Gruppa med store og små dinosaurer stampet kanskje avgårde gjennom den hete ørkenen i dagevis med hvinende sand føykende for øynene, før de endelig nådde vannhullet.

Geolog Winston Seiler ved University of Utah tenker seg at feltet han undersøker kan ha vært åsted for nettopp en slik fuktig forfriskning for omtrent 190 millioner år siden, i tidlig juratid. 

Det som nå er et forsteinet, påfallende hullete og tørt felt i Navajoørkenen på grensen mellom Utah og Arizona, må den gang ha vært en frisk oase der enormt mange dinosaurer samlet seg for å fukte strupen, tror Seiler. 

Trodde spor var erosjonshull

Den nylig uteksaminerte geologen er førstemann som mener å kunne hevde at den overveldende mengden av hull i bakken var spor fra juratidens føtter.

- Ved første øyekast ser disse tusener av hull ut som erosjonshull, som er vanlig i sandstein. Men etter å ha tråkket rundt i gropene en stund, skjønte jeg at de måtte være fotavtrykk fra dinosaurer, sier Seiler i en pressemelding. 

Faktisk er det omtrent 3000 kvadratmeter store feltet så gjennomhullet av forsteinede fotavtrykk at det minner Seiler og professor i geologi, Marjorie Chan, om et realt dansegulv etter moderne begreper.

- Dette var et sted med sterk tiltrekningskraft, og det må ha vært mer enn én type dinosaurer her, sier Chan.

Fire ulike dinosaurer 

Det er nesten ikke funnet noen beinrester etter dinosaurer i området, og Winston Seiler har ikke klart å identifisere hva slags dinosaurer som en gang plantet rockeføttene i den fuktige sanden. 

Ved å finkjemme området, klarte han imidlertid å identifisere fire ulike spor, noen av dem med tilhørende stripe etter sleping av en sliten dinosaurushale.

Det finnes mange fotspor fra dinosaurer i Navajoørkenen, men det oppsiktsvekkende ved nettopp dette er at sporene er så enormt mange på et forholdsvis lite område.

Oase i forhistorisk ørken

For 190 millioner år siden lå den fuktige oasen øde til i en ørken langt større enn Sahara, som strakte seg over statene Utah, Colorado, New Mexico, Arizona og Nevada. Ørkenen var en del av superkontinentet Pangaea.

- Etter at dinosaurene hadde satt avtrykkene, ble området dekket av sanddyner, som etterhvert formet Navajo Sandstone. Sakte men sikkert eroderte dette bort, og sporene kom fram i lyset igjen, men også disse vil erodere bort til slutt, sier Seiler.

Det finnes fremdeles skeptikere som tror at hullene Navajoørkenen bare er et erosjonsfenomen, men Seiler står på sitt.

Han argumenterer med at størrelsen på hullene passer til å være fotspor, at avtrykkene tydelig viser klør, tær og heler, og dessuten at sporene ligger på en slik måte i landskapet at de vitner om at de som lagde dem beveget seg i samme retning, som en flokk.

- Etter å ha vandret sandyne opp og sanddyne ned i sterk vind og hete på leting etter vann, må de ha vært fullstendig utslitte, sier Seiler, som bruker fantasien og ser for seg en gjeng glade dinosaurer på Parlerfeltet en gang for 190 millioner år siden.

Og hvem vet? Etter at de hadde fuktet strupene tok de seg kanskje en liten sving?

Referanse:

Winston M. Seiler and Marjorie A. Chan, A Wet Interdune Dinosaur Trampled Surface in the Jurassic Navajo Sandstone, Coyote Buttes, Arizona: Rare Preservation of Multiple Track Types and Tail Traces, Palaios, oktober 2008, volum 23, nr 10, s. 700-710.