Tidligere undersøkelser har dokumentert det som kanskje virker opplagt:

Gutter og menn er generelt langt mer fascinert av videospill enn jenter og kvinner, skriver nettstedet Science Daily.

En amerikansk studie fra 2007 viste blant annet at unge menn har to til tre ganger så stor tilbøyelighet til å bli hekta på spill som “Halo”, som unge kvinner.

En ny studie går nå et skritt lenger, og forsøker å forklare hvorfor det er slik.

Lite forskning

Til tross for at spillbransjen har blitt en av verdens absolutt viktigste underholdningsindustrier, er det gjort forholdsvis lite forskning på hva som skjer i hodene til de som spiller data- og videospill.

- Enda mindre er gjort for å finne ut av kjønnsforskjeller når det gjelder hvordan vi opplever videospill, kommenterer forskerne ved Stanford-universitetet i California, USA.

Studien, som hevdes å være den første av sitt slag, er nylig publisert i Journal of Psychiatric Research.

Klikke på baller

Forskerne startet med å lage sitt eget videospill, som neppe ville fått adrenalinet til å pumpe hos erfarne “gamere”.

Det enkle spillet gikk ut på å klikke på små baller på skjermen, før de traff en “vegg” midt på skjermen.

Jo flere baller spillerne klarte å klikke på med musen slik at de forsvant, jo større vokste veggen seg som “belønning”.

Spillet demonstrer på en svært enkel måte det som også er et gjennomgangstema i mange avanserte videospill:

Å løse oppgaver for å vinne et så stort territorium som mulig.

Skannet hjernen

22 unge menn og kvinner deltok i studien. Mens de spilte ble hjernen deres skannet ved hjelp av fMR (funksjonell magnetisk resonans tomografi).

fMR-maskinen avslørte hvilke deler av hjernen som var mest aktiv mens deltakerne spilte.

Det viste seg at det som skjer i hodet på en mann som spiller, ikke er det samme som hos kvinnene.

Belønning

Hos begge kjønnene registrerte forskerne økt aktivitet i en del av hjernen som assosieres med belønning og avhengighet (“mesocorticolimbic center”).

- Men aktiviteten i dette området var mye større hos mennene enn hos kvinnene, kommenterer professor i psykiatri, Allan Reiss.

Han har ledet studien ved Stanford-universitetet.

Sterkere koblinger

Hos de mannlige spillerne oppsto det også mye sterkere koblinger mot andre deler av hjernen, enn hos kvinnene.

Blant annet registrerte forskerne økt aktivitet også i den orbifrontale cortexen, et område som forskere tror kan spille en rolle for forventninger og beslutninger.

- Jo sterkere forbindelsene mot de andre hjerneområdene var, dess bedre klarte spillerne å løse oppgaven, kommenterer forskerne.

Og mennenes hjerner var altså tettere koblet under spillets gang.

Vant territorium

En annen interessant forskjell forskerne fant, var at mennenes hjerner responderte sterkere på erobring.

Noen av ballene ga nemlig mer territorium når de ble klikket på enn de andre, og det utnyttet mennene mye mer enn kvinnene.

Jo mer territorium mennene erobret, dess større aktivitet kunne forskerne også registrere hjerneområdene for belønning.

- En så tydelig sammenheng så vi ikke hos kvinnene, skriver forskerne i rapporten.

Mannlig instinkt

Dette tolker de som at menn føler en større tilfredsstillelse når de klarer løse denne typen oppgaver i videospill.

- Det virker som om mennene har et sterkere instinkt for erobring enn kvinner. Hvis man ser på menneskehetens historie, så er et slikt funn kanskje ikke så veldig overraskende, kommenterer professor Reiss.

Forskerne ved Stanford-universitetet tror at mannens hjerne rett og slett er “skrudd sammen” på en måte som gjør at mange videospill virker svært appellerende.

- Mange av de mest populære spillene hos mannlige spillere handler nettopp om aggresjon og kamp om over territorier, påpeker Allan Reiss.

At den mannlige hjernen synes det er så tilfredsstillende å spille, kan også forklare hvorfor menn så mye lettere blir “hekta” på videospill enn kvinner, i følge forskerne.

REFERANSE:

F. Hoeft, C. L. Watson, S. R. Kesler, K. E. Bettinger & A. L. Reiss, Gender differences in the mesocorticolimbic system during computer game-play, Journal of Psychiatric Research, årgang 42, nr. 4, s. 253-258, mars 2008.

LENKE:

Les artikkelen i Science Daily