Hvor er alle sammen?

Du sitter en sen kveld og betrakter stjernehimmelen. Det finnes milliarder av stjerner der ute. Er det bare her på jorda det er liv? Er vi helt alene?

Universet har eksistert i 13 milliarder år, det finnes milliarder på milliarder av stjerner - er det ikke urimelig å tro at det ikke finnes liv andre steder enn her på jorda? I så fall: Hvorfor har vi ikke sett det? Hvorfor har vi ikke kontakt?

Problemet er blitt kalt Fermiparadokset.

Det finnes tre mulige hovedløsninger:

  • At det ikke finnes liv andre steder enn her på jorda.
  • At det finnes liv, men at vi av en eller annen grunn ikke har fått kontakt.
  • At det finnes liv - og at vi har fått kontakt.

I sist nevnte tilfelle finnes det intet paradoks?

Mang en hjerne har plundret med Fermiparadokset både før og etter at Enrico Fermi formulerte det på 1950-tallet. Det har vært arrangert seriøse vitenskapelige kongresser om det, scifi-forfattere har drøftet det i sine bøker, noen tusen flasker rødvin er tømt over temaet?

50 av de best formulerte løsningene dukker opp i boka “(If the universe is teeming with aliens) Where IS everybody? - Fifty solutions to the Fermi paradox and the problem of extraterrestrial life.” av fysikeren Stephen Webb.

Og her får vi høre alt fra at vi mennesker bebor et kosmisk akvarium (en romvesenes versjon av Jim Carreys “The Truman Show”?), via påstandene om at de utenomjordiske er her allerede (alle har da sett ufoer?), eller i det minste var her i går (da von Däniken så dem), til mer troverdige scenarier, som at det finnes liv der ute, men at vi av ulike årsaker ikke har klart å få kontakt.

Så her er det bare å velge og vrake.

Selv de skarpeste hjerner?

En av vår tids store filosofer, Tigern i tegneserien Tommy og Tigern har sagt det slik: - Det sikreste tegn på at det finnes intelligent liv i rommet, er at de ikke har tatt kontakt med oss.

Matematikeren, poeten, kosmologen etc. Buckminster Fuller formulerte det slik: - Noen ganger tror jeg vi er alene, andre ganger tror jeg vi ikke er det. Uansett - begge tankene gjør meg skjelven.

Atter andre har løst problemet - det er slett ikke noe å lure på - det finnes intelligent liv i universet, de utenomjordiske er her allerede - og de bor i Ungarn.

Den siste versjonen er neppe blant de løsningene Stephen Webb tar mest på alvor. Men det speiler hen på paradoksets opprinnelse:

“Den flygende tallerken” oppsto i 1947, da flygeren Kenneth Arnold meldte at han så flere halvmåneformede objekter bevege seg over himmelen nær Cascade mountains i Oregon - de beveget seg over himmelen, sa han, omtrent som tallerkener som skipper hvis du skjener dem bortover en vannflate. Avisene misset halvmåneformen - og UFOer har siden den dag hatt form som flygende tallerkener.

Tre år senere, i 1950 er tallerkenfeberen på sitt høyeste, marsboerne dukker opp over alt, i avisspaltene, i radio, på tv, i tegneserier.

Lunch for genier

I Los Alamos i New Mexico, hvor atombomben ble utviklet fem år tidligere, befinner det seg fremdeles et knippe av verdens fremste vitenskapsfolk. Blant disse finner vi Enrico Fermi og Edvard Teller - de er på vei til lunsj.

Teller, hydrogenbombens far, er en av en rekke briljante vitenskapsfolk som på grunn av Hitler utvandret fra Ungarn til USA drøyt ti år tidligere. I gruppen finner vi folk som John von Neumann (av stor betydning for utviklingen av datamaskinen), Eugene Wigner (nobelpris i kvantefysikk) og Leo Szilard (mannen som startet hele atombombeprosjektet). Alle var omtrent like gamle og kom fra samme bydel i Budapest. Et unikt tilfelle av “geni-klotting” som ga opphav til spøken om at ungarerne egentlig var marsboere.

Tellers lunsjkamerat var imidlertid håret kvassere: Enrico Fermi var en av de aller, aller største, en ener innen teoretisk fysikk og en ener innen eksperimentell fysikk, Nobelpris i 1938, byggeren av den første kjernereaktor - et unikum.

Men store vitenskapsfolk er ikke bedre enn andre folk: De diskuterer flygende tallerkener. Er det mulig å bevege seg oppunder lysets hastighet? Når vil vi komme til å klare det? På 1960-tallet?

Etter hvert forandrer de samtaleemne, kanskje snakker de om nye biler, kanskje en filmstjerne, hvem vet? Så, etter en tid, blir Fermi tenksom, holder pusten et par sekunder, før han utbryter: Men hvor er de alle sammen?

Hvor mange pianostemmere er det i Chicago?

Fermi var viden kjent for sin evne til å for det første håndtere store og vanskelige tall i hodet og for det andre, utføre interessante beregninger - det siste langt mer interessant, vitenskapelig sett.

Studentene hans kalte beregningene “Fermispørsmål”. Et klassisk eksempel lyder: Hvor mange pianostemmere finnes det i Chicago? Spørsmålet er mulig å besvare gjennom ren logikk, noe studentene fikk bryne seg på titt og ofte. (I tilfellet pianostemmere, trenger du bare å vite omtrent hvor stor Chicago er, gjøre en antagelse om hvor mange familier som har piano, hvor ofte de stemmer det og hvor mange pianoer en pianostemmer kan stemme per år. Svaret kan justeres etter hvert som du får mer eksakt kunnskap - hvis ønskelig.)

Fermi gikk antagelig fram på samme måte med de flygende tallerkenene:

  • Hvor mange stjerner finnes det i universet?
  • Hvor mange av disse har planeter?
  • Hvor mange av planetene vil utvikle liv?
  • Hvor mange av planetene med liv vil utvikle intelligent liv?
  • Hvor mange av forekomstene av intelligent liv, vil utvikle en teknologisk kultur?
  • Hvor mange av de teknologiske kulturene vil finne på å ekspandere utover i universet?
  • Hvor stort er universet?
  • Hvor gammelt er det?

På disse spørsmålene kan man komme opp med alt fra nokså eksakte svar, - som universets alder og antallet stjerner - til svar av typen “hvordan i huleste skulle jeg kunne vite det?” - for eksempel når man skal beregne antall teknologiske kulturer som vil drive med romfart.

Antagelig benyttet Fermi middelmådighetsprinsippet - antagelsen av at verken vi eller jorda er særlig spesielle. Dermed fant han, etter noen sekunders stillhet, ut at det måtte være bortimot en million høyteknologiske kulturer der ute et sted.

Og dermed paradokset: Det er ifølge enkelte beregninger, nok av høyteknologiske kulturer der ute. Universet har eksistert lenge nok til at de har hatt mer enn god nok tid til å utvikle romteknologi - og mer enn tid til å undersøke HELE galaksen opptil flere ganger. Så: Hvorfor ser vi dem ikke - hvor er de hen?

Stephen Webb drøfter og forklarer de ulike foreslåtte løsningene, tar dem alle tilsynelatende på alvor og klarer i samme momang å lære fra seg litt fysikk og kosmologi. Boka med det lange navnet blir derfor en morsom og lærerik bok som ikke fordrer store forhåndskunnskaper fra leserens side, men som sikkert vil trigge fantasien, nysgjerrigheten og vitelysten nok til å lokke en og annen ut i mer seriøse studier.

Les den selv, eller gi den til en skoletrøtt 16-åring!

If the universe is teeming with aliens? Where IS Everybody? Fifty solutions to the Fermi paradox and the problem of extraterrestrial life
Av Stephen Webb
Copernicus books, 2002
288 sider
ISBN 0-387-95501-1

Powered by Labrador CMS
Powered by Labrador CMS