Mens det foreligger mange studier og rapporter om likestillings- og diskrimineringsutfordringer for innvandrere, er det tilsvarende materialet for samer langt tynnere.

Og nesten ikke-eksisterende for nasjonale minoriteter, som omfatter jøder, rom (sigøynere), romani (tatere), kvener/norskfinner og skogfinner, hvis man ser bort fra studier som gransker fortida.

Det viser rapporten Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge som er skrevet av Arnfinn H. Midtbøen og Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

De to forskerne har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gått gjennom eksisterende forskning om diskrimineringssituasjonen for samer, nasjonale minoriteter og innvandrere. Rapporten, som ble offentliggjort i dag, bekrefter at alle grupper møter diskriminering, men at det er gjort lang mer forskning på slike problemer blant innvandrere enn for samer og nasjonale minoriteter.

• Fra den samme rapporten: Diskriminering kan gå i arv

Tre grunner

– En viktig årsak til dette er åpenbart tilgang til data. Vi har mye statistikk som gjelder innvandrere, men siden det ikke føres statistikk over etnisitet mangler vi data som gjelder samer og nasjonale minoriteter som er norske statsborgere. Denne mangelen på data gjenspeiler seg i hva det forskes på, kommenterer Midtbøen.

Foruten tilgangen på data peker Midtbøen på oppmerksomheten rundt nye innvandrere som en viktig grunn til at det har vært forsket mye mer på innvandrere enn på samer og nasjonale minoriteter.

– Oppmerksomheten har vært stor og innvandrertemaet ofte brennbart. Det har bidratt til ekstra interesse for forskning på innvandrere. Samtidig har det ført til at det forskningsfeltet er blitt prioritert og at viljen til å finansiere det er blitt større. 

Nasjonale minoriteter

Det som tilsynelatende interesserer forskerne minst er dagens situasjon for landets fem nasjonale minoritetsgrupper: jøder, rom (sigøynere), romani (tatere), kvener/norskfinner og skogfinner. I tråd med Europarådets rammekonvesjon har disse gruppene rett til å vedlikeholde eget språk, religion og kultur, men i hvilken grad de likevel blir diskriminert foreligger det lite informasjon om.

– I den grad noe overrasket meg i arbeidet med denne rapporten, må det være hvor lite det er forsket på nasjonale minoriteter. Mindre enn jeg trodde, og på kvener og skogsfinner ingenting i det hele tatt, forteller Midtbøen.

Riktignok får enkelte rapporter og masteroppgaver fram at det foregår diskriminering av nasjonale minoriteter, men noen større og systematiske analyser er ikke gjennomført. Ifølge rapporten har forskning på nasjonale minoriteter i stedet primært vært konsentrert om fortidens urett og overgrep overfor enkeltgrupper.

– Forskning på nasjonale minoriteter har hatt et klart kompensatorisk preg. Den har båret preg av ønsket om å bøte for tidligere urett, noe som også legger litt føring på selve forskningen og resultatene, sier Midtbøen. 

Samene

Når det gjelder samene, bekrefter det pågående Saminor-prosjektet (Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning) at de fortsatt diskrimineres, selv om situasjonen er blitt bedre enn i «gamle dager».

– Det er det første, store og brede forskningsprosjektet som kartlegger levekårene for samer. Og et interessant funn er at prosjektet viser en sammenheng mellom opplevelsen av å være diskriminert og helsetilstanden, forteller Midtbøen.

Ifølge Midtbøen og Lidéns rapport har blant annet hver fjerde samisktalende mann og hver tredje samisktalende kvinne opplevd etnisk diskriminering. Det mangler imidlertid forskning som systematisk undersøker om samer opplever diskriminering i arbeids- og boligmarkedet.

– Saminor-studien er viktig, men problemet er at den bare tar for seg samer i et avgrenset geografisk område og kaster derfor ikke lys over samenes situasjon i Sør-Norge og større bykommuner. Her gjenstår fortsatt mange ubesvarte spørsmål, sier forskeren.

Innvandrere

Som en følge av innvandrerbefolkningens størrelse, og ikke minst at fødeland og foreldres fødeland er registrert i offentlig statistikk, er forskningen på likestillings- og diskrimineringsproblemer blant innvandrere langt mer omfangsrik enn tilfellet er for samer og nasjonale minoriteter.

Det gjennomgåtte forskningsmaterialet viser at over 50 prosent av innvandrerne svarer bekreftende på at de har opplevd diskriminering på ett eller flere områder. Menn oftere enn kvinner, unge oftere enn eldre.

– Her er forskningsmaterialet så stort og resultatene så entydige at det er på tide å legge diskusjonen død om hvorvidt innvandrere blir diskriminert eller ikke. Svaret er et klart ja, sammenfatter Midtbøen.

På tide å gå videre

Svaret er ikke bare ja, diskriminering forekommer i tillegg på de fleste samfunnsområder. I skole og utdanning, på arbeids- og boligmarkedet og i mediene. Blant annet viser undersøkelser fra arbeidsmarkedet at søkere med utenlandske navn har 25 prosent lavere sannsynlighet for å kalles inn til et jobbintervju, sammenliknet med likt kvalifiserte søkere med norske mann.

Og ifølge studier av boligmarkedet har menn med arabiske navn som jobber i lavstatusyrker 25 prosent lavere sannsynlighet for å få leid en bolig sammenliknet med kvinner i høystatusyrker. Samtidig får innvandrere som ytrer seg i mediene oftere enn majoriteten ubehagelige og nedlatende kommentarer rettet mot deres religiøse eller etniske bakgrunn.

– Forskning kan i sin natur ha mest fokus på problemområder, men for forskning på innvandrere synes nå tiden moden for en dreining mer i retning av å finne psykologiske og sosiale årsaker til diskriminering. Og i forlengelsen av dette, forske mer på hva slags tiltak som virker og ikke virker for å bedre situasjonen for innvandrere. I USA har man forsket mye på dette, men i Norge svært lite, kommenterer Midtbøen.

Referanse:

Midtbøen og Lidén: Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang (pdf). Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2015:01.