Flyktningkrisen i 2015 har vært med på å forsterke et allerede framtredende fenomen: I møte med en oppfattet ytre trussel hegner enkelte grupper mer om det de oppfatter som kjernen i sin verden, selv om dette er tradisjoner og verdier de har blåst av i mindre turbulente tider.

I Nord-Europa er dette, på godt eller vondt, kristne tradisjoner og verdier.

– Dagens populistiske høyrenasjonalister legger vekt på ekskluderende nasjonalisme, felles opphav og arv. De lager ofte en ensidig kobling mellom kriminalitet og islam, der migranter fra muslimske majoritetsland og deres etterkommere framstilles som en eksistenstrussel mot kristne verdier og vestlig samfunnsorden, sier Cathrine Thorleifsson.

• Les også i Apollon: Bruker fengsel mot migrasjon

Hun er forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) på Universitetet i Oslo. Thorleifsson la i vår siste hånd på en artikkel om hvordan nordiske populister i stadig større grad bruker religion og kristendomsretorikk for å sanke velgere.

Sammen med C-Rex-forsker Anders Ravik Jupskås har hun skrevet kapittelet «Nordic Nationalists and Identitarian Christians in the Age of Migration» i boka Contested Hospitalities in a Time of Migration: Religious and Secular Counterspaces in the Nordic Region, som nylig er sluppet på forlaget Routledge.

Farvel solidaritet?

Det første utslaget i Vesten av den såkalte flyktningkrisen for fire år siden var en bølge av humanitær gjestfrihet. Tyskland nærmest åpnet grensene for syrerne, mens Sverige var på en god andreplass.

Snart ble imidlertid gjestfriheten dempet av krav om restriksjoner og grensekontroll. I våre nærmeste naboland ble flyktningkrisen brukt av høyrenasjonalister til å lage en kobling mellom migrasjon og den angivelige trusselen islam utgjør mot vestlige samfunn.

• Les også i Apollon: Den store, farefulle ferden

– Vi så raskt en mer fiendtlig retorikk som bygger opp under fremmedfrykt. Dette fikk etter hvert stadig mer plass i den offentlige samtalen. Det som egentlig var en humanitær krise og en koordineringskrise i EU, ble framstilt som en sikkerhets- og identitetskrise for hele Europa, sier Thorleifsson.

Populistiske nasjonalister spiller ofte på frykt og nører redsel for det ukjente og fremmede.

– Man kan se på dem som politiske entreprenører, som kreativt bruker religiøse identiteter og tradisjoner til å definere hvem som kan, og ikke kan, tilhøre en nasjon, sier Thorleifsson.

I Ungarn har den autoritære statsministeren Viktor Orbán i økende grad brukt kristendom til å presentere seg selv som den store beskytteren og redningsmannen av en nasjon i fare.

– Rasjonelle bekymringer over for eksempel konsekvensene av migrasjon på økonomi og kultur oversettes ensidig til forenklede skremmebilder, forteller Thorleifsson.

Polariserende nasjonalisme

Thorleifssons konklusjoner er basert på hennes feltarbeid blant populistiske nasjonalister flere steder i Europa.

Høyrepopulistene tilbyr økonomisk og kulturell proteksjonisme til folk som er skuffet over globaliseringens konsekvenser, som nyliberal, økonomisk omstrukturering og endringer i demografien.

– Felles for dem var ønsket om å beskytte og bevare den jødisk-kristne sivilisasjonen. De framstiller migranter fra muslimske land som en eksistensiell trussel, mot nasjonal identitet, levemåte og kristen sivilisasjon, forteller Thorleifsson.

Forskerne definerer populistisk nasjonalisme som ekskluderende og polariserende nasjonalisme som setter moralsk rene og dydige «innsidere» opp mot en gruppe interne, eller eksterne, «outsidere».

• Les også i Apollon: Flest flykter fra klima

– Det handler egentlig om nativisme – ideen om at visse mennesker og krefter truer det opprinnelige «folket». Religionen brukes som et instrument til å ekskludere andre.

De populistiske nasjonalistene har tilsynelatende liten vilje til å se individene i gruppen av nyankomne.

– De ønsker å gjøre distansen så stor som mulig, så man ikke skal bli berørt av «the calling of the other», som det heter, forteller Thorleifsson.

Dette ser man tydelig når enkeltmedlemmer i innvandringsbefolkingen bryter samfunnets lover.

– All kriminalitet blir knyttet til hele kategorier av mennesker. Selektive funn av faktisk kriminalitet blir skalert opp til å gjelde hele grupper av mennesker. Nasjonalister koblet raskt flyktninger ensidig til terrorisme, selv om det ikke var noen gode holdepunkter for det.

Ekskluderende, kristen retorikk

Etter å ha studert høyreradikale partier i Ungarn, Storbritannia og Sverige, vendte Thorleifsson blikket mot Norge.

– Selv om verken svenske Sverigedemokraterna eller norske Frp har noen bekjennelsesparagraf, mobiliserer enkelte politikere fra begge partier ved å bruke en ekskluderende, kristen retorikk.

I artikkelen foreslår forfatterne at religionen er blitt kuppet av populistene. Sverigedemokraterna har også tidligere vært opptatt av kristendommen. Dette har blitt mer framtredende de senere årene, med partilederen Jimmie Åkessons stadige referanser til kristen kulturarv.

– Det kan betraktes som et paradoks at et selverklært sekulært parti som Sverigedemokraterna sier at innvandringen, spesielt fra muslimske land, må begrenses for å beskytte svensk kultur og identitet som er forankret i kristen arv og tradisjoner.

Partienes framvekst kan tolkes som et verdipolitisk opprør mot etablerte partier på høyre- og venstresiden. Forskere beskriver det som en bekjennelse til identitær kristendom, som innebærer at religionen i større grad blir et spørsmål om tilhørighet enn faktisk tro.

Den svenske dystopien skremmer

Særlig retter høyrepopulistene skytset mot islam og muslimer.

Thorleifsson ser et økende samarbeid på tvers av landegrenser.

– Radikale nasjonalister i mange land samarbeider om mobiliseringsstrategier. Mange av tropene (billedlig uttrykk; metafor, journ. anm.) er transnasjonale.

I Sverige mobiliseres det rundt det Thorleifsson kaller den svenske dystopien – det motsatte av idealsamfunnet, utopien.

– Det er et svært dystert syn på samtiden, der det framstilles som at en invasjon allerede er i gang, sier Thorleifsson.

De dystopiske fantasiene blir brukt for å bygge opp under bekymringer ved innvandring og multikulturalisme, hevder forskerne i artikkelen.

– Muslimene presenteres som kriminelle av natur og intolerante, mens nasjonalistene hevder de jobber for toleranse, åpenhet og medborgeres rettigheter.

Begrepsbruken kan smitte

Da daværende innvandrings- og integreringsminister, i skrivende stund eldre- og folkehelseminister, Sylvi Listhaug, reiste over grensa til Sverige, var det med et uttalt mål om å avdekke «svenske tilstander», som man for all del og med alle midler måtte hindre at skulle smitte over Svinesund. Hun viste hvor galt den svenske innvandringspolitikken etter hennes syn hadde båret av sted, og brukte det til å argumentere for strengere politikk i Norge.

Forsker Anders Ravik Jupskås har nettopp sett på hvordan kristne symboler brukes politisk her i Norge.

– Listhaug viser regelmessig til sin kristne tro, og som en av få norske politikere bærer hun korset særdeles iøynefallende, sier Jupskås.

Han har lagt merke til at Listhaug i sin selvbiografi hevder at innvandring ikke bare er en trussel mot velferdsstaten og liberale verdier, men også mot vår kristne kulturarv.

– Det siste gjelder særlig når det gjelder muslimsk innvandring. Ifølge Listhaug er det økte antallet muslimer i vestlige samfunn, inkludert Norge, en av hovedgrunnene til at kristne verdier er under press, sier Jupskås.

Listhaug legger vekt på forskjellene mellom kristne og muslimske samfunn.

– Kristne blir portrettert som fredelige og tolerante, mens muslimer, eller i alle fall en betydelig del av dem, har en hang til å utøve vold og være intolerante.

En måte å måle ytre høyres gjennomslag på, er å se hvordan ord- og begrepsbruken deres siver inn i tradisjonelt mer liberale partier.

– Lederen for svenske Kristendemokraterna, Ebba Busch Thor, har adoptert en lignende retorikk, som legger mer vekt på nativisme (ekskluderende nasjonalisme, journ. anm.), forteller Thorleifsson.

Såkalt innvandringskritiske partier har vokst til i Europa siden 1990-tallet. Det toppet seg etter den økende strømmen av flyktninger i 2015 (se introduksjonssaken til temautgaven på side 22-25).

– Vi ser en kontinuitet tilbake til terrorangrepene 11. september 2001. Det ble satt på spissen under flyktningkrisen. Den fungerte som en «perfekt storm» som gjorde at den radikale høyresiden kunne spille på frykt, for å sanke stemmer.

Denne saken ble først publisert i Apollon.