Det amerikanske presidentvalget

I november avgjøres det amerikanske presidentvalget. Valgprosessen varer lenge, og er godt i gang allerede. Her får du en innføring i hvordan en av verdens mektigste personer får sin posisjon.

Amerikanske presidentvalg er ekstremt langvarige og koster astronomiske summer, men skal være en av de mest åpne og demokratiske prosessene i verden.

I andre land tar valgkappløpet kanskje bare noen få uker, mens de amerikanske presidentkandidatene må gjennom et formidabelt politisk maraton - med primærvalg, partilandsmøter og et system med valgmannsstemmer.

Hva skal velges i år?

I USA er det presidentvalg hvert fjerde år. Samtidig velges en tredel av de 100 senatorene (34 seter i år) og hele Representantenes hus (435 seter), og mange statlige guvernører. Dette skjer hvert andre år.

Senatorene sitter altså i seks år, og prinsippet med å ha bare en tredel til valg hver gang, er en del av maktfordelingsprinsippet. Representantene i Representantenes hus sitter bare i to år. En president kan bare sitte i to perioder.

Nominasjonsprosessen

Først i presidentvalget kommer nominasjonsprosessen. I det amerikanske valgsystemet er velgerne faktisk med på å bestemme hvem som skal være partiets presidentkandidat, i motsetning til andre land hvor det er partiet som bestemmer kandidaten.

I første runde kommer nemlig nominasjonsmøter og primærvalg, hvor forskjellige kandidater fra samme parti kjemper for å bli nominert som presidentkandidat.

Nominasjonsordningen er en valgmannsordning. Primærvalg og nominasjonsmøter arrangeres i alle amerikanske delstater for å utpeke delegater som skal bestemme hvem de vil ha som presidentkandidat på partienes landsmøte til sommeren.

I år stiller George W. Bush til gjenvalg, så det er bare demokratene som skal velge sin kandidat, og selv om prosessen ikke er over ennå, har John Kerry vunnet så mange delegater i primærvalg og nominasjonsmøter, at det er klart at han blir demokratenes kandidat.

Primærvalg og nominasjonsmøter bestemmer til sammen 3 520 delegater, som på demokratenes landsmøte velger kandidaten.

Nominasjonsmøte eller primærvalg

Noen få stater holder nominasjonsmøter (caucuses), som er lokale partimøter i flere stadier, for å velge sine delegater til partiets landsmøte. De fleste statene velger imidlertid delegatene gjennom primærvalg.

Delstaten Iowa var første stat ut med sitt nominasjonsmøte 19. januar. Bare aktive partimedlemmer kan delta i nominasjonsmøtene, som arrangeres av partimedlemmer i forsamlingslokaler og private hjem.

Den første staten som gjennomfører primærvalget er alltid New Hampshire - i år skjedde dette 27. januar. Mange av primærvalgene er klumpet sammen i begynnelsen av året. De siste statene holder sine primærvalg i sommer.

I enkelte delstater er primærvalgene åpne for alle, både demokrater og republikanere. Andre delstater krever at deltakerne må være registrert i det demokratiske partiet.

Supertirsdagen 2. mars var den viktigste dagen i nominasjonsprosessen. Da ble det holdt valg og nominasjonsmøter i ti delstater, blant dem landets største stat California. Rundt en tredel av alle bundne delegater ble utpekt i disse valgene.

Partilandsmøtene

Partilandsmøtene er et av de store showene i amerikansk politikk. Demokratene holder sitt landsmøte i Boston mellom 26. og 29. juli, mens republikanerne holder sitt i New York City mellom 30. august og 2. september. Hver stat ankommer med sine delegater og bannere som annonserer hvilken presidentkandidat de støtter.

Når landsmøtet går av stabelen, vet partiet som regel allerede hvem som har vunnet, men delegatene fra hver stat foretar en formell utvelgelse av presidentkandidaten. Vinneren bestemmer sin visepresidentkandidat, og valgkampen tas opp på et nytt nivå.

Indirekte presidentvalg

Selve presidentvalget holdes den første tirsdagen etter den første mandagen i november, og er i virkeligheten et indirekte valg. Velgerne stemmer på den kandidaten de foretrekker, men som valget i 2000 viste, er det mulig å oppnå flest stemmer men likevel tape valget.

Valget utkjempes nemlig stat for stat, og vinneren kan regne med det antallet valgmannsstemmer som den enkelte staten har. Prinsippet er “winner takes all”.

Antallet stemmer i valgmannsforsamlingen er avhengig av statens størrelse. Antallet valgmannsstemmer samsvarer med statens medlemmer i de to kamrene i den amerikanske Kongressen. Etter den siste revisjonen av valgkretsene og statenes vekt i Kongressen, har California, som den største staten, 55 valgmannsstemmer.

De minste statene har tre valgmannsstemmer, tilsvarende to senatorer til Senatet og ett medlem i Representantenes hus. Alle stater har to senatorer. Små stater har dermed en liten fordel. Når valget er opptalt, samles de 538 valgmenn og -kvinner, og den presidentkandidaten som har flest stemmer bak seg vinner valget.

Fjorårets tvilsomme triumf

Valgmannsforsamlingen har blitt ansett som en ren formalitet, men i 2000 viste det seg at det var mulig å tape presidentvalget selv om kandidaten hadde fått flest avgitte stemmer i befolkningen.

Ved valget i 2000 ga USAs Høyesterett George W. Bush seieren i det meget omstridte valget i Florida. Høyesterett frøs stemmeopptellingsprosessen, og resultatet ble at Bush fikk 537 stemmer mer enn Al Gores 2 912 253 stemmer i staten Florida.

Dermed fikk Bush alle statens 25 valgmannsstemmer. Dette sikret Bush presidentembetet med 271 stemmer mot Al Gores 266. Gore oppnådde til sammen 540 520 flere stemmer enn Bush på valgdagen.

Powered by Labrador CMS