Nicola Sturgeon er Skottlands førsteminister og leder for partiet SNP. På bildet driver hun valgkamp i Giffnock vest for Glasgow.
Nicola Sturgeon er Skottlands førsteminister og leder for partiet SNP. På bildet driver hun valgkamp i Giffnock vest for Glasgow.

Går skotske nasjonalister mot en ny triumf?

PODCAST: Torsdag 6.mai er det en rekke valg i Storbritannia. Det skal velges ny nasjonalforsamling både i Skottland og Wales. Det er lokalvalg i deler av England og borgermestervalg i London og flere andre storbyområder. Valgene er tema for ukas episode av Pod Britannia.

Mest spenning knytter det seg nok til valget i Skottland. Brexit, pandemien og Boris Johnson har sammen gitt ny fyr under kjelen for det skotske nasjonalistpartiet. Etter valget kan partiet trolig danne flertallsregjering alene.

Politiske partiers popularitet følger gjerne en syklus. Storhetstid blir avløst av nedtur hos velgere som går lei; deretter kommer opprydning og nytenkning, før klatringen igjen tar til mot maktens tinder. Slik veksler politiske motstandere om makten, slik flytter velgerne seg mellom dem, på jakt etter nytenkning og andre ansikter.

En slik logikk skulle man også forvente ville utspille seg i Skottland, der nasjonalistpartiet SNP har hatt regjeringsmakten siden 2007. Ser man på hva partiet har oppnådd på disse 14 årene, skulle det være flere gode grunner til å ønske forandring. På områder der skottene har selvstyre har regjeringen ikke mange store suksesser å vise til, som skole og helse.

Identitetspolitikk

Regjeringen har bedt om å bli vurdert på vanlige kriterier, som fattigdomsreduksjon og bedre prestasjoner i skolen. Men i politisk praksis er det identitetspolitikk som dominerer, og den dreier seg om å få være skotte, styre seg selv og, om mulig, ta sats mot et selvstendig Skottland.

Det ønsket har fått ny vind i seilene, til tross for at spørsmålet om selvstendighet har vært regnet som uaktuelt i mange år fremover. I en folkeavstemning i 2014 sa et flertall på 55 prosent av skotske velgere nei til selvstendighet og ja til fortsatt tilhørighet til Storbritannia. Men på de få årene har begivenheter kommet til som har endret spillets gang.

Brexit og korona

Storbritannias avgjørelse om å gå ut av EU ble tatt på grunnlag av et flertall hos engelske og walisiske velgere. I Skottland var resultatet et soleklart ja til fortsatt EU-medlemskap. Det ble raskt tatt til inntekt for en ny debatt om den britiske unionens fremtid.

For skotske nasjonalister var argumentet enkelt nok. EU-utmeldingen er en omveltning så dramatisk at andre grunnleggende veivalg må kunne granskes på ny. Og et flertall av skotske velgere ønsket seg beviselig en annen fremtid enn hva man gjorde sør for grensen.

I 2020 var brexit-prosessen brakt til ende uten at SNP hadde fått gjennomslag i London for sitt ønske om en ny avstemning om selvstendighet. Koronaviruset som rammet det året bidro imidlertid til økt popularitet hos partileder og førsteminister Nicola Sturgeon.

Hun oppnådde stor respekt for et lederskap kjennetegnet av nær og åpen kommunikasjon, ydmykhet og vilje til å lytte til fagfolk. Gjennom et år med nedstengninger og smittevern befestet hun også inntrykket av annerledeslandet i nord, fjernt fra den politiske eliten i London.

Flertall?

Dette prov på lederskap og annerledeshet har Sturgeon og SNP tatt med seg inn i valgkampen for det skotske parlamentet. Vinner partiet flertall her, vil det tolkes som et mandat for en ny folkeavstemning.

Og på papiret ser det meget lovende ut. I meningsmålingene lander SNP et sted mellom 44 og 47 prosent av stemmene.

Kanskje er det nok til å danne en flertallsregjering – og om ikke, vil det grønne partiet tre inn som støtte til både regjering og kampanjen for folkeavstemning.

To rådville kjemper

Det konservative partiet og Labour, gigantene i britisk politikk, står rådløse i møte med SNPs seiersmaskin. Så lenge nasjonalisme/unionisme tegnes opp som den viktigste konfliktlinjen, er det de konservative som har det sikreste grunnfjellet. Partiet mobiliserer ubønnhørlig på unionismens grunn og klarer å fange opp om lag en femtedel av velgerne på det. Støtten er i det minste stabil blant godt voksne, tradisjonelt orienterte velgere.

Med Labour står det verre til. Partiet har fått ny og populær leder i Skottland, men faller mellom to stoler i selvstendighetsspørsmålet. Tidligere var industriområdet sentralt i Skottland Labours kjerneområde. I løpet av det siste tiåret har velgere her – ikke minst de unge – forlatt partiet i en stri strøm i retning SNP. Nasjonalistpartiet står for en sosialdemokratisk visjon for Skottland. Det er en visjon som mangler endel kjøtt på beinet, men det har man med hell forklart med manglende makt til å styre seg selv.

Motparten i London er også av sorten som styrker mobiliseringen omkring skotsk nasjonalisme. SNP gir sitt budskap størst kraft når de kan mobilisere mot høyrepolitikk diktert fra London av en sør-engelsk elite. Boris Johnson passer i den rollen som hånd i hanske.

Valgskred?

Det er gode grunner til å forvente et brakvalg for SNP. Det har gått vane i det, og partiet styrer ufortrødent videre, tvers gjennom skiftende politiske konjunkturer. Om det blir en ny folkeavstemning er uavklart, om den kan vinnes er enda en barriere.

Og deretter kommer spørsmålet om hva slags selvstendig stat Skottland kan bli. Men disse spørsmålene er for another day. Nå handler det om å samle støtte til en visjon for Skottland som ser ut til å være motstandsdyktig mot vær og vind på vei inn i 2020-årene.

I valgepisoden av Pod Britannia kan du høre Trine Andersen i samtale med sine to medredaktører Erik Mustad og Øivind Bratberg.

Du kan høre Pod Britannia gjennom Apple Podcasts og Spotify, eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS