Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Katastrofen fant sted for 252 millioner år siden. Den skjedde på overgangen mellom tidsperiodene perm og trias.
Det er anslått at 70 prosent av virveldyr på land og 90 prosent av dyra i havet gikk dukken.
Etterpå ble Jorda en annen. Ikke bare kom det mange nye arter. Det ser også ut til det ble større mangfold og flere økologiske nisjer enn tidligere, går det fram av en ny studie i tidsskriftet PNAS.
Blant dyra som tidlig kan ha tjent på dette var forfedrene til dinosaurene, de tidlige arkosaurene.
Ga plass
Asteroider, gradvis klimaendring og massive vulkanutbrudd er foreslått som årsaker til masseutryddelsen mellom perm og trias.
Den innebar at dyregrupper som en gang var tallrike forsvant og ga plass for andre.
- Grupper som greide seg bra før utryddelsen greide seg ikke nødvendigvis bra etterpå, sier professor Christian Sidor ved University of Washington i en pressemelding.
Sidor en av forskerne bak den nye studien. Sammen med kollegaer har han studert fossile spor av dyrelivet før og etter.
Ti millioner år etter masseutrydddelsen som skiller tidsperiodene perm og trias, fikk mange av dyra et mer begrenset leveområde enn de som levde før katastrofen. Det gjelder blant annet dinosaurlignende Asilisaurus, her framstilt av en tegner. Asilisaurus kunne bli tre meter lang. (Foto: (Illustrasjon: Marlene Donnelly/Field Museum of Natural History))
Forskerne fra USA, Frankrike og Sør-Afrika har konsentrert seg om den sørlige delen av superkontinentet Pangea. Se illustrasjon nedenfor.
Fragmentert
De viser at før masseutryddelsen kunne noen dyr finnes over store deler av Pangea. Etterpå var bildet mer fragmentert. Mange av de nye artene levde bare i utvalgte nisjer.
Forskerne har beregnet at situasjonen før katastrofen var at vel en tredel av de undersøkte artene var begrenset til én region. Etter katastrofen økte denne andelen til tre firedeler.
Sagt på en annen måte ble dyras geografiske utbredelsesområde innsnevret. Forskerne kaller det en ”balkanisering” av dyrelivet.
Denne trenden oppsto ikke umiddelbart etter selve masseutryddelsen for 252 millioner år siden. I stedet mener man at den ble et resultat av måten livet på Jorda stabiliserte seg på i perioden som fulgte.
Annonse
På superkontinentet Pangea var Afrika og Antarktis nære naboer. Studien er basert på funn av fossiler fra dagens Sør-Afrika, Zambia, Malawi, Tanzania og Antarktis. (Foto: (Illustrasjon: U of Texas at Austin/U of Washington))
Dinosaur-forfedre
Blant de som kan ha tjent på dette, var forfedrene til dinosaurene. Arkosaurer er en dyregruppe som omfatter krokodiller, fugler og mange andre utdødde skapninger.
PNAS-studien peker på et stort mangfold blant arkosaurer i trias-fossiler fra Tanzania og Zambia i Afrika.
Disse dinosaur-forfedrene slo seg opp og fram i etterdønningene av masseutryddelsen mellom perm og trias.
Den nye studien føyer seg inn i en rekke av andre forskningsresultater som setter forløperne til dinosaurene lenger tilbake i tid enn man gjorde tidligere.
Dicynodon, her framstilt av en tegner, hørte til en dominerende gruppe planteetere i perioden perm. Etter masseutryddelsen var denne gruppa ikke lenger tallrik. Dette ga rom for at andre konkurrerende planteetere fikk en sjanse til å hevde seg. Dicynodon var på størrelse med en gris og skal ha sett ut som en feit øgle med kort hale og skilpaddehode. (Foto: (Illustrasjon: Marlene Donnelly/Field Museum of Natural History))
Dinosaurene skulle etter hvert ta over og råde grunnen lenge.
Det endte først med en ny masseutryddelse på slutten av tidsperioden kritt.
Da var det dinosaurenes tur til å bukke under, samtidig med at de ga stafettpinnen videre til oss pattedyr.
Referanse:
Christian A. Sidor et. al. : ”Provincialization of terrestrial faunas following the end-Permian mass extinction,” PNAS, 29. april 2013. Se sammendrag.
