Bråket om "Da Vinci-koden"

Den bestselgende romanen "Da Vinci-koden" har skapt furore, først og fremst i kristne mijløer. Nå foreligger den på norsk. - Hopp over boka og gå rett til kildene, skriver vår anmelder.

Publisert

I 2003 ga den populære spenningsforfatteren Dan Brown ut romanen “Da Vinci-koden”. Siden har den merkelig nok ligget på toppen av bestselgerlistene.

Boken (romanen!) har også i løpet av kort tid fått en lang rekke kritiske tilsvar. Det finnes allerede minst ti bøker og et utall artikler som forteller deg at det er, vel, en roman. Hva i all videste verden er alt oppstyret om?

Nylig ble den amerikanske spenningsromanen “Da Vinci-koden” utgitt på norsk. I USA har den ligget på topp av salgslistene lenge, og håpet er vel at den skal gjøre det her hjemme også. Da hjelper det godt med kontroverser av det slag boken har skapt i USA.

Moderat elendig

For salgstallene stammer neppe alene fra romanens kvaliteter. Som spenningslitteratur er den moderat elendig, med dårlig språk, gjennomsiktig intrige og papirtynne hovedpersoner. Gåtene hovedpersonene strever seg gjennom løser leseren på sekunder.

Hvis man virkelig kjeder seg finnes det verre ting. Den kan for eksempel leses en sløv sommerdag på stranden. Tanken på å ta den frem igjen for denne anledningen minnet meg dog om at jeg skulle ryddet i sokkeskuffen.

“Da Vinci-koden” er et slags krysningsprosjekt mellom “dameroman” (dog uten sex), teselskapskrim og - som så mange andre bøker i “thriller”-genren - konspirasjonslitteratur. Det er på det siste punktet kontroverset har slått inn, og det er her det interessante ligger.

I løpet av det året som har gått siden boken ble lansert har den generert ikke mindre enn ti motbøker. Tidsskriftet Christianity Today har viet den noe som ligner et temanummer. Et kjapt Google-søk finner talløse (tusenvis!) kritiske artikler, samt et og annet tilsvar. Nesten mest imponerende: Netthandelen Amazon.com har i skrivende stund 2 924 leseranmeldelser av boken!

Pseudohistorisk konstruksjon

Boken er bygget over en kjent pseudohistorisk konstruksjon, den konspirasjonsteoretiske “Holy Blood, Holy Grail”. Her kan vi lese at Jesus fikk barn med Maria Magdalena, at slekten dannet Merovingerdynastiet, og at det er denne blodslinjen som er den egentlige gralen.

Familien forfølges av den katolske kirke og beskyttes av en esoterisk tempelridderorden. “Holy Blood, Holy Grail” bygget på eldre konspirasjonslore, og den har avfødt enorme mengder videre bearbeidelser, tildels i enda mer fantastiske retninger. “Da Vinci-koden” følger de mer moderate varianter.

Vi skimter umiddelbart at her er et potensial for at historikere og troende kan opprøres, men det er fortsatt bare snakk om en roman. Men Brown gjør bruk av et velkjent knep: han later som om kriminalintrigen er bygget rundt en skjult, men sann versjon av forhistorien. I intervjuer gjør han også et stort nummer av all den gransking han har gjort i forkant av boken, slik at bakteppet er “sant”.

Dermed plasserer han sin egen bok og seg selv i pseudohistorikernes rekker og inviterer til debatt og kontrovers. Det er jo et godt salgstriks.

Omskriving av kristendommen

Dersom det er noe mer enn et salgstriks fra Browns side, skriver han seg inn i en lengre historie med halvesoterisk omskrivning av kristendommens historie. Slike varianter har vandret runden i forskjellige miljøer siden midten av 1800-tallet, og til tider har de hatt en viss suksess.

"Asbjørn Dyrendal."
"Asbjørn Dyrendal."

Brown gjør også budskapet til den “egentlige” Jesus mer esoterisk, mer likt moderne nyreligiøsitet. Han henter inn elementer fra gudinne-orientert religion og fra neopaganisme.

Det guddommelige feminine og seksualitet er blant de tema han gir den store skurken, den katolske kirke, skylden for å ha underslått og undertrykket. Intrigen bruker slik elementer fra både tradisjonell og nyere anti-katolisisme, og fuger det inn i en mer allmenn kritikk av mainstream kristendom.

Slik kan han appellere til et relativt bredt marked ved å understøtte forutoppfatninger hos noen, utfordre dem hos andre, og provosere resten.

Banale skikkelser

Hos meg erter han mest opp pedanten (eller fagnerden). Man kan riste litt på hodet når albinoskurken ikke har noen synsproblemer. Det går likevel helt greit. Det passer liksom godt med den banale måten forfatteren risser opp skikkelsene.

Jeg irriteres mer når intrigens lærde presenterer velkjent nonsens som belagt, men skjult, historie. Man blir fort irritert som fagmann når romanens berømte historiker klarer å plassere dokumenter fra to- og trehundretallet et par-tre århundrer for tidlig.

Vrøvlet om Leonardo Da Vinci kan sikkert tilgis ut fra intrigen, men den tåpelige forvrengningen av hvordan den nytestamentlige kanon ble til er, vel, irriterende. Det finnes interessante fellestrekk mellom kristendom og Mithras-religion, men de trekk Browns “research” har avdekket er ukjente for forskningen.

Noe helt enkelt: Brown lar sin “ekspert” datere Qumranrullene (“Dødehavsrullene”) til en gang på 1950-tallet. Selv om det ble funnet stadig nye ting i Qumran også på 1950-tallet, er det vanlig å tidfeste det generelle funn til 1947 da det hele begynte.

Konspiratorisk feiloppfatning

Da har jeg mer til overs for at Brown følger den konspiratoriske feiloppfatning at Qumranrullene har noe med evangeliene og Jesus å gjøre. Det har de ikke. Det er mye gammeltestamentlig, men intet nytestamentlig, materiale i Qumran. Men i dette følger han for det første trofast de pseudohistoriske kilder han har bundet seg til, og for det andre trenger han det til intrigen.

Det er dog mer beklagelig at de kilder han bruker til sin alternative konstruksjon av Jesu budskap oftest peker i helt andre retninger, men slik lek med leseren får man vel finne seg i. Derimot kaster slikt et litt merkelig lys over enkelte anmelderes skryt om hvor omfattende research som er foretatt. Noen timer i sofaen med herrene Baigent og Leigh, samt et par gode glass til fantasier over kunstverk av Da Vinci burde være tilstrekkelig for svært meget.

Disse irritasjonsmomentene plasserer undertegnede i et selskap han ikke befinner seg i for ofte. Sammen med andre fagidioter, javel. Mesteparten av kritikerne ser imidlertid ut til å høre hjemme i forskjellige kirkesamfunn, og fortrinnsvis av den mer konservative typen.

Det er nok også her en viktig del av forklaringen på kontroverset ligger. I den amerikanske sammenhengen kommer boken inn i en større sammenheng. For det første er konservativ kristendom en betydelig kulturkraft i amerikansk samfunn. I allianse med sekulære konservative har disse bidratt til at de liberale miljøer har blitt utfordret på alle sentrale kulturelle og politiske arenaer.

Alternativ historie

Brown fremstår som en utflytende, sekulær liberalkristen med sans for alternativ historie, og inngår dermed i det konservative fiendebildet. Romanen blir, istedet for å tolkes som roman, tolket som et angrep på kristendommens trosfundament. Den kan inngå i et koordinert angrep på alt som er hellig, og det blir dermed imperativt å tilbakevise den.

Det å tolke skjønnlitterære uttrykk som del av et angrep på kristendommen er ikke noe uvanlig fenomen blant konservativt kristne. I mindre målestokk har det kommet slike regelmessige angrep på (og forsvar for) for eksempel Harry Potter-bøkene. Her har kritikken tildels tilkjent bøkene et nærmest demonisk opphav og dermed bokstavelig talt besettende effekt. Litteraturen er del av åndskampen og kampen mellom gode og onde ånder.

Browns bok kritiseres stort sett på et helt annet nivå. Den blir nettopp helst tilbakevist heller enn direkte demonisert. Det er selvfølgelig en takknemlig oppgave, ettersom hans historiske brølere skriker en i ansiktet med jevne mellomrom. Utviklingen av en lang rekke misjonsvirksomheter med formål å forklare og forsvare troen gjør også at det finnes etablerte institusjoner og eksperter som har det formål å tilbakevise slike bøkers påstander.

Samtidig forsvares boken også av andre kristne, nettopp med basis i at det tross alt dreier seg om en roman. Frykten for det sekulære ligger langt fremme i en del kritikk, men den er overdrevet gjentas det, igjen og igjen, også fra de mest kritiske. Brown må kunne leke med alternativ historie, Amerika er et land med ytringsfrihet!

Ikke stueren faghistorie

At denne alternative historien ikke akkurat er stueren faghistorie bidrar nettopp til å gi en annerledes stemning og spenning i romanen. Når man opphever eller endrer grensene for det faktiske og mulige blir også intrigen mindre forutsigbar, og man kan konstruere spenning. Noen av dem mener til og med at boken dermed blir spennende.

Svaret fra andre kritiske røster er at det nok kan være, men at problemet ligger i akkurat det at Brown offentlig forsvarer påstander om at intrigens historie er basert på fakta. Og det er ikke helt uten omkostninger.

Den andre siden av kritikken går nemlig på den utbredte anti-katolske diskurs boken også deltar i. Den gir enda et rom for den oppfatning at den katolske kirke primært er opptatt av å opprettholde sin makt ved å - med alle midler - hemmeligholde viktige sannheter.

Boken inngår i en diskurs der mistenkeliggjøring og marginalisering av kirken står sentralt. Den kommer også i en tid der den anti-katolske diskurs er revitalisert. Kirken er allerede mistenkeliggjort og under angrep for sine fortielser av seksuelle overgrep. Problemene sies å være systemiske, og peker på spesifikt katolske problem, og i den sammenheng bare ett fasett av katolisismens problem. Iblant kan man ane en følelse av beleiring, der forsvarsposisjoner bemannes umiddelbart ved tegn til angrep.

Katolske kritikere

I amerikansk sammenheng er ikke det så underlig. Den katolske kirke og katolikker har slitt med å bli anerkjent som amerikansk nok, og har vært utsatt for helt reelle, blodige forfølgelser. Det er riktignok lenge siden, men når man “er” under angrep påkalles lett de historiske minner som kan konstrueres om lignende situasjoner. Dermed er det kanskje ikke så merkelig at mange av kritikerne er katolikker.

Det er ikke så mange av dem som forsvarer Opus Dei. Gruppen er omstridt også blant andre katolikker. Men det håpløst fortegnede bilde som Brown gir kan såvidt (og knapt) forsvares ut fra behovet for en skurk. Brown takker tidligere og nåværende medlemmer av Opus Dei for opplysninger. Det hjelper knapt om han faktisk har hentet inn informasjon når han overdriver og fortegner for så å gi skinn av at dette tilhører den del av boken som har basis i fakta. (Det er forsåvidt sant nok: Det er nok like riktig som påstanden om at alle dokumenter, kunstverk og hemmelige riter i boken er korrekt presentert. Vi burde ikke ta noen av delene alvorlig.)

Den kritikk som fokuserer på at lesere er dårlige til å skille fiksjon fra fakta, og at slike påståtte fakta som brukes mot den katolske kirke faktisk bygger opp under etablerte fordommer, forsøker altså å problematisere romanens virkninger. Den kan bygge opp under mistenksomhet og hat, og den kan bidra til destruktive handlinger.

Dette moralfokuset har nok også noe for seg. Virkelighetsoppfatninger bygges opp av så mangt. Populære romaner som bygger opp under fordommer blir også lett en del av reservoaret av allmennkunnskap.

Moralfokus

Siden amerikansk debatt, blant annet gjennom kulturkrigen, har blitt gjennomtrukket av slike moralfokus, så bidrar nok dette sterkt til kontroverset. Når kontroverset varmes opp, så stiger interessen. Boken blir en “snakkis”, og salgstallene kan holdes høye. Her er det mest allmenne leddet i hva bråket dreier seg om: Det finnes en debatt der man kan ta side, der sterke lojaliteter er veletablert i forkant. Inngangsnivået for å delta er lavt. Man trenger slett ikke vite meget for å ta stilling, og “informasjon” for og imot er tilgjengelig ved noen tastetrykk

Anti-kirkelige stereotypier om katolisisme, esoterisk historieskrivning som utfordrer kristne generelt kombineres med en krimintrige forfattet etter enkel oppskrift. Det er en oppskrift på kontrovers, og i kaoset etter 11. september - med Irak-krig, terrorfrykt og økt oppmerksomhet rundt religion - er det kanskje ikke så rart at Brown klarer å skape bråk. Men hvis han virkelig har nedlagt så mye research som han påstår, er min gjetning at han og hans nærmeste ler av det hele på vei til banken med nye, fete sjekker.

Bok:
Da Vinci-koden
Av Dan Brown
Bazar Forlag, 2004
ISBN 8280870156

Litteratur

Hvis du virkelig har lyst til å kaste deg på denne vogna, så hopp like gjerne over romanen. Gå direkte til kildene. Konspirasjonsteoriene ligger et tastetrykk unna, og du kan utdype dem i det uendelige med nye pseudohistoriske konstruksjoner. Her er noen relaterte bøker:

Baigent, Michael & Richard Leigh. The Dead Sea Scrolls Deception. Simon & Schuster 1993.

Baigent, Michael, Richard Leigh & Henry Lincoln. Holy Blood, Holy Grail. Dell 1983.

Baigent, Michael, Richard Leigh & Henry Lincoln. The Messianic Legacy. Dell 1989.

Picknett, Lynn & Clive Prince. The Templar Revelation. Touchstone 1998.

Det finnes langt mer og enda morsommere ting der ute, men det er en start. Hvis du skulle la deg friste et øyeblikk til å tro på noe av dette festlige tøvet, kan du jo ta en tur innom virkeligheten:

Barber, Malcolm. The Trial of the Templars. Cambridge University Press 1993.

Jenkins, Philip. Hidden Gospels. Oxford University Press 2001.

Stegemann, Hartmut. Die Essener, Qumran, Johannes der Taüfer und Jesus. Herder 1993.

For en kontekstuell forståelse av alt bråket i USA:

Hunter, James Davison. Culture Wars. Basic Books 1991.

Jenkins, Philip. The New Anti-Catholicism. Oxford University Press 2003.

Saliba, John A. Christian Responses to the New Age Movement. Cassell 1999.

Og dersom du bare må se nærmere på kontroverset så er Google din venn.

Med 406,000 treff skulle det være nok å ta av…