Ronson, engelsk journalist av det utpreget urbane og vittige slaget, oppdaget nemlig raskt at alle gruppene han tilbragte tid med - det være seg nazistiske okkultister eller muslimske fundamentalister med en målsetning om å gjøre Storbritannia til en muslimsk stat - hadde en ting felles: Troen på at verden egentlig styres av en hemmelig klikk av forretningsmenn, politikere og maktmennesker. Ikke sjelden spiller Ronsons egen etniske gruppe, jødene, en sentral rolle.
Verdensherskerne Ronson drar ut på leting etter er en klassisk fiende i konspiratoriske kretser: Bilderbergergruppen. Sammen med Big Jim Tucker, journalist i den nå nedlagte høyreekstreme amerikanske avisen Spotlight, finner han dem på et golfhotell i Portugal.
Og det er en imponerende forsamling som kjører forbi: Henry Kissinger, bankmannen David Rockefeller, avismagnaten Conrad Black, Fiat-mannen Umberto Agnelli, Peter Mandehlson. Og så videre.
Ronson hadde med andre ord dokumentert noe vi andre vel strengt tatt har visst lenge: At mektige mennesker liker å møte andre mektige mennesker og snakke med hverandre. Forskjellen på den jevne betrakter og konspirasjonsteoretikerne er at der vi ser innflytelsesrike menn i skreddersydde dresser, ser de selve verdensherskerne.
I deres øyne er den politikk vi til daglig er vitne til kun et skyggespill. De viktige vedtakene tas i lukkede rom, milevidt utenfor demokratisk kontroll.
Som den norske religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal har påpekt, handler ikke konspirasjonsteorier om irrasjonalisme men om overrasjonalisme.
Konspirasjonsteoretikere leser mer mening inn i situasjoner og relasjoner enn det faktisk er der. Fordi denne meningen finnes i deres hoder og ikke i den virkeligheten de beskriver, er det rom for uendelig mange ulike meninger. Eller for å sitere en kort passasje fra THEM:
“Some people think this is a Jewish conspiracy, some think it’s a Catholic conspiracy, som people think it’s a Masonic conspiracy. But I know what it really is.” “What is it?” I asked. “It is a satanic globalist conspiracy,” said Jack.
Boken bringer til slutt Ronson til Bohemian Grove i Nord-California, hvor amerikanske konspirasjonsteoretikere mener “de som egentlig styrer USA” møtes en gang årlig for å legge sine onde planger.
Ifølge de friskeste variantene bedriver de menneskeofring? Ronson går inn sammen med blant annet to høyreekstreme konspirasjons-troende. Det vil si, Ronson spaserer inn på tilstelningen, de høyreorienterte sniker seg gjennom gresset.
Ronson ser voksne menn drikke øl, overvære et tøysete rituale og gjøre slike ting voksne menn gjør når de er fulle sammen. De høyreorienterte ser alt de ventet å se bortsett fra menneskeofringen. Selv fulle forretningsmenn som later vannet på trærne klarer de å lese skummel mening inn i.
Underveis til Bohemian Grove har Ronson plassert seg selv i en rekke situasjoner, noen hysterisk morsomme, noen triste, noen skumle. Det var neppe særlig festlig å bli avslørt som jøde på en trengingsleir for fundamentalistiske islamister?
Det ble han til gjengjeld ikke av ku klux klan-guttene som lot ham prøve en av draktene sine på en klanssammenkomst i Ozark-fjellene i Arkansas. De hadde forøvrig sluttet å bruke silkehetter, svarte renseriansatte hadde nemlig en stygg tendens til å “miste” dem. De nye i bomull kan man derimot vaske selv?
Trist er først og fremst fremstillingen av Weaver-familiens skjebne - det som i ettertid er blitt kjent som Ruby Ridge-affæren. Randy Weaver, en tidligere Green Beret-soldat, flyttet tidlig på 80-tallet opp i fjellene i Idaho sammen med sin familie. Skal vi tro Weaver selv og hans støttespillere var de kristne separatister som ville bort fra storbyen og sivilisasjonens forfall. Ifølge FBI var de rasistiske klanstilhengere med sympati for naziorganisasjonen Aryan Nations.
Weaver rotet seg borti en våpenhandel med noe som viste seg å være en føderal agent. Derfra gikk det veldig galt. Weavers kone og sønn ble skutt og drept. Resten av familien forskanset seg i sitt hus mens veldige politistyrker omringet dem - med liket av mor liggende på kjøkkengulvet. I ettertid har føderale myndigheter innrømmet at det hele var en overreaksjon. I Ruby Ridge, som senere i Waco Texas, stod antiføderale konspiratører mot føderale politistyrker med sine egne konspirasjonsteorier. Begge steder viste det seg at myndighetenes var langt de farligste.
THEM er en usedvanlig bok, og det er en usedvanlig god en. Ronson nærmer seg sine intervjuobjekter med en blanding av naivitet og nysgjerrighet. Han lurer genuint på hva det er som driver dem. Og han lar dem slippe til orde. Dermed får vi et innblikk i logikken bak forestillingene.
Men Ronson er heldigvis ikke så relativistisk anlagt at han forsøker å forsvare standpunktene. Og han er han fullt på det rene med at ikke alle de menneskene han omgåes er like trygge og stabile.
Selv om de er en smule ustabile er de definitivt ikke uinteressante. En viktig grunn til konspirasjonsteoriers appell er at de ofte er langt mer spennende enn virkeligheten. Og for en stund lar Ronson seg overvelde av denne spenningen.
Han ser verden gjennom konspirasjonsteoretikernes øyne og tar del i deres følelse av å være “de som vet”, de som har gjennomskuet den tilsynelatende virkeligheten, de som gjenkjenner “den nye verdensorden”. Men det er en illusjon og Ronson ved det. Det hjelper muligens å være jøde og som sådan nesten alltid øverst på listen over fiender…
THEM er en god innføring i konspirasjonstenkningens vesen og det er en påminnelse om at både konspirasjonsteoretikere og påståtte konspiratører er virkelige mennesker. Dessuten er den vanvittig morsom.
THEM. Adventures with Extremists
Av Jon Ronson
Picador (Paperback), 2002
352 sider
ISBN: 0330375466
