh sin, og mente det skulle bevise hans overlegene intelligens. Marsh aksepterte aldri utfordringen.

Foreslo slektskap med fugler allerede på 1800-tallet

Før knokkel-krigen, hendte det noe som skulle sette en britisk biolog på sporet av en forutseende idé.

To små og nette dinosaurer ble funnet. Et intakt skjellet av Compsognathus, og urfuglen, Archaeopteryx.

Archaeopteryx hadde tydelige avtrykk etter fjær. Den så ut som en fjærkledd fugl, men også en reptil. Den hadde vinger med klør og beinete lang hale.

Richard Owen, som hadde funnet på begrepet dinosaur, erklærte urfuglen for å være en merkelig fugl, og ikke noe mer.

Darwin hadde utgitt Artenes opprinnelse bare to år tidligere, og Owen var kritisk til boka, og trolig sjalu. Owen blir beskrevet som flink, men ondsinnet, egoistisk og hatefull.

Biologen Thomas Huxley så de to fossilene, og ble sikrere på det han allerede hadde fått en mistanke om: reptiler og fugler må ha hatt en felles stamfar. Huxley var en sterk forkjemper for evolusjonsteorien, og så fossilene som en link. Om dinosauren Compsognathus skrev han:

«Det er umulig å se på formen til denne ukjente reptilen og tvile på at den hoppet eller gikk, i en oppreist posisjon, på samme måte som en fugl».

- En danske ødela

- Huxley var den første som virkelig trakk parallellen mellom fugler og dinosaurer, sier Jørn Hurum.

Hurum er paleontolog ved Naurhistorisk museum og ekspert på mesozoikum - dinosaurenes tidsalder.

Han forteller at ideen ble kastet frem og tilbake.

- Så kommer en danske og ødelegger alt på 1900-tallet, sier Hurum til forskning.no.

Gerhard Heilmann skrev boka The Origin of Birds i 1927, der han argumenterer imot Huxleys teori. Ballen ble lagt død, lenge.

- Det er først på slutten av 90-tallet, og fremover, at det har endra seg. Nå er den dominerende teorien at dinosaurene er forfedrene til fuglene. Det er så godt som bevist, med det materialet vi har.

Faktisk så kan man godt si at fugler er dinosaurer.

Brakte dinosaurene til liv

Dinosaurer ble i starten tegnet som øgle-monstre som kravlet på bakken, med trekk fra krokodiller, som stutte og firbeinte, eller stående som en kenguru.

De mange oppdagelsene på slutten av 1800-tallet gjorde det klart at dinosaurene kom i mange former, som enorme firbeinte langhalser, pansrede og kompakte planteetere og rovdyr som gikk på bakbeina.

Fremdeles ble de ofte tegnet som stive og klumpete øgler.

Men én kunstner brøt virkelig med den fremstillingen.

Med sin blyant og pensel brakte han dinosaurene til liv. Charles Knight tegnet dinosaurer som var dynamiske, livaktige og lette på foten. Men det brøt han med den vanlige oppfatningen. Han påvirket også andre tegnere fra tiden.

- Charles Knight, fremstiller veldig aktive dinosaurer i forhold til alle andre, han er revolusjonerende når det gjelder det, sier Hurum.

Kravlende reptiler

Ikke alle var enige med Knight og et par andre forskere i at dinosaurene var smidige jegere og atletiske planteetere.

Oliver Hay, mente at det å fremstille dinosaurer som beveger seg og oppfører seg som pattedyr var «misbruk av anatomisk fakta».

Han mente for eksempel at langhalser kravlet seg fremover som en krokodille, mer enn de gikk.

Under ser vi den tenkte posituren gjengitt av maleren Heinrich Harder.

Harder var en talentfull kunstner og laget også andre bilder av dinosaurer, for eksempel denne oppdaterte representasjonen av Iguanodoner fra 1916: Årvåkne, stående på to bein og med halen løftet.

«Harmløs og idiotisk»

Senere på 1900-tallet ble dinosaurenes anatomi bedre kjent, men mye var fremdeles åpent for tolkning.

Det dominerende synet ble at dinosaurer var trege og tykke beist. Man trodde at de var kaldblodige, og dermed oppførte seg som andre reptiler. De ble ofte malt i eller rett ved vann, passive og stillestående.

Tanker om slektskapet mellom rovdinosaurer og fugler ble glemt.

- De ble fremstilt som trege dyr som levde i sumper i tropene. Man trodde de delvis måtte leve i vann fordi de var så store at de ikke de kunne holde seg oppe med beina sine, sier Jørn Hurum.

Det ble vanlig å se på dinosaurene som evolusjonens tapere som utryddet seg selv.

- De ble framstilt som «freaks of nature». På den tiden ble alt det moderne sett på som det beste. Dinosaurene var et tilbakelagt stadie.

Fremdeles kaller vi politikere og andre for dinosaurer, når de ikke henger med i tiden og meningene deres er i ferd med å utryddes.

Til og med Charles Knight, som hadde malt de mest energiske og karismatiske bildene av dinosaurer tidlig på 1900 - tallet, hadde nå skiftet stil.

I et maleri fra 1942 står en ensom langhals på fire bein på land, mens andre svømmer eller går i vannet i bakgrunnen, ifølge utstillingen Paper dinosaurs.

Under bildet stod det: «Harmløs og idiotisk, den groteske Diplodocus ber bare om å få være i fred».

Nå ble igjen dinosaurene oftest tegnet med halen hengende etter seg langs bakken. Posituren til de tobeinte var ofte den samme som på Cope sin tidlige tegning av den den første rovdinosauren.

Så kom joggebølgen

Bildet folk hadde av dinosaurer skiftet ikke før på 80-tallet, sier Hurum.

- Det endret seg med joggebølgen, sier han.

- Da blir mennesker opptatt av å trene og dyrke sin egen kropp. Det ble fokus på jogging og aerobics. Det har det aldri vært før i historien. Da endret samtidig dinosaurene kroppsform. De ble også fremstilt som joggere og løpere, atletiske dyr som hadde trent så mye at man så muskelspillet under huden.

Elanor Kish var en av dem som malte dinosaurer fra 1970 til 1990.

Hun malte for eksempel en grønn tyrannosaur i fult firsprang som tar en glefs av leggen til en Edmontosaurus. Nå var dinosaurene blitt slanke, kanskje litt for slanke.

Om man tegner en sebra eller katt ved å bare legge hud utenpå skjelettet, ligner det ikke noe særlig på det ordentlige dyret.

Det har senere blitt påpekt at Kish og andre kunstnere fra denne tiden ofte viste dinosaurer som er for glatte, og at huden bare var trukket over skjellet. Men de var blitt mye mer aktive og livlige.

Den nye måten å se på dinosaurer startet med funn av fotspor på Svalbard i 1960, sier Hurum.

Inntil da hadde man trodd at alle dinosaurer levde i sumper i tropene, det måtte de for å holde varmen. Men så ble det altså klart at dinosaurer hadde levd på Svalbard.

- Og da tenkte forskerne, oi! Levde de så langt nord?

Selv om kontinentplatene lå på en annen plass enn i dag, så må det ha vært kaldere i nord.

- Det må ha vært forskjell på årstidene. Om det var snø eller ikke veit vi ikke. Men du har plutselig en hel masse som må til for å holde varmen, sier Hurum.

- Mange begynte å leite etter dinosaurer andre steder, for hittil så hadde det bare vært lett i USA og varme strøk. Nå er det funnet dinosaurer over hele verden, i Alaska, Sibir, til og med i Antarktis og sørenden av Australia.

Dinosaur-renessansen

Noen få år etter funnet av fotspor på Svalbard, fant John Ostrom en dinosaur som skulle sette tankene i sving i 1964. Den ble omtrent 3 meter lang, hadde hule, fuglelignende knokler og en fryktelig, 13 centimeter lang klo på tærne som trolig ble brukt i jakt.

Det ledet han til å tro at dette rovdyret var varmblodig, atletisk og intelligent.

Ostrom sammenlignet den med tidligere funn av urfugler og fant flere likheter.

Studenten hans, Bob Bakker, tegnet Deinonychus i 1969 som et smidig rovdyr, med halen opp fra bakken.

Senere, i 1986, publiserte Bakker boka The Dinosaur Heresies, der han oppsummerte funn som tydet på at dinosaurer var varmblodige og fugleaktige, heller enn kaldblodige øgler.

Funnet av tilsynelatende veldig aktive dinosaurer og det at dinosaurer kunne leve i kalde områder ledet til en annen fremstilling av de forhistoriske dyrene. Dette skiftet blir ofte kalt for dinosaur-renessansen.

Jurassic Park populariserte den nye kunnskapen

- Den første Jurassic Park filmen fra 1993 populariserte kunnskapen som var akkumulert gjennom joggebølgen på 80-tallet, sier Hurum.

Her får vi se livaktige dinosaurer som var rekonstruert etter råd fra paleontologer.

- Den viste den dinosaur-revolusjonen som vi som jobba med dinosaurer hadde vært oppe i, på en veldig kraftfull måte overfor publikum.

Og snart skulle forskerne finne bevis for noe annet, som måtte ha hørtes helt idiotisk ut for forskere tidligere på 1900-tallet: Mange dinosaurer hadde fjær.

Sinosauropteryx ble avdekket i Kina i 1996. Det var den første ikke-flygende dinosauren som ble funnet med tydelige bevis for fjær.

Og den hadde ikke bare noen fjær her, og der. Den ser ut til å ha vært dekket i en lodden fjærdrakt, med rødbrune striper på halen.

Utover de neste årene skulle flere fjærkledde krypdyr dukke opp i Kina.

Caudipteryx kan ha minnet litt om en struts, med lange bein, lang hals og fjærkledd kropp.

Yutyrannus er en ni meter lang rovdinosaur i f tyrannosauroid-familien med fjær over hele kroppen. Det ble klart at det ikke bare var de minste dinosaurene som kunne ha fjær.

Dinosaurene ble kledd på

De tydelige bevisene for fjærkledde reptiler revolusjonerte vitenskapen om dinosaurer. I dag vet forskerne at fjærdrakt var langt fra uvanlig.

- Alt av små rovdinosaurer opp til en kanskje 7 meter, hadde fjær. Også på noen litt rare planteetere som hos Heterodontosaurus, er det funnet fjær nå, sier Hurum.

- Fjær ser ut til å være en veldig gammel struktur som ble til for at mange av disse reptilene skulle holde varmen.

Og om dinosaurer var kaldblodige eller varmblodige, det er ikke noe forskerne diskuterer lenger.

- Vi kaller det dinovarme, de er så svære at de holder en jevn temperatur. De har kanskje ikke en forbrenning som minner akkurat om vår, med de produserte sin egen varme. Det er en grunn til å ha dunjakke, det er ikke fordi etterkommerne skulle begynne å fly om noen millioner år, det var for å holde varmen.

De største dinosaurene, som Tyrannosaurus rex, trengte ikke dunjakke. Neshorn og elefanter trenger heller ikke pels.

Men det spekuleres i om ungene til tyrannosaurus hadde dun når de var små. Noen har også lurt på om dinosaurenes konger beholdt noen fjær langs oversiden som pynt.

Det er funnet fargepigmenter i fjær, og det er vist at enkelte dinosaurer hadde mønstre i drakten, og noen hadde utspjåkede halefjær.

- Jeg er sikker på at når måtene å analysere fargepigmentene på blir bedre, så tror jeg vi vil finne ut at de har flere farger enn som så. Vi må sammenligne med fugler i dag, fjær er måter å signalisere på i tillegg til å holde varmen, dinosaurene har sikkert brukt dem som sjekketriks de og, sier Hurum.

En variert gjeng

Noen av de dinosaurene som ha forandret seg mest de siste tiårene er bildet av raptorene.

- De har kledd på alle raptordinosaurene, som alltid har vært skumle. Nå har de fjær og ser helt annerledes ut. De ligner ikke i det hele tatt på de gamle, skjelldekkede, firfisleaktige rovdinosaurene.

Forskere har også funnet ut mer om bløtvev, hudfolder, og hodepynt. Dinosaurene i dag er blitt en fargerik og variert gjeng, som levde overalt på kloden.

De tilpasset seg mange forskjellige miljøer, og dominerte jorda i mer enn 150 millioner år. Slektningene deres lever videre i dag i som høns, hauker og spurv.

Kilder:

Utstillingen Paper Dinosaurs, først satt opp i 1996 ved Linda Hall Library i USA. Nå tilgjengelig på nett.

Jørn H. Hurum.

Colin Barras: Dinosaurs were discovered by british scientists. BBC, 2015.

Darren Naish: The Dinosaurs of Crystal Palace: Among the Most Accurate Renditions of Prehistoric Life Ever Made, Scientific American, 2016.

Darren Naish: Artistic Depictions of Dinosaurs Have Undergone Two Revolutions. Scientific American, 2014.

The Guardian: Paleoart: the strange history of dinosaurs in art – in pictures. 2017.

Brian Choo: Jurassic art: how our vision of dinosaurs has evolved over time. The Conversation, 2015.

Richard Fallon: Our image of dinosaurs was shaped by Victorian popularity contests, The Conversation, 2020.