Frontene står steilt fra første stund. På den ene siden ropes det om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.

Men er det entydig skråsikkert at et embryo med egne gener er en del av kvinnens kropp? Når kvinner tar abort fordi en gentest viser Downs syndrom, settes spørsmålet på sprøytespissen.

Kvinnen verken har eller får Downs syndrom selv. Det er ikke hennes kropp, men feil ved en annen kropp inne i henne som utløser denne spesielle aborten.

Argumentlinjen kan trekkes videre: Er alt inne i kroppen en del av denne kroppen? Uten sammenligning for øvrig, er maten i magen min en del av meg?

Eller enda mer generelt: Er noe inni noe annet en del av dette noe annet? Er bilen inni tunnelen en del av fjellet? 

Respekt for det fødte liv

På den andre siden ropes det om kampen for det ufødte liv. Problemet er at de som roper, oftest mangler tilsvarende respekt for det fødte liv.

Et flertall av amerikanske kristne støtter fortsatt dødsstraff. De står i en gammel og grusom tradisjon, også i vårt land, med henrettelser og tortur av vantro, hekser eller ugifte gravide kvinner.

Selv vårt hjemlige, milde Kristelig Folkeparti støtter at unge menn i det som ironisk kalles kongens klær kan drepe andre unge menn, så lenge det skjer under kommando og i såkalt lovlige former.

Mellom slagordene

Abortdebatten vakler altså videre, og den kan neppe klubbes ned for godt av nye slagord. It is dead, but it won´t lie down, for å parafrasere en gammel sang.

Går det an å be zombien inn i varmen, be den sette seg rolig ned for å gi den et nytt og mer meningsfullt liv?

Og videre: Går det an å smette nytt vett mellom slagordene for og imot reservasjonsrett?

Naturretten

Argumentene til abortmotstanderne bygger på selve grunnmuren for våre verdier, respekten for det enkelte menneskeliv.

Denne respekten er formulert i tanker om naturretten, en viktig inspirasjonskilde for den amerikanske og franske revolusjon, og derfor også vår egen grunnlov.

Thomas Jefferson formulerte den amerikanske uavhengighetserklæringen slik: Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.

Naturens abortlov

Det underlige er at naturen selv ikke bryr seg om denne naturretten. For å si det hardt og brutalt: Naturen sløser med liv, og livnærer seg på død.

Hver høst vasser vi i død, og hver vår har denne døden råtnet til gjødsel for nye spirer. For naturen er liv billig.

Døden er også en viktig forutsetning for evolusjon. Uten at slekter kan følge slekters gang, ingen utvikling fra encellede vesener til mennesker.

Alderdommens kroppslige forfall og døden er ikke uunngåelig. Den er en av evolusjonens store oppfinnelser.

Det finnes riktignok unntak fra regelen om død og nytt liv, i form av organismer som lever tilnærmet evig, i millioner av år. Men for de aller fleste livsformer er døden programmert inn i cellene.

Naturen har sin egen abortlov. Vi blir alle abortert, uten unntak, og aller seinest når vi runder rundt 120 år.

Er liv ukrenkelig?

Mot denne naturlige abortloven står naturretten, menneskets ukrenkelige rett til liv. Men denne naturretten er en menneskeskapt oppfinnelse.

Det gjør ikke naturretten mindre verdifull. Men verdier finnes ikke der ute. De må skapes av oss, og vernes av oss.

Verdiene må også stadig granskes kritisk, og endres når ny innsikt eller nye livsbetingelser gjør det nødvendig. Derfor må vi spørre: Har Thomas Jefferson fortsatt rett? Er naturretten selvinnlysende? Er liv ukrenkelig, uansett og alltid?

Logisk selvmord

Helt siden opplysningstiden har naturvitenskapen vært opptatt av å plukke naturen fra hverandre. Hver del ble katalogisert, og måten de virket sammen på, ble beskrevet som almene og elegante naturlover.

Zoologene brukte de samme metodene. Umælende skapninger på fire og to ble hengt opp i et klassifikasjonstre som forgrener seg utover i rike, rekke, klasse, orden, familie, slekt og art.

Ved begynnelsen av forrige århundre ble vitenskapen brutalt vekket fra drømmen om den perfekte orden.

Risset av rette linjer og perfekte sirkler i det gamle verdensbildet krummet seg lik penselstrøkene i Skrik av Munch.

Selve tiden og rommet var bøyelig som gummi. Drømmen om et helhetlig tankesystem ble spontant abortert da Kurt Gödel fikk det monumentale storverket Principia Mathematica til å begå logisk selvmord.

To organismer, eller en?

Livets strunke klassifikasjonstre er også i ferd med å vokse til et uregjerlig villnis. Genanalyser bringer slektskap mellom arter som var plassert på vidt forskjellige grener ut fra ytre kjennetegn.

Men enda mer vidunderlig forvirrende er biologiens svar på Kurt Gödel, økologen som stiller spørsmålet: Kan en organisme defineres entydig? Hvor slutter den ene organismen, og hvor begynner den neste?

Symbiosen mellom vår egen kropp og bakterier og virus i tarmene er bare ett av eksemplene på at dette spørsmålet, lik utsagnene i Principia Mathematica, aldri kan få noen entydig fasit.

Vi kan også konkretisere spørsmålet ut fra vårt tema: Hvor slutter mor, og hvor begynner embryo? Er mor og embryo to organismer, eller en?

Livet større enn livet

Og enda mer grunnleggende stiller den økologiske Gödel spørsmålet: Hvor slutter livet, og hvor begynner døden?

Naturen kjenner ingen forskjell mellom levende og dødt. Levende celler fungerer etter akkurat de samme naturlover som materie vi ikke regner for levende.

Og hva viktigere er: Levende og død materie er vevet sammen i en helhet. Du kan ikke skille livet fra atmosfæren, mineralene i jorda eller fusjonsprosessene som får sola til å lyse.

En slik gryende forståelse av at helheten finnes i hver enkelt av oss, og at hver enkelt av oss er en liten del av helheten, kan få oss til å våge den gödelske tanken: Livets endelige mål er ikke livet.

Dø, om så det gjelder

Jo mer vi klamrer oss til livet, det være seg født eller ufødt, jo mindre levende er vi. Den menneskeskapte naturretten kan komme til å sperre mennesket ute fra den store helheten, gjøre livet lite og feigt.

Siste vers av en dansk salme sier: Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller.

Hvis mor og embryo er som en organisme, og hvis denne organismen er en del av den store livets og dødens helhet, da vil en abort være en ørliten del av denne livskampen.

Ditt valg

Er dette en blasfemisk bruk av salmen? Det er det bare ett menneske som kan svare på: Den enkelte kvinne. Hun alene vet hvordan hun lever seg inn i denne helheten.

Salmen kan dessuten gi oss en viktig presisering: Du - eller ditt utvidede du - kan dø, om så det gjelder. Men liv og død må leve seg ut fra deg selv.

Beslutningen kan ikke fattes av fremmede. Den kan ikke gjøres av en diktator, en domstol, en bøddel, en abortnemd, av en fastlege. Verden har sett for mange selvutnevnte dommere over andres liv og død.

Fastlegens kropp

Hva med reservasjonsretten? Er den en fordekt tilbakeføring av autoritet i dette valget over liv og død, tilbake en myndighetsperson, i form av legen?

Heller ikke dette spørsmålet har et enkelt svar. Når kvinnen oppsøker legen og ber om henvisning til abort, gjør hun ikke bare et valg for seg selv. Hun bringer et annet menneske inn i dette valget.

Fastlegen har også rett til å bestemme over sin kropp, i begrepets mest grunnleggende forstand. Hvis fastlegens livsvalg gjør det umulig å henvise kvinnen videre, hva så?

Et enkelt svar er å be fastlegen finne seg noe annet å gjøre. Jeg er ikke enig i en slik måte å løse problemet på. Befolkningen er sammensatt av mennesker med mange forskjellige livsholdninger, og fastlegene som yrkesgruppe bør speile dette mangfoldet.

Sivil ulydighet

Men hinsides denne vurderingen bringer reservasjonsretten opp en større og mer almen rett: Retten til å nekte å delta i noe som strider mot ens innerste overbevisning.

Noen ganger tar mennesker den retten i egne hender. Da kalles det sivil ulydighet, slik vi så den da miljøvernere lenket seg fast i Stilla for å hindre utbygging av vannkraft i Altaelva rundt 1980.

I andre tilfelle er en slik reservasjonsrett lovfestet. Et eksempel er militærnekterloven. Etter noen meningsløse måneder i de såkalte kongens klær, ble jeg selv militærnekter noen år tidligere.

Den rasende dommeren

Kan jeg virkelig sammenligne militærnekting med legers reservasjonsrett? På en måte er ordningene forskjellige.

Militærnekteren trer ut av en posisjon nederst i en militær kommandokjede. Legen er en myndighetsperson som er betrodd offentlig autoritet.

Likevel - jeg hadde opplevelser rundt militærnektingen som fikk meg til å se at det også finnes paralleller.

Det ble nemlig nødvendig å gå gjennom en rettssak før jeg fikk godkjent søknaden om siviltjenesten. Rettsaken var en selsom opplevelse.

Min motstander, aktor, var en hyggelig mann som holdt seg til saken. Dommeren i byretten var derimot en skremmende figur. Jeg husker ennå hvordan han plutselig og overraskende brøt ut av sin profesjonelle nøytralitet.

- Vet du hva de gjorde med slike som deg under siste krig? De sendte dem først ut i minefeltet, sa han rasende.

Svikere

Når jeg nå hører aborttilhengere hudflette leger som reserverer seg, klinger ekkoet av dommeren fra rettssalen i bygningen som den gangen huset Oslo byrett.

I hans øyne var jeg nemlig en sviker. Slike som meg sviktet sin plikt til å forsvare fedrelandet. De lot andre ofre seg i den edle kamp for de høyeste verdier.

For aborttilhengerne er de reserverte legene også svikere. De svikter kvinnens kamp for retten til å bestemme over sin egen kropp, sitt eget liv.

Ingen fasit

Hva blir så konklusjonen på alle disse tankene? Det er ingen entydig konklusjon.

Hvis begge sider kunne slutte å svinge om seg med slagord, og isteden begynne å snakke sammen, kunne de kanskje slå følge med de sørgende matematikerne rundt Principa Mathematica og andre smuldrende sannhetsmonumenter for å innse: Det finnes ingen absolutt og eviggyldig fasit.

Lenker:

Kevin H. Wozniak, Andrew R. Lewis: Reexamining the effect of christian denominational affiliation on death penalty support, Journal of Criminal Justice, 2010

Nær ni av ti velger abort ved Downs-diagnose, kortnytt, forskning.no/NTB

Fosvarspolitikk, politisk program, Kristelig folkeparti