Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Selv om du har sagt ja til å bruke tjenestene til en nettside, har du likevel krav på et sterkt personvern. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Hvor mye kan du finne ut om vennen til en venns venn via Facebook?
Med mindre folk i din omgangskrets har et spesielt oppmerksomt forhold til personvern, er det gode sjanser for at du kan finne ut en hel del. Alder, sivilstatus, bosted, handlevaner, politiske meninger – det er nesten ikke grenser for hva vi skriver om på nettet, mer eller mindre tankeløst.
De fleste av oss bekymrer oss likevel mindre for potensiell overvåkning som vi bidrar til selv, enn for et overvåkningskamera på den lokale kiosken.
André Jansson og Miyase Christensen ved Karlstads universitet og Kungliga Tekniska Högskolan i Sverige har nylig avsluttet et forskningsprosjekt om hvordan folk forholder seg til grenser for privatliv og overvåkning i nye medier.
De mener det er viktig å ikke få det Christensen kaller et neoliberalt forhold til personvern:
– Offentlige institusjoner og selskaper som Facebook og Google kan ikke bryte borgerrettighetene våre, selv om vi har kjøpt tjenestene deres, sier hun.
Yngre, venstrevridde kvinner mest bekymret
Forskerne har gjort spørreundersøkelser i den svenske befolkningen, og dessuten intervjuet 40 forskjellige svensker mer i dybden.
Både folk bosatt i småbyer, innvandrere i Stockholmsområdet og urbane og globalt mobile mennesker fra Stockholm sentrum har fått si sin mening om hva slags overvåkning de bekymrer seg for – eller ikke bekymrer seg for.
Noen av dem er mer oppmerksomme på overvåkning og potensielle privatlivsproblemer enn andre, viser undersøkelsene:
Eldre mer enn yngre, kvinner mer enn menn, venstrevridde mer enn høyrevridde.
Dessuten stoler vi mindre på eksterne teknologier enn på interne, sier Christensen. Ekstern og intern er ord som sier noe om teknologien er blitt en naturlig del av deg eller ikke.
– Vi har mobilen nær kroppen vår, da er det mindre sannsynlig at vi ser den som et verktøy for overvåkning vi mer på den som en intern teknologi som ikke overvåker oss. Overvåkningskameraer er eksterne, da har vi lettere for å oppfatte dem som en ovenfra-og-ned-overvåkning, forklarer forskeren.
– I virkeligheten er forskjellen selvsagt at mobiler er mye mer sofistikerte i måten de kan brukes til å overvåke deg, men mange brukere ser dem ikke på den måten.
Ofrer nettsikkerhet på alteret til det praktiske
De fleste av oss later ikke engang som at vi skummer gjennom avtalen før vi trykker ”Godta” på brukervilkårene til Google, Facebook, Amazon, Reddit eller hvilken som helst side. Teksten er for lang, for komplisert, og ”alle andre gjør det jo”.
Annonse
Vi ofrer vår nettsikkerhet på det praktiskes alter.
– En vanlig oppfatning er at så lenge jeg ikke har gjort noe galt, bekymrer jeg meg ikke. For hvis jeg bekymret meg, måtte jeg slutte å bruke tjenestene, og det blir umulig, sier Christensen.
Den holdningen hører man også fra staten, når den skal rettferdiggjøre inngripen i borgernes privatliv.
– Men når alle bruker tjenestene, kan de virkelig være så ille for personvernet?
– Det kommer an på hvor langt informasjonen du legger igjen når. Den kan være der for alltid, og du vet ikke hvor din personlige informasjon til slutt ender opp. Selv om du stenger kontoen din, forblir informasjonen der, sier Christensen.
Den som kjøper, samtykker?
Miyase Christensen (Foto: privat)
I et slikt system er det viktig å huske på forskjellen mellom borger og forbruker, sier Christensen. Vi er begge deler, men forbrukerlogikken kan likevel aldri ta helt over for borgerrettighetene:
– Det neoliberale argumentet er at selskapene har retten på sin side, fordi forbrukeren samtykker ved at de kjøper eller bruker tjenestene deres, sier forskeren.
– Vi burde definitivt ikke gå den veien, for vi har sivile rettigheter som strekker seg videre enn de tingene vi kjøper. Det er her forbrukergrupper kommer inn.
Sivile rettighetsgrupper kan sette seg inn i alle de avtalene den enkelte bruker ikke orker eller gidder å finne ut av, og varsle når de går for langt i å ta seg til rette med våre personlige data.
Annonse
Et naturlig eksempel på en slik gruppe i Norge er Datatilsynet, selv om det ikke kommer fra sivilsamfunnet, men er under Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Ikke den enkeltes ansvar alene
Christensen trekker frem Facebook Beacon som et eksempel: Beacon var en tjeneste lansert i 2007, som umiddelbart koblet kontoen din opp mot kjøpshistorikken din på nettbokhandelen Amazon. Tanken var at vi da kunne dele det vi leser enklere.
Men hva om det du leser er en guidebok til hvordan du skal gå frem i skillsmissen du ennå ikke har fortalt din mann om? Eller en selvhjelpsbok for homofile som ønsker, men ikke tør å komme ut av skapet?
Det ble et sterkt press fra sivilsamfunnet og aksjonsgrupper mot Beacon, og Facebook endte opp med å legge ned hele tjenesten.
Christensen understreker at om du personlig ikke synes det er noe problem å dele hele livet ditt på nettet, står du fritt til å gjøre det. Hun vil ikke være moralistisk, men fokuserer på det store perspektivet og følgende for samfunnet, politikken og økonomien:
– Dette er en sosial forhandlingsprosess, og både vi, borgerrettighetsgrupper, selskaper og staten har et ansvar for at borgerrettighetene blir bevart, sier Christensen.
