I den digitale tidsalderen er alt bare et par klikk unna – det gjelder også unike bilder fra danmarkshistorien, som tidligere har blitt gjemt vekk i støvete arkiver.

Nå har Det kongelige bibliotek gjort 6500 historiske bilder fra 1536 til 1917 tilgjengelig på nett.

Med utgangspunkt i denne samlingen gir vi deg en digital gjennomgang av danmarkshistorien fra reformasjonen til salget av De danske vestindiske øyer.

1534–36: Grevens feide

København er under beleiring!

Det er vanskelig å forestille seg i dag, men av mange historikere betraktes «grevens feide» som den siste borgerkrigen i Danmark.

Krigen er en blanding av en enkel tronfølgestrid og en ulmende religionskonflikt som herjet Europa etter at Martin Luther i 1517 spikret opp sine berømte teser i en kirkedør i Wittenberg.

To christianer sto mot hverandre: hertug Christian av Slesvig-Holstein, som var lutheraner og hadde adelen på sin side, mot kong Christian II, som hadde støtte hos allmuen.

Krigen startet i hansabyen Lübeck, der Christian IIs håndlanger, grev Christoffer av Oldenburg, som konflikten er oppkalt etter, angrep Holstein i mai 1534.

Deretter fortsatte krigen i store deler av Danmark – fra Jylland til Skåne. Det endte med at hertug Christian, som hadde støtte fra Jylland, Sverige og Preussen, vant krigen og den danske tronen.

8. mars 1535 lot han seg krone i Viborg, og han har senere blitt kjent som Christian III.

1536: Reformasjonen innføres

Som et direkte resultat av Christian IIIs seier, ble de katolske biskopene i landet fengslet.

Senere samme år, 30. oktober 1536, ble reformasjonen offisielt innført i Danmark.

Siden den gang har Danmark vært et protestantisk land.

1563–70: Den nordiske sjuårskrigen

Det turbulente århundret fortsatte.

Denne gang var det imidlertid ikke interne stridigheter som førte til krig og ødeleggelse, men den evige fienden – svensken.

4. september 1563 ble den avgjørende gnisten i en allerede ulmende konflikt tent ved et sammenstøt på Østersjøen, da et dansk skip traff et svensk admiralskip med et varselskudd.

Det dansk-norske riket hadde allerede vist interesse for å gjenskape Kalmarunionen og samle de nordiske kongerikene.

Svenskene ville derimot dominere Norden selv og åpne sjøveien gjennom Østersjøen, Øresund og Danmark, så kanskje ventet man bare på en unnskyldning for å begynne ekspansjonen.

Krigen varte sju år (derav navnet), og kampene foregikk primært i Skåne og Sør-Norge.

I løpet av krigen ble svært mange sivile drept. 100 000 av en befolkning på 700 000 svensker antas å ha mistet livet.

Freden ble signert 15. juli 1570 i den polsk-tyske havnebyen Szczecin, etter initiativ fra den tyske keiseren.

1618–48: Tredveårskrigen

Fra 1618 – 100 år etter Luthers teser skapte kaos i Europa – raste kampene mellom protestanter og katolikker fortsatt på kontinentet.

Danmark gikk inn i krigen på den protestantiske siden i 1625, da Christian IV ble valgt som hærfører for de nordtyske protestantiske statene.

Han samlet en hær på 20 000 mann, og 17. august 1626 dro han i krigen mot den katolske fienden ved Lutter am Barenberge i Nord-Tyskland.

Slaget endte med et enormt nederlag for Christian IV og hans protestantiske tropper.

Christian IV tapte prestisje, og den danske økonomien ble brakt i kne. I 1629 var han tvunget til å signere freden i Lübeck.

Med den mistet han makten over en rekke nordtyske områder, men fikk lov til å beholde Jylland. Han lovet dessuten at han ikke ville blande seg inn i krigen framover.

For å bringe orden i økonomien skrudde Christian IV kraftig opp i tollen i Øresund og Elben – to viktige handelsruter som var på danske hender.

Det irriterte de andre handelsnasjonene i Europa, og selv om Christian IV hadde lovet å holde seg ute av krigen, ble han altså halt inn i den igjen.

13. desember 1643 angrep svenskene i Holstein med om lag 16 000 soldater. Svenskene ble støttet av Nederland, og plutselig lå Christian IV i krig med sine gamle protestantiske venner.

Feiden resulterer i noen voldsomme sjøslag. Mest kjent er slaget ved Kolberger Heide, der Christian IV ble blind på det ene øyet.

Scenen er senere gjort uforglemmelig med Johannes Ewalds kongesang «Kong Christian stod ved højen mast» i 1778, og et monumentalt maleri av Wilhelm Marstrand som du i dag kan se i Roskilde domkirke.

1659: Stormingen av København

Danmark kom igjen i krig med svenskene.

Landet hadde akkurat inngått freden i Roskilde i februar 1658, men den var ikke Karl X Gustav av Sverige fornøyd med, og han bestemte seg for å innta København en gang for alle.

Den svenske hæren gikk i land ved Korsør med 4400 fotfolk og 1200 ryttere 7. august 1658. De nådde Valby Bakke 11. august og deretter slo de leir omkring den såkalte Carlstad – det som i dag er Brønshøj og Utterslev.

I 1658 og to år framover var København omringet av et svensk jerngrep. Under beleiringstiden hadde svenske spioner utsett seg festningens svakeste punkter – den nye og fortsatt ikke ferdigbygde Østervold.

11. februar 1659 forsøkte svenskene å storme byen.

Danske spioner hadde allerede funnet ut at angrepet vil finne sted natt mellom 10. og 11. februar, så danskene var forberedt.

Hovedangrepet ble rettet mot Slotsholmen, men københavnerne motstod flere angrepsbølger.

Ved femtiden om morgenen ga svenskene opp og trakk tilbake seg. Angrepet har senere blitt kjent som Stormingen av København.

1660: Eneveldet innføres

Freden mellom Danmark og Sverige ble signert 26. mai 1660, og Danmark måtte avgi Skåne, Blekinge og Halland.

Krigen hadde ruinert Danmark. Derfor ble det kalt inn til stendermøte i København for å få orden på rikets økonomi.

Det ble bestemt at Danmark skulle gå fra valgkongedømme, der kongen ble valgt av riksrådet, til enevelde, slik at tronen skulle gå i arv og kongen skulle få uinnskrenket makt.

1728: København brenner

20. oktober 1728 brøt det ut en brann i en eiendom ved Vesterport i København.

Brannen varte i tre dager og la det meste av det indre København i aske.

I alt 4087 hus, seks kirker, store deler av universitetet og en rekke andre offentlige bygninger brant ned.

Brannen var en viktig årsak til at det er få spor etter middelalderen i dagens København.

1733: Stavnsbåndet innføres

I 1733 erklærte kong Christian VI en lov som bandt alle menn i alderen 14 til 36 år til det godset eller den herregården der de var født.

Loven ble kjent som stavnsbåndet.

Stavnsbåndet ble innført fordi Danmark sto overfor en landbrukskrise. Flere og flere flyttet til byen, og det var viktig å sikre arbeidskraften i landbruket.

Mot slutten av 1700-tallet spirte opplysningstanken, og stavnsbåndet ble opphevet allerede i 1788 på grunn av nye landbruksreformer.

1772: Struensee henrettes

Som et ledd i den blomstrende opplysningstanken fant en av danmarkshistoriens mest berømte henrettelser sted:

Henrettelsen av Johann Friedrich Struensee, kong Christian VIIs tyske livlege og en av de mest sentrale skikkelsene i den danske opplysningshistorien.

Han var en omstridt figur. Ikke bare på grunn av hans litt for idealistiske opplysningsideer, men også på grunn av affæren med dronning Caroline Mathilde.

Om morgenen 28. april 1772 på Østerfælled ble Struensee halshogd foran 30 000 av de i alt 70 000 menneskene som på den tiden bodde i København.

Om det var på grunn av sine politiske ideer eller affæren med dronningen, strides historikere fortsatt om.

1801: Slaget på Reden

Vi befinner oss i noen turbulente år i europeisk historie.

Opplysningstiden nådde kokepunktet da Den franske revolusjon ble innledet i 1789. Revolusjonen fører til en rekke kriger på kontinentet – de såkalte revolusjonskrigene, som senere utviklet seg til napoleonskrigene.

I 1801 dominerte Napoleon store deler av det europeiske kontinentet, mens Danmark-Norge, sammen med Sverige, Preussen og Russland befant seg i en forholdsvis komfortabel og nøytral posisjon.

Passiviteten fikk britene til å skjelve.

De var ikke minst redde for trusselen mot sin dyrebare flåte. Derfor bestemte for å gå til angrep, og det skjedde 12. mars 1801.

Angrepet ble rettet mot Danmark-Norge – mer presist København – og tidspunktet var ikke tilfeldig. Det meste av den dansk-norske flåten lå på land etter vinteren, mens den russiske flåten i øst var avskåret bak isen.

Danmark-Norge forberedte seg på angrepet ved å legge en forsvarslinje av skip langs den første ankerplassen utenfor havnen, Reden.

2. april 1801 startet britene angrepet. Det er fortsatt usikkert hvor mange som egentlig døde – tallene varierer mellom 1135 til 2215 – og historikere er også uenige om hvem som vant slaget.

Det er imidlertid sikkert at kronprins Frederik VI under slaget aksepterte en våpenhvile som var foreslått av den britiske viseadmiralen Lord Nelson.

Våpenhvilen førte til fredsforhandlinger som endte med at Danmark-Norge trakk ut seg av nøytralitetsforbundet med Sverige, Preussen og Russland og sluttet fred med britene 23. oktober 1801.

1807: Københavns bombardement

Bare seks år etter fredsavtalen med britene ble København rammet av et voldsomt bombardement. Igjen var det britene som sto bak.

Det var enda en brikke i napoleonskrigene.

Britene var nervøse for at franskmennene skulle overta den mektige danske flåten.

Danmark hadde nemlig gått i allianse med Napoleon.

Derfor sendte Storbritannia i juli 1807 en invasjonsflåte mot Øresund for å ta over flåten.

16. august passerte britene Vedbæk uten motstand fra dansk side, og 1. september framsatte de krav om at danskene skulle overgi seg og utlevere flåten.

Den øverste danske kommandanten, Ernst Peymann, reagerte ikke.

Klokken 19.30 2. september begynte bombardementet. Det varte tolv timer i første omgang, men det fortsatte i flere dager.

Først 6. september ble flåten utlevert etter voldsomme tap og voldsomme ødeleggelser i København.

Danmark mistet dermed forutsetningene for å beskytte handelen på havet, og det var slutten på den perioden som hadde gjort København til en av de viktigste byene i østersjøområdet.

1849: Danmarks Riges Grundlov

Begynnelsen av 1800-tallet var begivenhetsrikt, og den neste krisen var «Statsbankerotten» i 1813. Hertugdømmet Holstein ville løsrive seg, og det nye borgerskapet kritiserte den eneveldige kongsmakten.

Christian VIII døde 20. januar 1848, men før sin død hadde han pålagt sin sønn, Frederik VII, å innføre en grunnlov for staten Danmark – det vil si kongeriket, koloniene og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg.

Frederik VII handlet raskt. Bare en uke etter at han fikk kronen, la han fram et grunnlovsutkast basert på et felles riksråd for kongeriket og hertugdømmene.

Den nye bevegelsen av nasjonalliberale politikere var imidlertid ikke fornøyd. De ville ha en mer demokratisk grunnlov (med lik stemmerett og frie borgerrettigheter) og en mer nasjonalistisk utenrikspolitikk, som blant annet innebar at man skulle innlemme Slesvig i det danske kongeriket.

21. mars 1848 hadde de liberale planlagt en stor demonstrasjon som skulle gå mot kongens bolig ved Christiansborg. Demonstrantene ville kreve at kongens regjering skulle gå av.

Frederik VII hadde imidlertid kommet demonstrantene i forkjøpet. Han hadde allerede sparket ministrene sine. Dermed var det åpnet for en overgang fra enevelde til demokrati.

22. mai 1848 dannet man en koalisjonsregjering – det såkalte Marsministeriet. Det bestod av nasjonalliberale politikere og mer konservative krefter, blant annet tidligere ministre.

Like etter erklærte Frederik VII at han ikke lenger så seg som eneveldig konge, og dermed var styreformen de facto et konstitusjonelt monarki.

Marsministeriet sto for første utkast til en grunnlov. Den ble senere utarbeidet og ferdigskrevet av en forsamling av 114 folkevalgte og 38 menn valgt av kongen.

Sommeren 1849 var det historiske dokumentet klart, og 5. juni 1849 signerte Frederik VII grunnloven av 1849, som besto av 100 paragrafer.

1864: Den andre slesvigske krig

Marsrevolusjonen i 1848 ga ikke bare Danmark en grunnlov og det avgjørende skrittet mot et folkestyre.

Den avfødte også en krig mot hertugdømmene i sør, som også var fanget i en konflikt mellom nasjonalliberale og konservative krefter.

Krigen har senere blitt kjent som den første slesvigske krig eller treårskrigen – den varte nemlig fra 1848 til 1850.

I 1864 blusset konflikten opp igjen.

De tyske opprørernes drøm om en egen stat etter den første slesvigske krig, og siden den gang hadde hertugdømmene vært gjenstand for massive politiske spenninger – ikke bare i en dansk, men også i en europeisk storpolitisk kontekst.

Danmark drev diverse diplomatiske krumspring for å holde dem på danske hender, men samtidig så Preussen og Østerrike uroen som en mulighet for å ta over disse områdene.

Internt var det også ulike interesser som trakk i mange retninger. Noen ville være danske og andre tyske, og noen ønsket folkestyre og en fri grunnlov, mens andre ville bevare de konservative hertugdømmene.

Spenningene ble for alvor utløst da Danmark i 1863 innførte November-grunnloven, som skulle gjelde for Danmark og Slesvig.

Formålet var å knytte Slesvig tettere til Danmark og samtidig markere avstand til Holstein, som var vanskeligere å ha med å gjøre.

Preussen og Østerrike var ikke fornøyd, og 16. januar 1864 stilte et krav om at grunnloven skulle oppheves, og at danske tropper skulle trekke seg ut av Slesvig innen 48 timer.

Danmark overså kravet, og 1. februar ble den prøyssisk-østerrikske okkupasjonen av Slesvig innledet. Dermed var andre slesvigske krig en realitet.

Kampene varte til 20. juli samme år, og krigen gjorde at hertugdømmene Holstein, Slesvig og Lauenborg ble innlemmet i Preussen.

1915: Kvinner får stemmerett

Slesvig-Holstein var tapt. Nå kom en annen kamp: Kvinnene krevde like rettigheter med mennene, som de nå arbeidet sammen med i fabrikkene.

I 1871 ble Dansk Kvindesamfund stiftet, og deretter fulgte flere foreninger som krevde stemmerett til kvinner.

I 1886 ble det første lovforslaget om stemmerett til kvinner framsatt. Det første kravet gjaldt kommunevalg.

Først mer enn 20 år etter lovforslaget, 20. april 1908, ble valgloven endret slik at kvinner kunne stemme til kommunevalget.

Stemmetallsprosentene ved de senere kommunevalgene i 1909 og 1913 viste at kvinnene engasjerte seg i samfunnet og brukte sin nyvunne stemmerett.

Derfor var det som forventet da kvinnene også fikk tildelt stemmerett og retten til å stille opp ved parlamentsvalg etter grunnlovsreformen av 1915.

Ved parlamentsvalget 22. april 1918 stemte 67,6 prosent av kvinnene i landet. 41 kvinner stilte som kandidater, og 9 kvinner ble valgt, blant andre Nina Bang, som ble den første kvinnelige ministeren i 1924.

1917: De vestindiske øyene selges

Kvinnene hadde også fått stemme i 1916, da det ble avholdt folkeavstemning om salget av Dansk Vestindia.

Opptakten til avstemningen hadde vært en betent affære.

Da første verdenskrig brøt ut, i 1914, ble øyene okkupert av Tyskland. Øyene hadde fått en ny strategisk betydning etter at Panamakanalen hadde åpnet samme år.

Danmark var samtidig nøytrale i krigen, og mange fryktet at øyene ville trekke landet med i krigen.

4. august 1916 hadde den danske regjeringen allerede blitt enige om et salg av øyene til USA for 25 millioner dollar, noe som svarer til omkring 2,5 milliarder kroner i dag.

Regjeringen hadde forsøkt å selge øyene uten folkets innblanding, men Det Konservative Folkeparti krevde en folkeavstemning.

Det endte med en valgdeltakelse på bare 37,4 prosent, og 64,2 prosent (283 000) stemte for salg.

Innbyggerne i Dansk Vestindia hadde ikke stemmerett, men uoffisielle avstemninger viste at 4027 var for et salg, og bare 7 var imot.

Øyene ble formelt overlevert til USA 31. mars 1917 og døpt om til U.S. Virgin Islands.

Fortsett oppdagelsesferden selv

Hvis du vil se flere bilder, kan du søke videre ved Det kongelige biblioteks digitale samling.

Her kan du finne partiprogrammer fra 1872 til 2014, H.C. Andersens papirklipp, gamle kart og atlas og mye annet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.